Bokelskere.no

Northanger Abbey.
Godt at vi har nokre dagar på oss. Sjølv om utgåva til Skald forlag kom så seint som i 2022, fann eg sist veke at det ikkje er tilgang på boka hjå alle utsala til bokkjedene, men må tingast serskild.

Dette er den moderne historien om en gruppe finlandske samer som gjennom to verdenskriger ble fordrevet fra sine tradisjonelle områder i Petsamo i dagens Russland. Hirstis engasjerende fortellerstil preges av hans bakgrunn som journalist. Han får fram innholdet og styrken i skoltesamenes livsform ved å konsentrere seg om historien til én hovedperson, den stammeeldste Jaako Sverloff.

Selv om samene fra Suenjel fikk seg nye, faste bosettingsområder på 1940-tallet, er Hirsti pessimistisk på deres vegne. Integrering og modernisering truer grunnlaget for den lille minoritetsgruppen. Som han selv påpeker i siste kapittel, gjelder dette også andre samiske lokalsamfunn i Norden. Her har utviklingen siden 1974 - da boka kom ut - vist seg å gå i en annen retning enn Hirsti forutså.

Fine fotografier, men av og til uklart når og hvor de er tatt. Se også omtalen min av Herrene sendte oss hit av Elin Anna Labba (2021).

Med dagens øyne forteller denne boka en opprivende historie om tvangsflytting av reindriftssamer fra historiske sommerbeiter i Norge til Sverige. I alt dreide det seg om bortvisning av 300 personer, voksne og barn, fra 1919 og til utpå tjuetallet. I Sverige opplevde mange samer at lappefogdene flyttet dem videre opptil flere ganger på 1930-tallet og seinere.

Styrken i framstillingen er vekten på de berørtes og etterkommernes egne ord. Labba får fram maktesløsheten og sorgen som de fleste følte ved tapet av tilknytningen til Senja og andre områder i Norge. Men vekten på å få med flest mulig enkelthistorier fører til oppstykking og gjentakelser som gjør teksten tung å komme seg gjennom. Til gjengjeld føyer de mange gode fotografiene seg perfekt til teksten.

En viktig bok om en lite kjent side av norsk-svensk samepolitikk. Se også omtalen min av Suenjel-folket, ved veis ende.

Den kvinnelige hovedpersonen ankommer det britiske mandatområdet Palestina like før proklamasjonen av staten Israel 1948. Det er en engasjerende fortelling om å lære seg å orientere og tilpasse seg i en ny og forvirrende situasjon. Boka fikk Orange Prize for beste nye roman av britisk kvinnelig forfatter i 2000. (Lest 2001).

Landstrykere er lagt til ei lita bygd i Nordland (Hamarøy?) på 1870-tallet. I utgangspunktet fattig og isolert, men tilgang til Lofotfisket bringer penger og utferdstrang til den unge hovedpersonen Edevart, som finner en alliert, men også et motstykke i den jevnaldrende August. Men der Edevart etterhvert virker vankelmodig og til tider tiltaksløs, er August full av påfunn og virketrang. Han tjener som en deus ex machina som driver handlingen framover der romanen ellers ville ha stoppet opp.

Om boka ellers? Det store persongalleriet overrasker med bredden av markante kvinner. Romanen preges dessuten av et rikt språk med ord og uttrykk hentet fra nordlandsk og andre dialekter.

Boka inngikk som felleslesning i Boksirkelen 2021.

Det har vært forholdsvis få franske forfattere i lesesirkelen hittil. Jeg vil derfor foreslå Gustave Flaubert: L'éducation sentimentale med den norske tittelen: Frédéric Morceau: en ung manns historie Boka ble først utgitt i 1867 med en ny norsk oversettelse i 1997. Vi følger hovedpersonen Frédéric i en turbulent periode i fransk historie fra 1830 til 1852.

Takk for utvidet forslagsfrist, Torill 🤗

Det finnes flere utgaver av Øverlands Samlede dikt. I et trebindsverk fra 1947 er «Vestre gravlund» gjengitt i 1. bind, side 39-40, i sin moderniserte form. Diktet inngår i avdelingen «Den ensomme fest», som var tittelen på Øverlands første utgitte diktsamling (1911). (Tilføyelse: Et fjerde bind med samme utforming som de tre bindene fra1947 ble utgitt 1961).

Fascinerende lagkake av en roman.
Tilsynelatende skrevet over et langt tidsrom får vi historien til noen personer tilhørende finanseliten i mellomkrigstidens New York. Men hvor troverdige er fortellingene om ekteparet som er så introverte og hemmelighetsfulle at de knapt kan forholde seg til hverandre?

Tillit eller på engelsk Trust har likhetspunkter med Carl Frode Tillers Innsirkling ved at Diaz bruker flere fortellerstemmer, men han velger også svært ulike fortellerstiler. Etter en sensasjonspreget «nøkkelroman» følger en ufullstendig selvbiografi. Deretter får vi en tidligere sekretærs memoarer før boka avsluttes med noen dagboksnotater fra 1930-tallet. Tilsynelatende har vi til slutt også fått svar på mysteriene som har dukket opp underveis.

Boka inneholder mye om grunnlaget for aksjespekulasjonene før børskrakket 1929. Det er likevel de uavklarte, skjulte sidene ved hovedkarakterene som holdt meg fanget.

Boka er vinterens utvalgte bok i min amerikanske lesesirkel. Se listen her.

Takk for nyttig informasjon om karakteren Pabst og Hamsuns forhold til jødedommen. Ganske spesielt at Hamsun i Landstrykere bygger karakteren sin på en virkelig person med samme navn. .

Landstrykere.
Ja, enig med deg. Fra mitt ståsted står Hamsun for et pengeøkonomisk tvisyn. For eksempel er det ingen tvil om at pengene som Edevart sender hjem til familien kommer godt med i det lutfattige Polden. Sant å si gjør rede penger bedre nytte for seg enn innkjøpte presanger.

Men som du nevner, fører pengene med seg muligheter for underslag, lureri og direkte svindel, noe som tilsynelatende alle som har sjansen for det benytter seg av. Her er ikke nordmennene noe bedre enn utlendingene.

Til tider opptrer Hamsun som en radikal anti-kapitalist når det settes spørsmålstegn ved kaiutbyggingen til kjøpmann Knoff i Fosen. Ikke bare tar han en stor økonomisk risiko, men tiltaket skaper usikkerhet og mismot blant folk flest på det lille tettstedet.

Pabst
Likevel kan vi vanskelig unngå å merke at Hamsuns omtale av den omreisende handelsmannen Pabst skiller seg ut. Det er ikke merkbart ved første møte, når August og Edevart treffer på «klokkejøden» på markedet i Stokmarknes. Ved neste møte derimot – i Kristiansund – er klokkejøden blitt til «urjøden» (s. 55). En påfallende lek med ord. Litt seinere blir Pabst knyttet til den gamle myten om «den vandrende jøde» som i dette tilfellet «sikkert hadde snytt tusener i sine dager,» men som i handelen med Edevart «muligens denne ene gang været mere end ærlig og solgt uret med tap» (s. 57). Dette er antisemittiske vendinger som Hamsun ikke var alene om da boka ble utgitt, men som neppe ville blitt godtatt av forlaget i dag.

Sidehenvisningene er til Bokklubbens utgave 1966.

Hva er dine tanker om Landstrykere nå som du har lest den igjen? Selv er jeg førstegangsleser.