Bokelskere.no

Hysteriske kvinnfolk, hverdagsdrama og hukommelsestap. Alt dette i en og samme bok ...

Alice våkner opp i et treningssenter og tror hun er ti år yngre enn det hun egentlig er (i virkeligheten er hun 39 år), og hun tror hun opplever sin første graviditet når hun våkner opp. At hun er bare noen uker på vei, noe som er helt feil for hun har allerede tre barn og hun husker selvfølgelig ikke hvorfor hun er i en alvorlig konflikt med sin mann og hvorfor de midlertidig ikke bor sammen. Og hva var det som var årsaken til at Alice kollapset og at hun fikk hukommelsestap? Og kommer hun noen gang til å huske de ti siste årene igjen og bli kjent med sine egne barn på samme måte som før? Er det noe hjernen hennes prøver å fortrenge? Eller vil livet hennes bli forandret for bestandig?

Jeg leste Ektemannens hemmelighet i fjor av samme forfatter og hadde da ingen høye forhåpninger (som vanlig), og likte den noen få hakk bedre selv om Ektemannens hemmelighet ikke var all verdens heller, men Det Alice glemte var katastrofalt i forhold.

Det Alice glemte er en veldig ensformig bok, og boka er på nesten 600 sider. Hele boka dreide seg nesten bare hennes første graviditet. Det var et gjentagende tema som jeg ble innmari lei av å lese om. Er det noe jeg hater så er det dagens mødre, spesielt de gravide og de nybakte. De tror de har førsteprioritering på alt og eier hele verden, og ser ned på oss som er single og barnløse. Lurer på hva vi i all verden bruker tiden til. Dessuten liker jeg ikke barn heller så denne boka var skikkelig en pine for meg å lese. Dessuten likte jeg ikke noen av karakterene heller. De ble for dramatiske, oppmerksomhetssyke og det blir som å lese om "fotballfruen". Alt skal være perfekt og strukturert, fra A til Å.

Handlingen besto heller ikke av annet enn spekulasjoner, sladder og spørsmål. Handlingen var bare vås i grunn. Ingen fremgrang og ofte føltes det ut som om "handlingen" sto fullstendig stille. Så mange sider, men ingen spenning. Er det rart man føler seg litt snytt når man endelig har lest ferdig boka og tenker; var det alt? Jeg hadde forventet meg noe stort, noe gigantisk, en rystende avsløring. Hva som helst og da jeg ble ferdig med boka satt jeg igjen med ikke noe annet enn en stor skuffelse. Selv om det er en stor murstein, brukte jeg heldigvis bare få dager på å lese den ferdig fordi den var jo veldig lettlest og ikke spesielt utfordrende på noe vis.

Det Alice glemte er noe jeg helst vil bare glemme og heldigvis er den fort glemt også. Syns skrivemåten og handlingen var bare irriterende og kjedelig. Det var mange av karakterene jeg hadde bare lyst til å riste i og klappe til. Boka ble rett og slett for masete enn underholdende. Jeg fikk helt vondt av boka og ville bare bli ferdig med den fortest mulig. Chick - lit (damelitteratur) er visst ikke noe for meg. I hvert fall ikke noe ofte.

Ingen årsak:) Jeg ble mest lei av å lese om den kvinnelige sjefen og mannen hennes. Hverdagsproblemstyr som jeg kaller det, haha. Syns det ble for mye av det private enn den kriminelle saken:/

Ingen grøsser ...

Denne boka leste jeg for akkurat en måned siden, men ikke vær bekymret. Jeg har ikke glemt innholdet. Jeg glemmer aldri innholdet i en bok samme om det har gått uker, måneder eller år. Ligger litt etter med anmeldelsene på grunn av formen, men prøver så godt jeg kan. Vil jo gjerne blogge jevnlig og leser som sagt hver dag selv om jeg er fanget i en 90 år gammel kropp. I alle fall er det slik det føles som.

Krø er stemplet som en grøsser, nærmere bestemt en nygotisk grøsser, men det må jeg si meg uenig i. (Det er vel ikke noe nytt i at jeg er uenig i noe ...). Vil heller kalle Krø for en roman, en mørk roman sådan som handler om Adam. Han er en voksen mann, tidligere narkoman og prøver å få skikk på livet sitt. Han har en fast jobb (jobber som 3D - animatør) og på fritiden er han avhengig av å designe sine egne verdener med disse 3D-programmene på laptopen. I tillegg til jobben er han forelsket og er i forhold med Ylva. Ylva har en sønn fra et tidligere forhold som heter Dennis og han har diagnosen; leukemi (blodkreft). Adam og Ylvas sønn, Dennis har en god tone og går godt overens.

Adam har sine indre demoner som alle oss andre og forholdet til foreldrene hans var stort sett fraværende. De hadde aldri tett familiebånd. Og livet som narkoman var heller ikke noe å skryte av. En dag får han en beskjed om at bestefaren hans ikke har lenge igjen og litt motvillig drar Adam til hjemstedet Krø. En øy som virker "gudsforlatt". Han bestemmer seg for å bli der noen dager og møte bestefaren sin. De var aldri noe nære de heller. Vil Adam lære nye sider ved seg selv og hjemstedet sitt? Vil han få vite mer om familibakgrunnen sin eller vil denne turen bare bli et "vanlig" avskjed med hans bestefar?

Siden boka ble beskrevet som en nygotisk grøsser hadde jeg sett for meg noe mørkt, skrekkelig og krypende uhygge, men det var det dessverre lite av. Ingen tvil om at boka var mørk, at den hadde mørkt innhold (det har jeg sansen for), men syns grøssende elementer og den krypende uhyggen var fraværende. Så sånn sett ble jeg skuffet, spesielt siden den snikende uhyggen ikke var der for jeg hadde håpet det ville bli en slik bok, men det var det ikke. Styrken i boka er karakterbeskrivelsene; hvordan personlighetene deres fremstår, men selve miljøbeskrivelsene og drivet i handlingen var litt tregt og kjedelig. Jeg forventet mer spenning og noe som ville overraske. Savner bøker som forbauser og sjokkerer meg. Det er altfor lenge siden sist.

Ingen tvil om at Didrik Morits Hallstrøm skriver godt. Han har ordene med seg og er spesielt god i karakterbeskrivelser, men syntes bare ikke at handlingen engasjerte noe særlig. Det var grei underholdning for noen dager, men dessverre ikke noe som ga evig inntrykk. Samtidig ble jeg litt skuffet over at det var ikke en grøsser som jeg hadde håpet på. Syns boka ble litt for lettvint og beveget seg inn i en helt annen retning enn det som kan kalles en grøsser. Jeg hadde håpet på at den ville påvirke meg på en eller annen måte, men det gjorde den ikke. Krø er en god bok for all del, men selv savnet jeg mer trøkk og enda mer mørkhet ...

Moderne vampyrisme er dønn kjedelig ...

Vampire Academy er en serie som består av seks bøker og siden jeg har hørt så mye om den serien, ble jeg til slutt fristet til å "teste" den første boka. Selv om jeg ikke er glad i moderne vampyrer (de fremstilles helt feil i mine øyne) så tenkte jeg i alle fall å gi første boka et forsøk.

Bestevenninnene Rose (som egentlig heter Rosemarie) og Lissa (som egentlig heter Vasilisa) har en spesiell "connection". I to år har de levd i frihet etter å ha rømt fra internatskolen (St. Vladimir’s Academy) før de blir huket inn igjen og gjett om de får gjennomgå for det av administrasjonen. Selve internatskolen består av tre forskjellige vampyrraser. Den ene vampyrrasen kalles moroier. De har magiske evner og er i stand til å gjøre mange overnaturlige ting. (Veldig godt forklart, ikke sant? ...) Den andre vampyrrasen kalles strigoier og de er de farligste av alle disse tre vampyrrasene som befinner seg på internatskolen. De er på en måte på skyggesiden, og man er kun en strigoi hvis man har drept noen. Og forskjellen på strigoiene og de andre vampyrrasene på internatskolen er at strigoiene er udødelige, mens de andre er bare "halvt" vampyrer. Og strigoiene er fiende med moroiene. Den tredje og siste vampyrrasen kaller seg dhampirer. (Utrolig vanskelig å gi disse vampyrrasene "norskaktige" uttrykk). Den rasen er beskytterne til moroiene og lærer seg å kjempe og slåss. Siden Lissa har prinsessetittel og er den mektigste moroien føler Rose ekstra trang til å beskytte henne (Rose er jo dhampir). Samtidig blir Rose opplært til å beskytte moroiene ved å fighte og oppgradere seg som en slags bodyguard, men problemet er; hun er stormforelsket i mentoren hennes; Dimitri. Ikke er han bare mye eldre enn henne, men de kan ikke være sammen på grunn av interne regler. St. Vladimir’s Academy er en internatskole med mye kaos og drama med andre ord. Og beklager på det sterkeste at dette ble langt og veldig rotete forklart, men gjorde så godt jeg kunne ...

Jeg var nysgjerrig i starten på denne serien siden den er så populær, men fant fort ut at jeg ble skuffet og at denne serien ikke var noe for meg. For det første hater jeg hvordan moderne vampyrer fremstilles. De dør ikke av sola og de er mer sexy en skumle. Moderne vampyrer har tatt en helt feil vending. Dessuten var hovedpersonen Rose meget slitsom. Jeg har aldri lest om en hovedperson som er så høy på seg selv som henne. Makan til kvalm kjerring ... Her er et godt eksempel på hvor forelsket hun er i seg selv:

It was almost like he'd been taken by surprise, like he'd never noticed me before. Had it been any other guy, I would have said he was checking me out. As it was, he was definitely studying me. Studying my face, my body. And I suddenly realized I was only in jeans and a bra - a black bra at that. I knew perfectly well that there weren't a lot of girls at this school who looked as good in bra as I did. Even a guy like Dimitri, one who seemed so focused on duty and training and all of that, had to appreciate that.

Jeg har ikke tenkt å gi flere eksempler på hvor høy hun er på seg selv for da trenger jeg en spypose i nærheten og jeg sliter med kvalme fra før av ...

Og jeg er klar over at dette er en ungdomsbok, men syns skrivingen blir altfor lettvint og rett frem. Syns boka er like dårlig skrevet som Twilight. Forfatteren har amatørmessig språk. Hun bruker lettvinte setninger og uttrykk. Og det er ingenting mellom linjene og konseptet har ingen dybde. Man vet på en måte hva man får og alt er forutsigbart. Det er heller ikke noe nytt i denne boka som tilhører paranromal romance og urban fantasy. Her består ingdrediensene av tapt kjærlighet, forbudt kjærlighet, sjalusi, drama, varme følelser og trekantdrama. Hvor mange ganger har vi ikke lest om dette i slike bøker? Det er på tide å komme med noe nytt, spesielt i vampyrsjangeren. Jeg savner vampyrbøker som ble skrevet på 1800 - tallet da de var farlige, døde av sol og manipulerte. Folk fryktet dem. Folk ble ikke forelsket i dem som i dagens vampyrlitteratur. Det blir for dumt ...

Boka hadde også lite spenning i seg. Som første bok forventer man jo at den skal være så spennende at man vil lese resten av serien også, men slik blir det ikke for min del. Selv om boka var bare på 332 sider føltes den drøy og lite engasjerende. Jeg ble lei av alt dramaet som var på ungdomsskolenivå og det kjedet meg til vanvidd. Det føltes ut som om den samme krangelen mellom karakterene ble tatt opp om og om igjen. Boka ble en evigvarende repetisjon.

Nei, Vampire Academy er definitivt ikke noe for meg og jeg kommer ikke til å lese resten av serien. Hvorfor denne serien er så ekstremt populær skjønner jeg ikke noe av og vil heller ikke bruke mer tid på å prøve og skjønne det heller. Innholdet var for tullete og kjedelig. Det ble for barnslig for meg og jeg ble ikke engasjert i hverken plottet eller karakterene. Boka/serien har også blitt til film. Etter å ha sett filmtraileren (som var temmelig latterlig) velger jeg å styre langt unna filmatiseringen. Tror ikke jeg går glipp av noe ...

Denne boka leste jeg for noen år siden og jeg husker hvordan jeg slet med å komme meg gjennom den (avbryter aldri en bok). Husker boka kjedet meg enromt og syntes det var veldig lite som skjedde. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den.

Jeg ble ikke helt begeistret jeg heller. Noe var interessant, men det ble ikke helt den boka jeg hadde forventet meg. Syns pyromandelen av boka var mer interessant enn forfatterens liv. Syns at det var litt "unødvendig" at han brukte seg selv i boka selv om han var fra samme sted som tragediene skjedde.

Leste den i fjor og jeg likte den ikke noe særlig. Syns den ble for langsom. Det føltes ut som at det ikke var noe som hendte i det hele tatt og ting ble for forutsigbart. Ga den terningkast to. Men godt med forskjellige lesesmak. Verden er mer "spennende" med ulike meninger:)

Jeg leser i de samme bøkene som i forrige helg for i denne uka har leselysten dalt litt og det har gått trått, men håper det tar seg opp igjen. Blir så apatisk når leselysten forsvinner ...
Så jeg leser fremdeles i Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr og Den hjemsøkte trappa av Jonathan Stroud. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Sovende hunder av Roar Ræstad.

I slutten av mars kjøpte jeg en fargeleggingsbok for voksne som heter Kreativ fargelegging (100 mønstre av planter og dyr). Jeg foretrekker å male landskap selv og tegne motiver selv, men siden jeg nå strever med disse svimmelhetsanfallene, kvalmen og den dårlige energien har jeg ikke ork til å skape noe selv, så da får jeg fargelegge litt istedet ved siden av å lese. Prøver å fargelegge minst en side pr.dag. Husker jeg fargela i mange fargeleggingsbøker da jeg var lita også, så det er ikke mye som har forandret seg, haha. Men kunsten er jo å finne på noe. Dagene blir jo så lange når man trør hjemme.

Flere som har prøvd disse fargeleggingsbøkene for voksne eller er det bare jeg som driver med det? Sikkert et rop om hjelp, haha.

God helg til dere også.

Ingen årsak:) Ja, den skogen virker jo vakker på dagtid og ikke skummel og hjemsøkt i det hele tatt, men med tanke på navnet på den skogen så er det vel ikke rart at det er creepy der på nattetid. Sikkert mange som har opplevd rare ting der de som har våget seg der i nattetid:)

Lei av å lese bøker som blir fort glemt jeg også. Savner å lese grøssende gode bøker som setter et støkk i en lenge etterpå:)

Her er linken til videoen: https://www.youtube.com/watch?v=4FDSdg09df8 Men advarer dere alle om at det er ikke innhold for hvem som helst.

Synd at boka ikke innfridde forventningene. Savner å lese bøker som gir meg gysninger. Det er altfor lenge siden sist:/

Vi endte opp med samme terningkast:) Er enig med deg at det er ingen minneverdig bok. Jeg også syns den var kjedelig og savnet mer grøssende elementer. Og ting var altfor lett å gjette seg frem til. Så det virker som vi er enige om at boka var elendig:)

Fy søren. Hvordan jeg skal forklare denne boka på en fornuftig og forståelig måte er for meg en gåte, for dette er en av de snodigste bøkene jeg har lest noen gang.

Denne boka samleste jeg med Birthe (vi har samlest Gaimanbøker før) og Marianne. Birthe ga opp Good omens (noe jeg skjønner godt. Hadde lyst til å avbryte den mange ganger selv, men har ikke samvittighet til å avbryte bøker). Marianne elsker boka og har lest den mange ganger oppgjennom åra. Jeg derimot ... jeg hatet boka, virkelig! Vet ikke hvor mange ganger jeg hadde lyst til å pælme den i veggen, kaste den i containeren, eller bare rive boka i filler. Jeg gjorde selvfølgelig ingen av delene. En bok er en bok. Men det føltes ut som om jeg brukte en evighet på å lese boka og tålmodigheten ble virkelig satt på prøve.

Good Omens er en bok som er svært vanskelig å forklare fordi det er en bok som ikke gir noen mening, og det er vel "meningen" også. Men hvordan forklare en bok som ikke gir noen mening? Jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare selv om dette blir den mest falmende anmeldelsen jeg noensinne skriver. Boka handler om en apokalypse som er på vei og som består av mellom himmel og helvete. Og i boka følger vi en engel og en demon. De prøver merkelig nok å stoppe denne apokalypsen ved å samarbeide med hverandre. De er nødt til å gjøre denne jobben selv om de ikke er så motiverte. De har jobbet sammen i flere år allerede er og er på en måte vant til å jobbe sammen. Og når de hører om denne apokalypsen som skal skje i følge boka, neste lørdag vil de sammen sabotere denne apokalypsen. Flere rare ting skjer i boka naturligvis, men det er så hinsides at det må oppleves istedet for at jeg prøver å beskrive det. Det blir bare feil.

Lenge har jeg grudd meg på ordentlig å skrive om denne boka fordi den er utrolig sær og merkelig. Det blir som å prøve og forklare The Rocky Horror Picture Show (hater musicaler ellers, men den elsker jeg). Den musicalen er hinsides og har ikke noe fornutift i seg. På samme måte er det med boka Good Omens, bare at den liker jeg ikke. Jeg slet virkelig med å lese boka. Ikke at den var vanskelig å forstå, men klarte bare å lese noen få sider av gangen fordi den interesserte meg ikke og jeg ble ikke engasjert i lesingen. Jeg liker engelsk humor generelt (The Graham Norton Show, Mr. Bean, Dame Edna osv), så jeg trodde kanskje jeg ville få sansen for denne boka, men det fikk jeg ikke. Jeg vet at boka er høyt elsket av andre og har veldig mange fans, men jeg greide bare ikke å like den.

Har lest noen bøker av Gaiman før. The Graveyard Book er vel den eneste boka jeg har virkelig likt av Gaiman før og nylig avdøde Terry Pratchett har jeg ikke lest noe av før, men har hørt mye om Discworldserien hans. Jeg syns bare ikke at denne boka som de skrev sammen var noe festlig i det hele tatt. Jeg interesserte meg ikke for noen av karakterene. Humoren syntes jeg ikke var så festlig og handlingen i seg selv ble bare utrolig sært. Jeg liker sære ting og er utrolig sær selv, men boka for meg ble altfor sær. Jeg følte bare en enorm lettelse da jeg ble ferdig med boka for jeg brukte flere måneder på å bli ferdig med den. Pleier som regel ikke å bruke så lang tid på å lese en bok, men det var bare det at jeg grudde meg hver gang jeg skulle lese videre i den fordi jeg likte ikke boka. Og å lese en bok som ikke er interessant, spennende, eller festlig blir på en måte som å lese pensum. Tvangslesing og som kjent avbryter jeg jo ikke bøker.

Så jeg beklager på det sterkeste over at jeg ikke ble noen fan av denne populære boka og at denne anmeldelsen ikke gir noen menning. Men som sagt så er dette en bok for meg som er vanskelig å beskrive og man må bare lese den for å skjønne hvor sær den egentlig er. Good Omens var dessverre ingen bok for meg og det er synd for jeg ville virkelig like den, men fikk det bare ikke til. Jeg gikk bare ikke overens med boka. Sånn er det med den saken.

Kan gi deg linken fra youtube som jeg fant om skogvokteren som utforsker Suicide Forest for å prøve å forhindre folk å ta selvmord. Hvis jeg finner den dokumentaren igjen kan jeg sende deg linken hvis du er interessert. Håper på om tilbakemelding om boka når du har lest den ferdig. Syns den virker spennende og jeg er jo gal etter alt som har med grøss å gjøre, enten det er skrekkbøker, vandrehistorier elller hva det måtte gjøre. Er spesielt interessert i japans folketro fordi de har så mange vandrehistorier som virkelig fascinerer. Også har jeg hørt at japanere forteller hverandre spøkelseshistorier når det er sommer. For deres sommer bruker å være så varme at de forteller spøkelseshistorier for å kjøle hverandre ned:)

Skjønner hva du mener. Finner alltid skrivefeil i bøker jeg leser og det er utrolig irriterende. Det var ikke bare det som irriterte meg angående boka, men syntes den var nokså forutsigbar og ikke så intens som jeg hadde håpet på:/ Liker bøker med overnaturligheter og skremmende elementer, men boka hadde lite av alt:/ Spent på å vite hva slags terningkast du gir den:)

Det er verdt turen for det er vakkert i gruva. Det gir inntrykk. Har selv ikke lest Bergskatt, men jeg har lyst. Har lest forferdelig lite lokalhistorie. Jeg bor ikke på Løkken (bor mellom Orkanger og Trondheim, nærmere Orkanger enn Trondheim), men kan vel kalle det lokalhistorie likevel?

I gruva på Løkken har jeg vært fem - seks ganger. Bor ikke langt unna, (noen få mil unna) og var der gjennom skolesammenheng. Veldig fint i den gruva og glad jeg ikke har klaustrofobi:)

Jeg elsker Japan selv om jeg aldri har vært der. Greia med meg og Japan er at de har så mange flotte vandrehistorier som jeg er helt hekta på. Og jeg har også hørt om Suicide Forest. Så det som dokumentar på youtube som jeg kom over en gang. Det jobber også en skogvokter der som ser over stedet om noen prøver å ta selvmord og hvis han kommer over noen som forbereder seg på å ta livet sitt der, prøver han å overtale dem til å ikke gjøre det. Har lyst til å lese den boka du leser i nå. For jeg liker mørke saker.

Selv skal jeg begynne på en ny bok i kveld (ble ferdig med Alex av Pierre Lamaitre i går). Boka jeg skal begynne på i kveld er Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr (historisk roman) og om natten leser jeg: Den hjemsøkta trappa av Jonathan Stroud (skrekk for ungdom). Før helga er over og hvis jeg har energi til overs skal jeg begynne på Sovende hunder av Roar Ræstad.(krim)

God helg og håper på en liten tilbakemelding fra deg angående boka Suicide Forest. Jeg elsker jo skrekk:)

God helg til dere også.

Jeg leser: Alex av Pierre Lemaitre (Syns den er litt oppskrytt), og som nattlektyre leser jeg: Den hjemsøkte trappa av Jonathan Stroud.

Grøssere skal da ikke være kjedelig ...

Et barnløst ektepar flytter inn i et hus som ligger øde til og som har mye historie. Huset tilhører Carlies slekt. Nå er det hennes tur til å overta. Huset fascinerer henne og hun blir øyeblikkelig forelsket i det. Hennes mann, Jon, derimot er mer skeptisk. Han har en følelse av at det er noe galt med huset. Ikke designmessig sett, men selve atmosfæren. Han får en konstant følelse av at noen ser på ham; at noen følger hver deres minste bevegelse og opplever stadig merkelige ting. Han er mer utsatt for dette enn Carlie. Jon merker ikke bare en ubehagelig følelse, men han ser også figurer og at noen bruker usynlig, fysisk makt på ham. Det er ingen tvil om at han vil vekk fra huset, men klarer han å overtale Carlie til å flytte til et annet sted siden hun er blindt forelsket i huset?

Grøss er som kjent min favorittsjanger innen bøker og film. Det er en sjanger jeg aldri blir lei av uansett hvor dumt det blir enkelte ganger, men av og til kommer man da over grøssende perler selv om det er svært sjeldent. Jeg vet ikke om det er alderen eller om det er jeg som har sett mange grøsserfilmer og lest mange grøsserbøker at jeg føler meg kurert, men innerst inne håper jeg at jeg en dag blir skremt igjen. Det er jo lov å håpe, men det er bare synd at det er ingenting som skremmer eller overrasker lenger. Det er et stort savn. Jeg hadde håpet på at Anatomy of a Haunting (The Nightmare on Baxter Road) ville føre til noe nytt, men det gjorde det dessverre ikke. Boka består ikke av annet enn standardelementer i grøssersjangeren. Her er det figurer fra fortiden, mystiske skygger, lyder, folk som blir dyttet av usynlig kraft og mye mer som er typisk innen grøssersjangeren. Det er ikke noe nytt. Det er synd for man blir hverken overrasket eller skremt. Det var som å lese en helt hverdagslig historie.

En annen ting som irriterte meg i boka bortsett fra de typiske elementene en grøssersjanger inneholder, er hovedpersonene Jon og Carlie. De irriterte meg grundig på mange måter. Greit at de står hverandre nære, spesielt siden de ikke har barn og respekterer hverandre høyt og de gjør hva som helst for hverandre. Men det som drev meg til vanvidd var at de alltid stilte dette spørsmålet til hverandre: "Are you okay?" Når en av dem har mareritt. "Are you okay?". Når den ene ser litt syk ut: "Are you okay?". Når en av dem får et rart uttrykk i ansiktet: "Are you okay?". Herregud, omtrent hele boka består av at de stiller hverandre dette spørsmålet: "Are you okay?". Det blir altfor mye pluttipluttiplott for meg. Dikke, dikk. To voksne som duller med hverandre som om de er småbarn. Det blir for latterlig.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Anatomy of a Haunting (The Nightmare on Baxter Road) for det meste er allerede sagt. Boka bydde ikke på noe nytt innen grøssersjangeren, historien var altfor forutsigbar og kjedelig, og karakterene gikk meg for det meste på nervene. Jeg savnet mer mystikk, flere grøssende elementer (som skiller seg ut) og en dypere historie. Dette ble for lettvint og kjedelig. Godt at boka var kort og lettlest. Savner å lese grøsserbøker med intens atmosfære og skremmende faktorer. At boka er såkalt basert på en sann historie, gjorde den ikke mer spennende ...

Ps: Boka inneholder også noen gamle bilder av folk som visstnok skal ha bodd i huset tidligere ...

Forfatteren av boka, Lars Kittilsen var journalist og redaktør for Varden. Han innrømmet sitt alkoholproblem i sin egen avis i 2013, og deretteer ble det bok fordi han mener det er viktig med åpenhet.

I lang tid skjulte han alkoholproblemet og ble god til det. I boka skriver han hvordan alkoholen tok over hans liv. Han drakk når han var hjemme for seg selv. Det hjalp mot ensomhet og på humøret. Han drakk også mye mens han laget mat. Han skjulte problemet overfor familie og arbeidsplassen. Han fant hans måter å skjule det på, men når han en dag fyllekjører, er dobbeltlivet hans over. Sammen med hans nærmeste innser han at han må få gjort noe med problemet og søker opphold på Vangseter for å få hjelp til å leve et liv uten alkohol. Han forteller om livet før Vangseter, tiden på Vangseter for å få bukt med problemet og tiden etterpå. Hvordan det er å være åpen med et privat problem.

Dette er på mange måter en modig bok. Vi nordmenn er nokså private av oss og i den tiden vi lever i nå skal ingen innrømme sine feil. Man skal være lykkelige, pene og ambisiøse absolutt hele tiden. Svakheter er nærmest forbudt. Derfor er det fint og modig når noen har guts nok til å innrømme at de ikke har det så bra og står frem med sine svakheter. Å være menneskelig er nærmest "kriminelt" nå for tiden, for man skal alltid være så vellykket og fremgangsrik på alle plan, så det er bra at noen står frem med et privat problem. Vise at man bare er et menneske som "går" i kjelleren, fordi det hender, men det er bare ikke mange som innnrømmer det. Og det er leit fordi det er synd at folk skal se på en som skadet når man innrømmer sine feil. Alt skal være så forbanna feilfritt. Så det er fint at det er folk der ute som skriver bøker om sine feil og utfordringer. At de viser en menneskelig side av seg selv. Det er en lettelse i en tid som denne da alt skal være en dans på roser.

I og med at alkoholisme er et kjent problem som mange sliter med og det er heller ingen tvil om at Kittilsen skriver godt, så har temaet og biografier generelt lett for å bli litt tørt. Slike bøker har lett for å bli ensporet og man på en måte vet hva man får selv om man ikke har eller har hatt samme problem selv. Men det er "lett" å forestille seg det. Med tanke på at boka er kort kan innholdet likevel bli langdrygt siden det er snakk om bare ett tema og lesingen blir da gjerne litt tungtrødd.

Hei, jeg heter Lars ... (en alkoholikers dobbeltliv) er en dønn ærlig selvbiografi om et alvorlig tema og det er beundringsverdig at forfatteren innså sitt eget problem og gjorde noe med det. Ikke nok med det; han klarte også å fullføre en livsforandring. Boka er varm, informativ og menneskelig. Selv om jeg innrømmer at biografien er litt kjedelig innimellom (noe som det har lett for å bli i biografier ellers) er denne boka vel verdt å få med seg. Boka er et bevis på at det er lov til å feile. Det er lov å vise sine svakheter og få gjort noe med det.

Ps: Forordet i boka er skrevet av selveste Jonas Gahr Støre.