Bokelskere.no

Av og til lønner det seg ikke å snoke bort i andres saker ...

Boka begynner med en scene tatt fra Snøhvit og de syv dvergene, som er skrevet av Brødrene Grimm. Scenen der hvor Snøhvits mor syr og mens hun syr, stikker hun seg i fingeren ved et uhell og det drypper blod. Når dette skjer tenker hun: Tenk om jeg kunne få et barn med hud så hvit som snø, lepper så røde som blod og hår så svart som ibenholt.

En snerten måte å begynne denne thrilleren på. For hovedpersonen heter Lumikki Andersson, og Lumikki er Snøhvit på finsk. Tøft navn. Syns navnet Lumikki klinger på en tøff måte på finsk. Hun bor i en hybel for seg selv mens hun går videregående og går på kunstlinjen. Årstiden er kald. Så kald at det nesten biter i henne. Men hun er en sterk og utholdende jente. Hun er tøff, vet hva hun mener og vil, og liker å holde hybelen så enkel som mulig. Hun vil ikke pynte det på den måten fleste av oss ville ha gjort.

En dag på skolen, når hun går inn på mørkerommet, er ikke mørkerommet slik hun er vant til å se det, noe er forandret. En morgen hun går inn i mørkerommet, henger det pengesedler, og det virker som om noen av dem har blod på seg. Ser hun riktig, eller er det noe hun innbiller seg? Pengesedler som henger til tørk i skolens mørkerom. Er det mulig? Hun blir høyst usikker på hva hun skal gjøre. Skal hun melde fra til rektor eller ikke? Hvem eier disse pengesedlene? Hvorfor er det blod på dem? Er det noen på skolen hennes som har skaffet disse pengene på et ulovlig vis? Lumikki er en jente som har lært og vet godt at det er best å ikke blande seg inn i andres saker. Hun vil ikke bli innlandet, men nysgjerrigheten blir for stor og det er på tide å å få en klarhet i dette, enten hun vil det eller ikke.

Jeg hadde mine tvil om denne boka før jeg begynte på den. For det første hadde jeg aldri hørt om den, for det andre var jeg usikker på om den kanskje ville bli for barnslig for meg. Har lest mange ungdomsbøker som virket veldig lovende, men som har for barnslig skrivemåte. Det gjelder ikke Rød som blod. Rød som blod er en ungdomsbok som endelig har voksent språk. Den funker fint både for ungdom og for voksne. Og her er det action, mye fart, spennende intriger, og levende karakterer. Det er sjeldent at jeg liker både plottet og karakterene når jeg leser en bok. Så dette er et sjeldent tilfelle. Jeg følte at mye var virkelig selv om noen scener kanskje var litt overdrevet, men det gjorde heller ikke noe. Alt virket levende, både miljøet, karakterene og kulden. Det var nesten som om jeg fryste selv mens jeg leste. Og sidene gikk temmelig fort unna og boka ble lest på få dager.

Jeg liker å lese ungdomsbøker innen fantasysjangeren som inneholder overnaturlige elementer, men jeg er også litt lei av den sjangeren på grunn av at kjærlighetsdelen ødelegger historier som har potensiale til å bli spennende og annerledes, men som blir ødelagt av øyeblikkelig kjærlighet mellom hovedpersonene. En gutt og en jente som blir betatt av hverandre, og så finner de ut at begge har overnaturlige evner. Men boka Rød som blod, har heldigvis ikke disse ingrediensene. Jeg liker bøker med overnaturlige elementer, men ikke at det skal ødelegges av kjærlighetshistorie som til tider er virkelig urealistiske. Derfor var det godt og forfriskende å lese en bok som ikke omhandlet dette, men heller la vekt på ren og skjær spenning bestående av "virkelige" mennesker som deg og meg. Og problemer som godt kunne ha hendt i virkeligheten, i hvert fall med det meste som skjer i boka.

Det var ikke vanskelig å se for seg karakterene, miljøet og føle det samme som alle personene følte. Det føltes som om jeg tok del i boka. Det eneste som irriterte meg litt er hovedpersonen Lumikki. Det er ikke det at jeg ikke liker henne, for det gjør jeg, men det var noen få sider av henne som jeg både stusset litt over og som jeg mislikte. Hun kan til tider bli litt for "altvitende"/selvgod, og har en jeg vet best - holdning, men bortsett fra det var hun lett å like. Alle mennesker har jo noen sider som ikke er like sjarmerende.

Rød som blod var en spennende, målrettet og velskrevet thriller for ungdom, og jeg følte meg ikke for gammel til å lese den. Jeg er også meget interessert i å lese resten av Limukki Andersson - trilogien.

Science fiction er ikke alltid fascinerende ...

Handlingen er et godt stykke inn i fremtiden, nærmere bestemt 2084, og verden og menneskene har gjort noen forandringer enn det vi er vant til i dag. Robert Altermann får vite at en nære og ukjent relasjon av ham er funnet død i London. Han er privatetterforsker, og han får denne beskjeden av en fyr som heter Stig Holm. Robert drar straks til London etter denne urovekkende nyheten, og han blir dratt inn i mildt sagt i forskjellige miljøer under etterforskningen av den døde mannen. Robert blir dratt inn i nettgamling, dyrepark, menneskeorganger til sags og mye annet rart. Hva har alt dette med mannens død å gjøre? Sammen prøver Robert Altermann og Stig Holm å løse saken.

Først og fremst så er jeg ikke helt vant til science fiction sjangeren. Det er ikke akkurat det jeg har lest mest av og heller ikke fått skrekken. Før har jeg lest Haikerens guide til Galaksen av Douglas Adams, og Across the Universe av Beth Revis. Så erfaringen er relativt liten, men jeg er en nysgjerrig person og liker å lese fra mange sjangre selv om mørk litteratur er favoritten.

Boka er relativ kort og er ikke på noen som helst måte avansert. Dette er ikke science fiction med mange avanserte teknologiske beskrivelser. Den er mer overflatisk og ikke så detaljert. Boka består jo bare av 200 sider, så man har ikke mange sidene å gjøre science fiction avansert på. På en måte føles det ikke ut som om boka kommer ordentlig i gang siden den er så kort. Og det som irriterte meg mest var at alle personene ble hele tiden presentert med både fornavn og etternavn. Det gjør karakterene for min del ganske upersonlige og det blir en stor avstand fra karakterene og leseren. Og litt irriterende med denne fortellermåten, sa Robert Altermann, tenkte Robert Altermann og gjorde Robert Altermann osv ... Det er Robert Altermann her og Robert Altermann der. Jeg ble mektig lei av navnet hans underveis. Jeg kunne ikke noe for det.

Det var heller ikke så mange science fiction elementer. Den jeg husker best er at menneskene hadde innebygd mobil/telefon. Så menneskene slapp i alle fall å rote bort mobilen. Og noen andre elementer var også med, som jeg ikke vil røpe, men likevel er ikke det ikke en ren og skjær science fiction bok. Det var noe som manglet, men jeg vet ikke hva.

Jeg ble heller ikke noe særlig glad i forfatternes skrivemåte. Den var litt vel tørr, det var lite som hendte, og alt ble litt pappaktig. Jeg ble ikke godt kjent med karakterene og noen ble litt vel usynlige. Og jeg var ikke engasjert nok til å bry meg om hva som hendte med karakterene. Om de døde eller levde var jeg på en måte revnende likegyldig til.

Alt i alt var dette en grei bok å "smålese" i. Men vil du ha mer avansert science fiction med fullpakket action, er det nok ikke en bok for deg. En grei bok hvis man vil ha noe lett å lese.

Glad flere er enig med meg om boka. Jeg prøvde å like den, men fikk det ikke til. Klarte ikke å engasjere meg fullstendig i den, og da ble det trått å lese. Men, men, man kan jo ikke like alt. Det er bare sånn det er:)

Ikke all krim kan være like spennende ...

Savnet etter kjæresten er fremdeles dyp for William Blix. Hun forsvant for en tid tilbake da de var på sydenreise, og han har aldri kommet over henne. Savnet river og sliter i ham samme hva han gjør, men likevel prøver han å leve et normalt liv. Opprinngelig kommer han fra Nord - Norge, men har i senere tid bosatt seg i Oslo. Tidligere var han freelance journalist, og nøt friheten av å være sin egen sjef til han en dag bestemte seg å bli hundelufter (av alle ting) i stedet. En dag mens han kjører rundt i Oslo, kommer han over en skyteepisode, og det viser seg at skyteren er hans halvbror, Ole Jensen. Bør han gripe inn eller skal han bare stikke av og late som ingenting?

På et senere tidspunkt drar William nordover til Senja hvor han velger å bo i gjestehuset "Kråkeslottet". For ett års tid siden var det noen som tok sitt eget liv der. Og det viste seg for å være hans halvsøster, Cecilie. Mens William oppholder seg på "Kråkeslottet", får vi også en paralell historie som består av en yatch med døpenavnet Afrodite. I den yatchen befinner det seg noen pakistanere som er ute etter å ansette en leiemorder.

Og det viser seg at William ikke er alene i gjestehuset "Kråkeslottet". Der bor også Maria som er der for å slappe av og lese gjennom et bokmanus. Hva har alle disse menneskene og historiene til felles og er det noen kobling dem imellom i det hele tatt?

Aller først vil jeg beklage hvis denne anmeldelsen virker rotete og kanskje en smule uforståelig, men det var slik jeg også opplevde boka. Det var en bok som var litt vanskelig å få tak på. Det var ikke mye som skjedde, løse tråer og jeg savnet struktur. Det ble for mange løse tråder for min del underveis, og samtidig følte jeg at selve spenningen glimret med sitt fravær. Jeg fikk ikke ordentlig tak på personene, og hvordan de så ut. For meg virket det som om forfatteren var mest interessert i å legge større vekt på miljøbeskrivelsene nordpå. Hvordan det så ut der, og atmosfæren i stedet for intrigene og spenningsfaktor.

Jeg savnet strammere struktur, skarpere "penn" og litt mer action. Jeg strevde litt med å komme meg gjennom boka for det føltes ikke ut som om noe skjedde og handlingen gikk tregt. Dessuten syntes jeg heller ikke at karakteren heller ikke var noe spennende å lese om. Om de døde eller ikke brydde jeg meg ikke noe særlig om.

Dette er en anmeldelse jeg har strevd å skrive fordi det er vanskelig å skrive en bokanmeldelse om bøker man ikke likte så godt og uten at bokanmeldelsen blir falmende. Men Hjemgjeld ble dessverre en bok som er like falmende som denne anmeldelsen. Av og til er det vanskelig å sette ord på noe man ikke liker og skuffelser. Så jeg bare avslutter denne anmeldelsen med å si at Hjemgjeld falt dessverre ikke i smak. Det ble for mange løse tråder og jeg savnet mer dybde i karakterene. I sin helhet var også innholdet en smule rotete. Så dette var en bok som var vanskelig å engasjere seg i. Beklager.

Takk for tips, men det går bra:) har funnet ut å hvile tykke bøker mot lårene er bedre enn å lese tykke bøker med utstrekte armer i været. Det er rene styrketreningen:)

Jeg liker KOK nr 6 så det er ikke den som gir meg dårlig leselyst. Jeg liker serien kjempegodt, men grunnen til at den siste boka i serien går trått for min del er at den er på over tusen sider, og meget tung å holde i, i lengden. Så innholdet har jeg ikke noen problem med. Det var verre med boka Hjemgjeld som jeg endelig ble ferdig med i går og boka Nådegaven går litt trått den også. Så Knausgård - boka har jeg ingen problem med. Bare at den er litt tykk og tung å holde i. Dessuten vil jeg ikke at Min kamp bøkene skal ta slutt riktig ennå for det blir så vemodig å ta farvel med den serien:)

Fikk lest litt i går kveld i hvert fall og ble endelig ferdig med Hjemgjeld. Det var den som var verst å lese i og som jeg tror skapte denne lesesperren. Men nå er jeg ferdig med den og håper at leselysten har kommet tilbake:)

Og ja, å være sykemeledt og samtidig arbeidsledig er en situasjon jeg ikke unner noen. Derfor greit med bøker som kan ta meg bort fra virkeligheten:)

Ja, har ikke så mange andre hobbyer å erstatte lesingen med, så da blir det litt frustrerende. Men håper det går over.

Og seriemordere er uten tvil et spennende tema. Det er ufattelig å tenke at et menneske kan drepe så mange og ikke ha dårlig samvittighet, og det mest sjokkerende er at slike mennesker ser helt vanlig ut. At de kunne ha vært naboen din.

Har slitt med dårlig leselyst hele denne uka. Den bare forsvant. Jeg leser litt hver dag for det, men det blir bare noen få sider og jeg blir flau. Så skal sette meg ned og lese videre i kveld og håpe at leselysten dukker opp igjen underveis. Det er jo lov å håpe. Har en bunke med bøker som venter på meg så har heller ikke "tid" til å slite med dårlig leselyst:) Og har ikke så mange andre hobbyer heller så blir så apatisk.

Av og til tror man at man kjenner noen og det viser seg for å ta helt feil, men kan bare likevel ikke forestille meg hvordan hun må ha hatt det. Sånn som deg er jeg også stor interesse for seriemordere. Leser ikke så mange bøker om dem, men har sett mange dokumentarer om dem og syns det er like fengslende hver gang. Jeg prøver å finne ut hvordan et menneske kan begå slike grusomme handlinger. Men jeg blir aldri klok på dem.

Kom på at det er fredag. Det har vært torsdag for meg i hele dag og i hele år har jeg ligget etter med en dag.

I hele uka har jeg slitt med dårlig leselyst, en real lesesperre og håper den går over i løpet av helga. Så denne helga har jeg som mål å bli ferdig med en av disse bøkene: Hjemgjeld av Ronna Trælvik, Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård, og Nådegaven av Kristin Cashore. Ikke akkurat det store målet og det er flaut med tanke på at jeg leser til vanlig 2 - 3 bøker i løpet av en uke. Men håper at denne lesesperren gir seg i løpet av helga, fordi jeg hater å føle meg så apatisk:)

Jeg har ikke lest boka av Anne Rule, men har hørt om henne og hennes forhold til Ted Bundy. Tenk å være god venn med noen som viser seg for å være en seriemorder. Creepy.

Her starter heller ikke påsken før onsdag. Selv om jeg er sykemeldt og har vært det i over åtte måneder og arbeidsledig siden januar. Men syns det er litt for tidlig å ta frem påskepynt og slikt akkurat nå, så venter med det til onsdag, tenker jeg,

God helg!:)

Ingenting varer for alltid ...

Hovedpersonen Adam er opprinnelig fra Libanon, men har flyttet og bodd lenge i Frankrike, nærmere bestemt i den romantiske hovedstaden, Paris. Han er gift, holder foredrag på universitet og samtidig jobber han med et bokprosjekt. Han blir oppringt av en venn fra hjemlandet, en tidligere venn som han foretrekker å kalle ham. Han har ikke mye tid igjen, og han vil at Adam skal besøke ham før han dør. Adam tar flyet til hjemlandet med blandede følelser og kommer akkurat for sent. Enken til den avdøde "kameraten" vil gjerne at Adam skal besøke henne, og kanskje være med i begravelsen. Han besøker henne, men lar være å gå i begravelse, men sammen med enken kommer han i tanken på å samle den gamle vennegjengen fra den tiden (som holdt sammen for 25 - 26 år siden). Men er det mulig siden de er spredt i fire forskjellige kontinenter?

Oppholdet i hjemlandet varer litt lengre enn planlagt, og han er opptatt av å skrive om alt annet enn å jobbe med bokprosjektet, og han savner ungdomstiden sårt. Han er full av nostalgi, og han vil samle den gamle vennegjengen for å gjenoppleve den gode stemningen og samtalene de en gang hadde. Alt ble forandret under krig, opprør og elendighet. De vokste fra hverandre, livene deres tok forskjellige retninger og vennegjengen ble opprevet. Kommer vennegjengen til å bli det samme igjen etter så lang tid fra hverandre? Eller er det bare et naivt håp?

Amin Maalouf var en ukjent forfatter for meg, men "ukjente" forfattere skremmer ikke meg. Alltid spennende å teste ut nye forfatterskap, og De forvillede var slett ikke verst. Kulturromaner (som jeg velger å kalle det), har jeg lest lite av. En sjanger jeg ikke er helt trygg på, men jeg har også funnet ut at jeg er heller ikke allergisk mot det. Det er ikke dumt å lese romaner om andres kulturer. Bøker jeg har lest tidligere som har med andre kontinenter og helt annen kultur enn det jeg er vant til er; Drageløperen og Shantaram. Begge de to likte jeg kjempegodt og jeg skulle ønske jeg likte De forvillede like godt, men den hadde dessverre ikke den samme magien, det lille ekstra som jeg ikke aner hva det skulle være. Men det gode er at jeg likte den mye bedre enn forventet. Jeg var redd for at De forvirrede ville bli for "tørt" for meg selv om jeg var interessert i å lese den, men heldigvis var den ikke så tørr som jeg trodde på forhånd.

Innrømmer at jeg "slet" litt i begynnelsen, men det tok ikke mange sider før jeg kom meg inn i det og at teksten fløt lettere etter hvert. Jeg likte godt vekslingen av mailene Adam vekslet med de spredte vennene sine og hans egne "dagboknotater". Mye reflekterende tekst med ettertanke. Og mens man leser merket jeg at jeg var like spent som Adam om han greide å samle hele gjengen til gjenforening eller om det ble totalt fiasko. Persongalleriet er fargerikt og består av sterke og forskjellige personligheter. Det var interessant å vite om deres bakgrunn, og hvordan de betrakter diverse ting gjennom mailene. Selv om jeg likte De forvillede godt, manglet den som sagt det lille ekstra.

De forvillede havnet ikke på favorittlista mi, men likevel er det en sterk bok om vennskap, fortid, nag, livsvalg, nostalgi og motet til å gå sin egen vei. Jeg satt pris på å lese denne boka og håper den blir lest av mange.

Skjønner hva du mener. Jeg er ikke lettskremt jeg heller. Har sett tonnevis av skrekkfilmer og lest mange horrorbøker, er hverken mørkredd eller husredd. Er kurert sådan. Jeg liker De dødes tjern fordi den er atmosfærisk og at den har en slags gammeldags sjarm. Jeg liker den så godt fordi det er mye mellom linjene, og det hender jeg legger merke til noe nytt når jeg leser den om igjen. Den er og blir påskeboka mi. Den er full av atmosfære, gammeldagssjarm og det er en sånn typisk hyttegrøss bok selv om jeg ikke har hytte selv:)

Hver sin smak og behag. God er det:)

Helt sikkert noe feil med deg:) Neida, jeg bare tuller.

Det som er grøss for meg i De dødes tjern er at den har så mange undertoner. Den blir ikke servert med teskje som i mange fleste grøssere. Det er det som er greia. Også handler det litt om hvor fantasifull man er som person også, kasnkje?

Hypnotisøren av Lars Kepler, Jeg vet hvem du er - Yrsa Sigurdardóttir (syns ikke den var skummel men kanskje du vil like den bedre enn meg?), De dødes tjern av André Bjerke (den leser jeg hver påske og syns det er Norges beste krim), foreslår også Døde menn går i land av samme forfatter, Dukkemakeren av Amanda Stevens og Djevelens fotspor av samme forfatter (likte dem ikke så godt selv, men kanskje du vil like dem bedre:), Før jeg sovner av SJ Watson, ikke direkte nifs, men spennende. Ring - Koji Suzuki (hvis du ikke har noe i mot å lese på engelsk). Dette er bøker jeg kan komme på nå i farta (elsker nifse bøker selv), og kommer til å skrive et innlegg til i løpet av påska. Må tenke mer på dette svaret. Si gjerne i fra om du helst leser på norsk eller engelsk. Det vil gjøre det litt lettere for meg:)

Det er noen snøflekker utenfor leiligheten, men ikke mye, så vinteren er snart over. Men har satt ut "hagemøblene" ute på platten, men det er for kaldt å sitte der selv når sola skinner. Det har vært - 2 grader de siste dagene og det er for kaldt for meg. Selv gruer jeg meg til lysere dager. Spesielt nå som jeg er hjemme for da føles det ut som om dagen er og blir ekstra lang. Selv foretrekker jeg høsten og mørkekvelder. Når det er snakk om vår og lyse dager føles det ut som om dagen aldri tar slutt og det er nesten utholdelig. Ja, jeg vet, jeg er temmelig rar ...

Som vanlig har jeg ikke planer for helgen, ikke annet enn å lese selvsagt og drikke mye kaffe, men dette er noe jeg gjør hver dag mens jeg er sykmeldt. Kaffe og bøker er det eneste positive i livet for tiden:)

Og i helga skal jeg lese nordnokrsk krim: Hjemgjeld av Ronny Trælvik, og ja, jeg leser fremdeles i Min kamp 6 av Knausgård. Det tar ikke så lang tid med den boka fordi den er kjedelig, for den er interessant, men å holde i en pocketbok på over tusen sider er ganske tungt og upraktisk i lengden, så den blir lest i stykkevis og delt på grunn av det. Den er litt tung å holde i, og jeg gruer meg til å ta farvel med Min kamp serien. Det blir vemodig. Kommer ikke til å bli ferdig med den denne helga heller, men det gjør meg ikke noe for jeg vil at det skal vare enda litt til.

Og jeg regner med at i morgen (lørdag) blir jeg ferdig med De forvillede av Amin Maalouf.

Så...nok en helg med mye lesestoff, og det er jo bra. Ingenting er så godt som å forsvinne inn i bøkenes verden når man befinner seg i en livssitasjon man slett ikke liker:)

Og god helg til deg:)

Vi kan godt bytte søvnrytme for noen dager:)

Og vente på at jeg og John Blund blir kompiser igjen:)

Takk for tips, men tror ikke jeg har tålmodighet eller konsentrasjon til det:( Sov vel godt nok da jeg var yngre og får betale for det nå:)

Har prøvd meg på tre forskjellige sovepiller/piller som skal gjøre meg døsig, men det funker ikke på meg. Jeg er vel for irritert til å sove:) klarte å sove 12 timer i strekk da jeg var tenåring. De siste to tre årene har det bare vært 1 - 2 timer søvn og av og til 5 - 6 timer søvn velig usammenhengende. Noen trenger mye søvn, andre lite. Det er teorien min:)

Drømmer behøver vel ikke å bety noe?

En klasse drar på leirskole, noe hovedpersonen Liz ikke ser frem til. Hun har bare en venn i den klassen; Silje, mens de andre mobber henne og setter ut falske rykter om henne. Så dette er virkelig ingen drømmetur, men hun har ikke annet valg enn å være med. Hun må bare holde ut. Leirskolen de skal til har tidligere vært militærleir, og Liz og Silje får et rom som er litt avsides enn de andre rommene. Rommet de får er ikke like "fancy" og oppusset som de andre rommene. Rommet de får er gammelt og bærer tydelig preg på at det har vært militærleir. Til tross for skuffelsen angående rommet prøver de å gjøre det beste ut av det. De skal tross alt ikke oppholde seg så mye på rommet. De skal være sosiale og være med på båtkurs. Selv om de ikke skal oppholde seg på rommet særlig ofte, opplever Liz merkelige ting, spesielt underlige drømmer. Hun har en mistanke om at drømmene hennes har en tilknytning til dette rommet og at drømmene prøver å fortelle henne noe, men hva?

Dette er bok nummer to i bokserien Grusom. Grusom er ikke en bokserie som er skrevet i kronologisk rekkefølge. Hver bok har sin egen historie og forskjellige forfattere bidrar i bokserien. Forrige og første bok i serien var En smak av zommer av Tor Arve Røssland.

Bokserien tar for seg en vanlig hverdag blandet med grøssende elementer, og boka Rom 33 er ingen unntak. Rom 33 leker seg med nåtiden møter fortid. To historier fletter seg sammen på en lett og oversiktelig måte. Det er ikke spesielt originalt, men det funker. Og konseptet består av et fargerikt persongalleri. Jeg likte karakterene et hakk bedre enn selve historien. De funker bra sammen på godt og vondt. Det er lett å se disse personene for seg, og scenene med lærer Pedersen var de beste. En fyr som er ufrivillig komisk, i hvert fall i mine øyne. Hovedpersonen Liz er også lett å like. I mange bøker, spesielt i spenningssjangeren skal alle være så modige og sterke, men til tross for at Liz er en tøff person som tåler det meste, blir vi også kjent med hennes svake sider, som bare gjøre henne menneskelig. Så i dette tilfellet syns jeg at karakterene var sterkere enn selve historien, selv om den hadde noen grøssende scener. Selv er jeg stor fan av grøsserssjangeren (det er min favorittsjanger), og det skal mye til for å overraske meg, sette meg ut av spill og dermed blir denne sjangeren lett forutsigbart for min del. Likevel er det en sjanger jeg koser meg med både i bokformat og på film.

Rom 33 var mer gøy enn skremmende for min del, og dette er en bok som garantert er midt i blinken for en yngre garde som er nysgjerrig og som vil utforske grøssersjangeren nærmere. Men jeg må innrømme at jeg er glad for at jeg har lakenskrekk og liker å sitte oppe om natta, for jeg kommer aldri til å se senga på samme måte igjen ...

Av og til kan noe være for godt til å være sant ...

Moren til Amy er fra seg av sorg. I de ti siste årene har hun sørget over sin forsvunnede datter. Helt siden forsvinningen, har hun gått til klarsynte i håp om å finne ut hva som hendte med datteren hennes, eller et lite snev av håp om at de kanskje vet hvor liket av henne er hvis hun ble drept, slik at moren i det minste har en grav å gå til. Men det er lettere sagt enn gjort. Dette er hennes måte å sørge på. Når hun ikke er hos klarsynte, er hun hjemme og vasker huset. Vasker for å få tiden til å gå, og kanskje få blokkere tankene. Mannen hennes har gått fra henne og Beth er alene med sorgen. Men livet til Beth blir snudd på hodet når to personer dukker opp i livet hennes ...

Jeg har i mange år vært glad i psykologiske thrillere (selv om grøss er min favorittsjanger) ,men psykologiske thrillere er ikke så verst det heller, men det som irriterer meg eller rettere sagt gjør meg forbanna er at alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene til Gillian Flynn. Jeg har lest Gone girl (Flink pike) og Mørke rom av henne og syntes de var hverken nyskapende eller spennende. De var kjedelige. Så i mine øyne er bøkene hennes oppskrytt. Så det irriterer meg at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene hennes på nesten hvert bokomslag. Kan dere være så snill å slutte med det? Denne boka blir også sammenlignet med Før jeg sovner av S.J. Watson og det støtter jeg heller. Den boka leste jeg i 2012 og likte den bedre enn disse Gillian Flynn bøkene. Men nok om Gillian Flynn.

Det er mange psykologiske thriller forfattere der ute, og jeg hadde et håp om at R.S. Pateman var en av dem, men dessverre innfridde han ikke forventningene helt (ja, jeg vet man aldri skal ha for høye forventninger på forhånd ...), og han er heller ikke en av de verste. Han hadde et lovende konsept med boka Hva skjedde med Amy? og selv om begynnelsen var veldig spennende, falt resten av konseptet gjennom. I hvert fall for meg. Jeg ble ikke like engasjert videre i boka selv om jeg er klar over at "alt kan skje" i psykologiske thrillere og de klassiske spørsmålene dukker opp: "Hva skjedde egentlig?" "Og stoler vi på våre nærmeste?" Spørsmål som ofte blir stilt i denne sjangeren. "Og hva er sjansen for å finne den forsvunnede, død eller levende?". Bøker om folk som forsvinner er jo i grunnen spennende, og man vil så gjerne vite hva som har skjedd og hvorfor, men når skrivemåten og drivet i konseptet blir nærmest stillestående, blir det lett å kjede seg, i alle fall for denne leseren. Boka er slett ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener. Det er bare det at jeg savnet mer spenning, personbeskrivelser og flere "gåter". Det føltes litt som om jeg ble servert med teskje og ingenting av det som skjedde i boka var overraskende.

Hva skjedde med Amy? hadde et bra grunnlag, men som dessverre førte til en skuffende retning og dermed falt interessent min litt etter litt. Den hadde noen spennende scener, men det gikk for lang tid før noe nytt skjedde. Hva skjedde med Amy? er en perfekt bok til påska enten om du skal være inne eller ute og vil kose deg med lett lektyre. Men for oss andre som vil ha en litt "avansert" psykologisk thriller, blir nok denne litt for lettvint.