Bokelskere.no

I helga skal jeg psyke meg opp til å møte opp på min mors 70 - års dag førstkommende tirsdag. Jeg hater slike anledninger for smalltalk er noe av det verste jeg vet (jeg mestrer det bare ikke), og jeg har ikke noe forhold til slekta ellers heller. Men det er snakk om en kveld, så det må jeg vel overleve og hva gjør man ikke for sine foreldre?:)

Men i mellomtiden blir det lesing i helga og jeg leser i: Stalker av "Lars Kepler" og Historiefortelleren av Jodi Picoult. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Alex av Pierre Lemaitre før helga er over. Kommer ikke til å bli ferdig med alle disse, men håper jeg leser ferdig minst to av bøkene før helga er over.

Ellers er det stille og rolig som vanlig, og jeg kjeder meg fordervet, haha. Jeg og denne kjedsomheten.

God helg til dere også.

Ingen kan redde denne selvhateren ...

Det er ingen hemmelighet at jeg hater hvordan jeg ser ut, jeg hater hvordan jeg er og jeg hater den personen jeg har blitt. Jeg vasser i selvforakt. Jeg hater alt som har med meg å gjøre. Jeg har heller ingen drømmer eller mål. Og fremtiden min har jeg ingen tro på. Så jeg tror at ingen mental coach kan forandre synet på meg selv og livet ellers. Jeg er heller ingen fan av såkalte selvhjelpsbøker. Jeg har ingen tro på at de er til noen hjelp, men leser såkalte selvhjelpsbøker som interesserer. Alt er avhengig om hva temaet er. Men at de skal hjelpe, tror jeg neppe. Jeg leser noen slike bøker hvis de inneholder interessante temaer.

Øyvind Hammer har blant annet vært mental coach for skiskytterkongen Ole Einar Bjørndalen. Før Hammer ble mental coach var han selger, og han beskriver som disse yrkene som veldig like. I boka beskriver han sitt yrke som mental coach, hvordan han jobber som motivator; å inspirere andre til å tenke, handle og leve litt annerledes når man er misfornøyd. Hvordan gjøre ting bedre og få det bedre med seg selv. Det er bare noen få ting han skriver om. Han tar også opp temaer som motivasjon, tips til å komme seg videre etter å ha slitt med noe, tilstand og han har også med en metode som han kaller "Dra i strikken" (noe jeg ikke vil gå nærmere innpå for de som ikke har lest boka for jeg vil ikke røpe noe). Han skriver også litt om samarbeidet med Ole Einar Bjørndalen, hvordan de jobbet sammen og Bjørndalens feiler og seire.

En annen kjent mental coach er Erik Bertrand Larssen. Jeg leste hans bok Bli best med mental trening i 2013 og jeg har sett litt av programmet hans på TV, og det han og Øyvind Hammer har til felles er: at man må gå ut av komfortsonen for å nå høyere mål og mål generelt. Personlig har jeg ikke sans for mentale coacher, men foretrekker Bertrand Larssen fremfor Hammer fordi Bertrand Larssen virker tøffere, mer brutal. Men ærlig talt. Tror ikke noen av disse eller andre mentale coachere hadde hatt en eneste sjanse til å endre mitt tankemønster. Jeg er altfor negativ og jeg har gitt opp meg selv for flere år siden. Tror ikke noen kan forandre på det ...

Hammerkoden er interessant å lese. Som sagt har jeg ingen tro på selvhjelpsbøker; at det skal virke, men leser enkelte slike bøker hvis det inneholder temaer som interesserer meg. Boka består av enkle grep til hvordan man kan forandre livet sitt, og har med noen personlige erfaringer. Selv synes jeg innholdet i boka blir litt for tynt. Syns ikke boka inneholder mange nok eksempler på at Hammerkoden virkelig virker. Syns boka kunne ta med folk som har brukt Hammerkoden for å se om livene deres har blitt bedre etter det eller ikke. Det var et stort savn. Og tipsene om å tenke annerledes, hvordan forandre på små ting og vaner i livet var ikke spesielt motiverende eller tankevekkende. Skulle ønske han gikk hardere til verks ved å bruke en mer spennende skrivemåte for måten han skrev på var egentlig ganske tørt og kjedelig. Det blir litt vel monotont i lengden. Hammerkoden var lettlest og informativ, men boka ga meg dessverre ingen inspirasjon eller motivasjon til å forandre på noe. Boka ga meg dessverre ingen lyst til å utføre noe som helst og mentale coachere skal jo liksom motivere ...

Veldig enig med deg. Ble glad i serien og likte de tretti første bøkene da serien besto av mange overnaturlige ting, overtro og mystikk, men så ble det mindre av det og etter hvert ble mye gjentagende. Kommer til å savne fossefallgjengen for det var en serie jeg lett ble avhengig av, men etter så mange bøker i serien mistet de siste bøkene dessverre magien:/

Enkel historie ...

Etter farens død, flytter Billie og moren til et annet sted og lar livet gå videre, selv om det ikke er enkelt. Billie vil ikke flytte fra alle vennene sine og hun får en ekkel følelse av det nye huset deres som har stått tomt i noen år. Det er noe som ikke stemmer med det nye huset deres, men hun vet ikke hva. På det nye stedet blir hun kjent med en fyr som heter Aladdin og hun inviterer også bestevenninen hjm til seg ganske ofte. Hun betror seg til dem om alt det rare som Billie opplever i det nye huset. Små håndavtrykk og ekle lyder er bare noen av de rare tingene Billie opplever og som hun vil til bunns i, samme om moren hennes tror henne eller ikke. Men de to gode vennnene hennes tror på henne i det minste og sammen prøver de å finne ut hvem de tidligere eierne var og hvofor de lot alle møblene stå igjen ...

Kristina Ohlsson er et kjent forfatternavn, men selv har jeg aldri lest noe av henne. Glassbarna er en standard spøkelseshistorie for yngre lesere, og boka passer både for barn og ungdom. Det er ikke for skummelt og heller ikke for utfordrende. Jeg er vel egentlig for gammel for denne boka, men selv om jeg er 32 år, så liker jeg å holde meg oppdatert på hva yngre lesere leser i dag. Men for meg som er så "gammel", ble vel denne boka og spøkelseshistorien litt for standard, og som jeg har lest/hørt i mange varianter tidligere. Det er ikke noe nytt der i gården. Håndavtrykk, ting som beveger seg og mystiske lyder ... Hvor mange ganger leser vi ikke og hører om det i spøkelseshistorier? Det er ikke spesielt originalt. Syns også språket var til dels barnslig og lettvint, men det er ikke så rart siden jeg ikke tilhører målgruppen boka egentlig er beregnet for.

Boka er kort og lettlest. Boka er så kort at jeg følte ikke at jeg ble godt nok kjent med karakterene. Jeg fikk bare et inntrykk av dem. Og jeg savnet spenningskurver og mer originalitet. Alt er skrevet så "rett frem" at jeg skulle ønske at historien hadde noen vridninger. Jeg savnet også mer bakgrunnstoff av karakterene.

Dette blir en kort anmeldelse siden boka i seg selv er veldig kort og da gir det meg egentlig ikke så mye å skrive om, og samtidig vil jeg ikke skrive for mye og røpe noe for andre. Det hadde vært kjedelig. Glassbarna blir vel for enkel og opplagt lesing for oss voksne, men yngre lesere vil nok sette pris på barnevennlig grøss i påska.

Kanskje hun er morsommere muntlig enn skriftlig? Hvem vet? Jeg kommer i alle fall ikke til å lese flere bøker av henne. Det var bare ikke min type humor:/

Godt å vite at flere av oss er enige:) Jeg syntes humoren ble bare flauere og flauere. Altfor dramatisk, og som du sier, jeg klarte ikke å relatere meg til noen av problemene hennes jeg heller. Syns boka besto av veldig mye tomprat og det var ikke den humoren jeg hadde håpet på. Jeg liker engelsk humor godt ellers, men dette ble for fjåsete for meg. Glad jeg ikke er den eneste som ikke likte boka.

Lenge har jeg grudd meg til å skrive om denne klassikeren. Har ikke grudd meg til å skrive om en bok siden The Catcher in the Rye som jeg anmeldte i januar. Å skrive om klassikere, og spesielt klassikere som er høyt elsket, er virkelig ikke lett, men jeg skal gjøre et forsøk.

Maxim de Winter er ensom i det store og enestående huset etter at hans kone, Rebecca døde i en ulykke. Staben i hjemmet og alle fra samme strøk savner henne enormt og Rebecca blir omtalt som en enestående kvinne. En kvinne som hadde alt. En dag drar Maxim til Monte Carlo. Der møter han en ungpike som aldri har hatt en mann i sitt liv, er fryktelig sjenert og er en tjenestepike for en gammel dame. Maxim blir interessert og betatt av denne ungpiken, og før noen vet ordet av det, gifter de seg og ungpiken blir med Maxim til hans gigantiske hjem.

Her får jenta blandede mottakelser. Mange sammenligner henne med avdøde Rebecca og mener at hun ikke kan måle seg med henne og at tilværelsen i huset vil aldri bli det samme som før. Men jenta elsker Maxim og bestemmer seg for å prøve å passe inn så godt som mulig i hennes nye tilværelse og ikke bry seg om hva andre mener om henne. Men det er lettere sagt enn gjort, for det er noen i staben som vil henne vondt og som forakter henne. Elsker jenta og Maxim hverandre høyt nok eller vil Rebeccas fortid, Maxims avdøde kone, overskygge alt annet?

I flere år har jeg hatt lyst til å lese denne boka, men det er noe som alltid har holdt meg tilbake. Jeg aner ikke hva. Men tingen er at jeg har også lenge hatt lyst til å se filmen, men så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, må jeg bare lese boka først før jeg ser filmen senere. Det er den riktige rekkefølgen, i alle fall for meg. Og siden jeg har hatt bokutgaven stående ulest i en av hyllene mine en god stund og siden jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å lese klassikere i år, så tenkte jeg, hvorfor ikke nå? Av en eller annen grunn føltes det nå "rett" å lese boka.

Boka Rebecca vet jeg er høyt elsket av mange over hele verden. Det er en psykologisk thriller med en dæsj grøss og inneholder sterke og spennende karakterer. Jeg skjønner hvorfor boka er høyt elsket nå og hvorfor den var høyt elsket da den kom ut. For noen er den et mesterverk. På en måte er den det også, men personlig så forventet jeg så mye mer. Jeg forventet å bli satt ut, bli overrasket og blåst ned av sofaen, men jeg ble dessverre ikke noen av delene. Jeg forventet den store bomben som aldri kom, for de "overraskelsene" som kom i boka var ingen overraskelser for meg. Jeg hadde forutsett det for lenge siden før de scenene skjedde og dermed ble mange av de "overraskende" scenene dessverre for forutsigbare og da blir jeg skuffet.

Det jeg likte aller best med boka var ikke selve handlingen, men karakterene. Karakterene var så forskjellige, men likevel så sterke på hver sin måte. Jeg ble nysgjerrig på dem alle og det er sjeldent når jeg leser en bok. Det skal mye til for å gjøre meg nysgjerrig på karakterene i en bok. Jeg har lettere for å gi blaffen i dem av en eller annen grunn, men det skjedde ikke i denne boka. Jeg ville vite mer om dem og var alltid spent på reaksjonene deres på enkelte settinger.

Rebecca er en meget velskrevet psykologisk thriller med sterke og forskjellige karakterer, men selv savnet jeg den store overraskelsen som aldri kom. Jeg likte alle undertonene i boka og ikke minst stemningen, men personlig hadde jeg forventet meg så mye mer og ble litt skuffet da jeg satt igjen etter at siste side var lest og tenkte: Var dette "alt"? Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet på forhånd. Jeg hadde vel forventet å bli mer overrasket og sjokkert. Men de gangene boka prøvde å sjokkere meg ble for min del for forutsigbart. Misforstå meg ikke. Jeg er glad for at jeg endelig har lest denne boka, men jeg ble dessverre ingen blodfan som mange andre. Selv om jeg ikke ble noen blodfan skal jeg selvfølgelig få med meg filmatiseringen også.

Det var et hyggelig innfall av deg:)
Fugler er trivelige. Da jeg var lita hadde jeg to undulater og de var så tamme at de torde å gå ut av buret sitt og spise fra hånda mi. Har jo hatt alt mulige dyr gjennom oppveksten. Har hatt kaniner, undulater og flere gullfisker. Og nå katt som bor hos foreldrene mine som fyller fjorten år i juni. Så å ha husdyr i leiligheten er et savn, men siden jeg nesten ikke er i form til å ta vare på meg selv en gang må jeg vente med å skaffe meg et. Har alltid vært en dyrevenn og likt dyr mye bedre enn mennesker, haha:)
Liker dine observasjoner av dyr:)

Hei og takk for tips, men fuglemating har jeg holdt på med i tre år nå. Da jeg flyttet inn i leiligheten jeg bor i nå, kjøpte jeg meg fuglehus som henger utenfor stueveggen og mater fuglene en gang i uka. Har sett gråspurv, gulvspurv, sidensvans og mange andre fugler jeg ikke kan navnet på. Hvert år kommer fuglene og besøker huset sitt i alle årstider og det er koselig, og jeg fyller huset deres med solsikkefrø. Huset deres er et smalt hus og har to etasjer med vinduer:) Så de fuglene ser jeg jevnlig etter flere ganger i løpet av dagen.

Har ikke husdyr selv ennå siden jeg ikke er i form til det og lot katten min bo værende hos foreldrene mine da jeg flyttet for jeg ville ikke at den skulle miste territoriumet sitt. Og var redd den kanskje ville rote seg bort på et nytt sted. Men får sett ham en gang i uka fda or bor ikke mer enn 20 min fra foreldrene mine. Så siden jeg ikke har husdyr selv enn så lenge er det jo koselig å ha fugler utenfor å se på og høre:)

Morsomt innblikk med fuglene og hunden din:)

Lydbok klarer jeg ikke. Det hender seg at jeg kjøper meg hørespill fra Radioteateret som jeg hører på for det skaper mer stemning, men vanlig opplesning er dørgende kjedelig, så da foretrekker jeg å lese bøkene selv i stedet:)

Og fargelegging har jeg fått tips til og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å prøve ut det. Likte jo å fargelegge da jeg var yngre. Skal sjekke ut de fargeleggingsbøkene for voksne. Ser ikke bort i fra at det kan være noe for meg.

Tusen takk for tips. Setter pris på alle tipsene jeg får:)

Skjønner jo at det ikke er like enkelt hele tiden. Det har jeg full forståelse for.
Hender jeg bruker en stol jeg også, har kontorstolen som jeg bruker ved pcn som jeg triller bort til kjøkkene for å vaske kopper. Klarer jo ikke å stå lenge før jeg kjenner disse svimmelhetsanfallene og når jeg kjenner dem må jeg sette meg ned når som helst og hvor som helst før det er for sent. Så hjemme er den stolen i flittig i bruk og den har hjul på. Praktisk. Og jeg er hjemme hos foreldrene mine en gang i uka og får hjemmelaget mat. Så skal ikke klage:) Men når jeg er hjemme hos meg selv går det oftest i fjordland, toro og andre veldig lettvinte løsninger. Kunsten er at man får i seg mat:)

Ja, kjekt med tips til hva man kan gjøre for å få tiden til å gå når man står helt fast når det gjelder løsninger selv. Jeg blir så apatisk i slike situasjoner. Klarer ikke å komme på kreative løsninger når jeg først trenger det. Så det blir nok litt smykkelaging og droddling tror jeg. Det virker i alle fall overkommelig. Har litt utstyr fra begge hobbyene fra før av og får heller kjøpe meg mer utstyr når det trengs underveis. Kjekt å ha noeå gjøre. Jeg er et menneske som må være opptatt med noe. Liker jo å lese bøker, men det blir litt monotont når jeg gjør det hele tiden så da er det kjekt å ha noe ved siden av. Litt avveksling.

Jeg foredrekker vampyrer som dør av og i sola:) Hehe ...

Du er heldig som ikke lar det gå utover humøret. Jeg går i kjelleren med en gang, haha. Tåler ikke å kjede meg. I hvert fall ikke i lengden. Liker å være opptatt med noe. Det er det jeg savner med jobblivet. Være opptatt med noe og på en måte forsvinne i det.

Du har helt rett i at jeg hater matlaging. Det er kjedelig og siden jeg ofte får svimmelhetsanfall tåler jeg ikke å stå lenge, spesielt ikke ved en kjøkkenbenk. Det blir for utfordrende. Så jeg lever på fjordland og toro ferdigpakker og andre lettvinte løsninger uten dårlig samvittighet:)

Og håndarbeid tror jeg ikke er noe for meg (sying, strikking), men tror jeg kanskje kan begynne med å lage litt smykker og armbånd igjen. Det har jeg hele tiden gjort litt av og på gjennom årene og har fortsatt flere bokser med forskjellige perler og nips igjen fra før, så kanskje på tide å ta frem det igjen. Så, så langt har jeg fått tegning og smykke/armbånd - laging som realistiske tips fra dere og det setter jeg pris på. Jeg klarer ikke å tenke ut kreative hobbyer selv når jeg står fast i kjedsomheten. Jeg blir så apatisk:) Og eventuelt kommer jeg nok til å skaffe meg et nytt puslespill også, tenker jeg. Da har jeg i vært fall tre forskjellige prosjekter som er overkommelig for meg å gjøre.

Været er jeg ikke så nøye med nå. Var nøyere med det før jeg fikk kjøreforbud. Da pleide jeg å se ut av vinduene for å se hvordan været var og fulgte med på værmeldingene for jeg grudde meg alltid til å kjøre på blankis. Men nå som jeg har kjøreforbud er jeg ikke nøye på været lenger. Bare kikker ut av vinduene av og til uten å gidde å se på gradstokken:)

Skjønner hvorfor du og mange andre elsket Twilight, men for min del ble jeg forbanna over hvordan vampyrer ble fremstilt. Foretrekker 1800-talls vampyrer fremfor den moderner varianten:)

Hmm. Kanskje jeg skal lage meg en lekekasse for å ha i nærheten? Hehe ... Nei da.

Brukte å male en del på lerret før (landskap og slikt), men har hverken energi eller inspirasjon til å drive med det nå. Så har det på vent.

Har lett for å begynne å se filmer og tv-serier jeg også. (Har ikke netflix for jeg vil se filmer og tv-serier på gamlemåten) så jeg bruker blu-ray spilleren flittig. Jeg liker ikke at alt er så digitalt så bruker alltid gamlemåten så lenge som mulig. Jeg vet. Jeg er fra steinalderen:)

Får ta frem litt tegnesaker å ha i næreheten og droddle litt mens jeg venter på å få energi og bli frisk nok til å male på lerret. Gjorde det mye før, men pga svimmelhetsanfall og kvalme (som jeg er sykmeldt for) har jeg ikke maktet det i det siste så det venter jeg litt med. Så jeg får droddle litt i mens på papir med blyant og farger. Er ikke frisk nok til å gå turer osv heller pga svimmelhetsanfallene som jeg ofte får og har samtidig kjøreforbud. Så føler meg litt innesperret.

Setter pris på alle forslag jeg får og tar gjerne i mot flere om du/dere skulle komme på noe. Er så fryktelig lite kreativ selv:) Takker for alle forslag jeg har fått så langt med en klem:)

Takk:)

Du er heldig som ikke har en gnagende kjedsomhet. I de siste årene har jeg merket at jeg har en slags kjedsomhet som henger over meg hele tiden, samme hva jeg gjør. Det er kjipt. Pleide å male før i tiden, men det har jeg ikke energi til nå for tiden. Har ikke lagt det på hylla heller, men må bli friskere for å ta frem den hobbyen igjen.

Fargelegging elsket jeg da jeg var yngre. Litt rart å tenke på å begynne med det nå, men skal tenke på det. Kanskje jeg skal ta det opp igjen til jeg venter med å male på lerret igjen som før når jeg blir friskere.

Uansett takker jeg for alle tips. De mottas med en klem:) God helg til deg også:)

Helga startet særdeles dårlig for jeg kan ikke skryte av humøret. Kjempelei av å være sykmeldt nå, og vet ikke hva jeg skal gjøre med den gnagende kjedsomheten. Det er en kamp hver dag. Liker å lese og leser hver dag, men skulle gjerne ha hatt noe ved siden av. Tiden har fullstendig stoppet opp.

Denne helga leser jeg Anatomy of a haunting av Lee Strong. Den tror jeg kommer til å bli ferdig med i løpet av kvelden for har ikke mange sider igjen. Lenge siden jeg har lest grøss også som er min kategori. Ved siden av leser jeg Vampire Academy av Richelle Mead. Er ikke fan av moderne vampyrer, men litt lett underholdning må jeg ha av og til. Men ikke mer Twilight på meg i hvert fall. Ga opp den serien etter første bok, haha for mange år siden.

Og i denne helga blir jeg endelig ferdig med Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Har lest mye i den boka i denne uka, i håp om å bli ferdig med den. For gidder ikke å sitte med den boka i påska. Men det ser ut som jeg blir ferdig med den i helga. Har slitt med den boka siden midten av januar. Vet den boka er høyt elsket av mange, men det er ingen bok for meg:/

Når jeg er ferdig med en av disse bøkene skal jeg begynne på Krø av Didrik Morits Hallstrøm.

Her er det snøfritt. Det snødde forrige lørdagsnatt, men forsvant neste dag. Man skulle tro at Oslofolk aldri har sett snø før, men jeg skal ikke mobbe og være slem:)

God helg til dere også. Jeg får kjenne videre på disse markene som vokser i meg. Det er en sånn følelse jeg får når jeg kjeder meg og det er ganske ofte. Hva gjør dere når kjedsomheten blir for stor?

Fin og realistisk roman forbundet med 2.verdenskrig ....

Dette er en bok som er veldig vanskelig å forklare/beskrive, men skal gjøre mitt beste uten at det hele blir for rotete. Tre historier involveres i de sju dagene/uken boka dreier seg om. Tidsperioden er 1942 og vi møter Kristian Kolseth. Han er en student fra Oslo som reiser til Finnmark for å tegne og studere samenes byggverk. Han dokumenterer deres byggverk ved å tegne med sitt talent. Men tyskere og andre han møter på veien får en mistanke, om at han kanskje driver på med noe helt annet, og studenten må ofte gjennom strenge kontroller for ikke at andre skal tro han dokumenterer ulovlige ting. I boka møter vi også en fyr fra Narvik som har lett for å lage rot uansett hva han tar seg til. Ingen har troa på ham, ikke en gang hans egen mor fordi ingen av dem er spesielt ressurssterke og hver dag er det ofte en stor usikkerhet om de vil komme til å få nok mat og ting til å klare seg med tanke på at de nesten ikke har noe penger, og fra det tredje perspektivet følger vi et tysk flymannskap.

Jeg har aldri lest noe av Jørgen Gunnerud før selv om det er et kjent forfatternavn. Men har nå fått med meg Sju dager i september og den er vel verdt å få med seg. Det er en stillegående spenningsbok der man blir ordentlig kjent med karakterene som er involverte i de tre forskjellige perspektivene, og man vil gjerne finne ut hva som skjer videre. I det siste halvåret har jeg lest Her lå Tirpitz, og Morfar, Hitler og jeg. Selv om det ikke ble noen favoritter for min del, vekket det en lyst i meg om å lese mer om den tiden og bøker som er forbundet med 2.verdenskrig. Samme om det er fikjson eller ikke. Derfor fikk jeg veldig lyst til å få med meg Sju dager i september også.

Selv om romanen er litt stillegående, gjorde det ikke noe. Man blir som sagt godt kjent med karakterene og nysgjerrigheten vekkes. Man vil vite hva som skjer videre. Men skulle ønske at forfatteren konsentrerte seg om bare en historie istedet for å ta med tre forskjellige for det var ikke alle perspektivene som var like interessante å lese om for min del. Skulle ønske han brukte historien om studenten Kristian Kolseth som bare en historie i boka for jeg syns det var mest interessant å lese om ham enn alt det andre. De tre historiene flettes inn i hverandre, men forfatteren gjør det på en ordentlig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden og jeg fikk heller ikke følelsen av å rote meg bort. Men som sagt, det var bare ikke alles perspektiver som interesserte meg like mye.

Sju dager i september havnet ikke på favorittlista, men det er en bok som er kjekt å få med seg enten man er interessert i 2.verdenskrig eller ikke. I den boka er det en type spenning for alle. Selv om jeg ikke likte alle de tre perspektivene, var en av dem særdeles spennende og det var alltid et driv i boka som gjorde lesingen flytende. Selv om slutten ikke var av all forventning (det skal jo mye til i en bok) så var dette en fin og realistisk bok å få med seg. Man blir knyttet til karakterene enten man vil det eller ikke.

Virker som det er flere som liker denne boka litt bedre enn det jeg gjorde ...

Noen bøker bare hater man. Synd, men sant ...

Hovedpersonen Undis Brekke flytter til den gamle hjembygda si for sin nye jobb (hun er lektor). Det nærmer seg jul, og Undis blir invitert av sine nye kolleger på julemiddag og julemiddagen består ikke av annet enn smalahove, noe Undis aldri har spist før. Hun kjenner noen av folka fra før og noen er fremmede. Hun får vite om en mørk hendelse om hun som hadde jobben før Undis tok over, og hun selv er fascinert over en av mennene som er der til tross for at Undis er i et forhold. Hun er sammen med en kvinne og selv om de har vært sammen i en del år er hun usikker på sin egen legning. Vil Undis mestre sin nye jobb, og vil hun trives i sin gamle hjembygd eller var det en feiltagelse av henne å reise tilbake? Og vil hun noen gang "finne seg selv"?

Dette er en av de mest irriterende bøkene jeg har lest så langt i år av mange forskjellige grunner. Det var mange årsaker til at jeg ikke likte boka, nesten for mange. For det første likte jeg ikke hovedpersonen Undis i det hele tatt. Hun er sykelig opptatt av PMS, er fryktelig vinglete og man vet på en måte ikke hvor man har henne. Bipersonene rundt henne ble for vage og vanskelig å komme innpå. Jeg fikk ikke noe interesse av å vite mer om noen av dem. De ble alle for pappfiguraktige.

Jeg syntes også at boka hadde for lite handling til tross for at boka er ganske kort. Ofte føltes det ut som om handlingen ikke førte noe sted. Det sto på stedet hvil, og syntes at de samme få episodene som var ble bare gjentatt og gjentatt. Med tanke på at dette er en mørk roman med humor i, forventer man jo å få en slags medfølelse for hovedpersonen og samtidig kanskje synes dette er festlig på en sær måte, men boka ga meg ærlig talt ingenting. Den ga meg hverken spenning, jeg fikk ingen sympati for hovedpersonen og boka var langt i fra festlig. Jeg syns den ble bare masete og jeg mener at livet hennes ikke var så patetisk og håpløs som Undis Brekke skulle ha det til.

Dette blir en kortere anmeldelse enn til vanlig fra min side for jeg orker ikke å bruke mer tid på å skrive mer om boka. Boka Undis Brekke likte jeg ikke på noen måte. Det var hverken min sjanger, min type humor eller en bok å kose seg med. Jeg ble bare lettet over å bli ferdig med boka for det er kjipt å lese en bok som ikke gir noe tilbake ...

Jeg leser nå i to "biografier" (jeg overrasker meg selv stadig vekk). Bøkene er Hammerkoden av Øyvind Hammer, og Hei, jeg heter Lars (en alkoholikers dobbeltliv) av Lars Kittilsen.

Ved siden av sliter jeg fremdeles med Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Jeg begynte på boka i flere uker før Prachett døde. Jeg begynte på boka den 16 januar og jeg er ennå ikke ferdig. Grunnen er at den fenger ikke og det går veldig trått, men som sagt tidligere så avbryter jeg ikke bøker og skal holde ut til siste side når det gjelder denne boka også. Det får bare ta den tiden det tar:) Har det ikke travelt uansett.

Når jeg blir ferdig med en av disse bøkene skal jeg begynne på Anatomy of a haunting av Lee Strong. Lenge siden jeg har lest ordentlig grøss, så håper at den vil gi meg noen gysninger selv om forventningene ikke er altfor store, som vanlig ...

God helg til dere også.

Har en følelse av at det er samme type bok som Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant... "Alle" syntes den var så morsom og underholdende, men jeg syns den boka bare var tørr og kjedelig. Så tror jeg kommer til å styre unna "En mann ved navn Ove".