Bokelskere.no

Jeg ga opp denne boka. Rune Christiansen beskriver mennesker som virker helt fremmede for meg. Språk som gjør distansen mellom meg og historien veldig stor. Referanser jeg aldri har hørt om. Dialoger som ikke berører meg. Det er mye ord, men jeg blir aldri med inn i Agnes Løv sin verden.

Dette er mitt andre møte med Doris Lessing. Først leste jeg The grass is singing. Det var en stor opplevelse og jeg har vært helt klar til å følge opp med mer Lessing.

Jeg var utrolig spent da jeg startet på denne boka. Etter å ha hatt en så stor leseropplevelse første gang så er fallhøyden stor. Ikke for henne – hun er jo Nobelprisdame, men for meg. Jeg var redd for at mitt første møte med Lessing skulle vise seg å være en liten fata morgana – ved nærmere bekjentskap en illusjon som sprekker.

Etter å ha lest denne boka står Lessing som Atlas. Hun bærer verden i sine hender og hun bergtar meg fullstendig.

Jeg lurer på hva det er hun gjør.

Jeg leser boka helt annerledes enn jeg leser andre bøker. Jeg leser saktere. Jeg dveler mer. Det er en ro i måten jeg leser som ikke er typisk meg. Det er som om hvert ord betyr mye mer enn vanlig. Ikke symbolsk, men ord blir til helhet på en mer fyldig måte.

Jeg liker jenta, Martha, utrolig godt. Boka er lagt til -30 tallet og beskriver noen måneder i en ung jentes liv. Martha Quest er 17 år og flykter fra gården i Afrika hvor hun har vokst opp med sine britiske foreldre. Hun flykter fra foreldre som hun opplever en distanse lang som en ørken i forhold til. Martha er en belest, bråmoden og til tider klok jente med sterke politiske interesser. Hun føler seg alene i en verden som ikke deler hennes interesser.

Selv om Lessing gir oss et billedrikt innblikk i en annen tid og et annet sted, så slår det meg hvor utrolig allmenmenneskelig mye av det hun skriver er. Jeg har ingen problemer med å kjenne igjen min egen ungdomstid i Marthas liv i Afrika på 30-tallet. Derfor opplever jeg dette som en dypt menneskelig roman, og samtidig en skildring fra en tid hvor 2. verdenskrig står for døren, og hvor raseskillet har store konsekvenser i hverdagen. Det er briter, boere, walisere, svarte, jøder – alle bor tett innpå hverandre i Afrika – og for alle er det strenge regler for hvordan man forholder seg til hverandre. I tillegg til disse ’båsene’, så er både generasjons- og kjønnsskiller viktige. I dette landskapet manøvrerer Lessing stødig og med en jordbunden fortellerstemme som aldri mister veien hun går på av syne.

Det er bra. Det er så inn i hampen, grønnjævlig bra.

Som oftest er det en bok jeg har hørt om. Eller en forfatter jeg har hørt om. Jeg plukker ofte opp bøker jeg har lest, eller bøker jeg har hjemme. Akkurat som å finne en gammel venn.

Fortellerscenen viser en forestilling onsdag 25. november klokka 19.30 i Kulturkirka Jakob i Oslo. Da skal Sara Birgitte Øfsti fortelle 'Silke' basert på boka til Alessandro Barrico. Jeg skal dit! Les mer her: http://www.fortellerscenen.no eller i bloggen min: http://www.knirk.wordpress.com.

Det gjør de, Kine. Det likte jeg egentlig veldig godt fordi jeg visste aldri helt hva som skjedde i bøkene vs. tv-serien. Nesten(bare nesten altså) to forskjellige historier men med de samme karakterene.

Koste meg med denne. Har de to andre på leselisten.

Jeg klarer ikke å like Robert Wilsons bøker, jeg har forsøkt flere ganger, men jeg synes han skriver kjedelig og pedantisk. Så sånn er det.

Jeg er en stor fan av Alexander McCall Smith - jeg leser stort sett alt jeg kommer over av ham. Denne her begynte sitt liv som føljetong i The Scotsman, og førte til en betraktelig oppgang i opplaget for avisen. De hyret ham derfor inn til to oppfølgere - som jeg ikke har lest ennå, men som jeg gleder meg til!

Mener nok romanen ... coveret så riktig ut, så da skal jeg bytte om litt.

God bok! Funke skriver godt og spennende.

Glemmer ikke denne.

Det er ikke alltid sånn at man nødvendigvis liker bøker man oversetter, men denne har jeg sansen for. Godt språk og en god historie gjorde oversettelsen til en lek.

Jeg er imponert. Selv har jeg forsøkt meg på Ulyssus noen ganger, men har rett og slett gitt opp.

Før jeg kjøper/låner en bok, kikker jeg på baksideteksten, skumleser første kapittel, blar litt igjennom og plukker litt her og litt der, før jeg tar en rask titt på slutten. På den måten får jeg et inntrykk av språket og fortelingen - og hvis det da ikke faller i smak, dropper jeg hele greia. Det finnes altfor mange gode bøker og jeg har ikke tid til å lese dårlige bøker ...

Jeg elsker bøker om forfattere. Denne ble tidlig en stor favoritt.

En liten perle ...

Jeg liker ikke Heathcliff - det har jeg aldri gjort. Han virket så psycho at jeg kunne ikke fatte at noen synes han var romantisk. Jeg skjønner godt at Catherine giftet seg med en annen.

Jeg har bare lest halvparten - jeg glemte mitt eksemplar på Ilse of Sky for snart 30 år siden, og har aldri lest den ferdig etterpå. Om det er fordi den var kjedelig, husker jeg ikke lenger!

Helt enig. Dette er en mann som kjenner sitt håndverk og som deler sin kunnskap uten "bullshit". Anbefales.

Jeg synes Stephen King er best når han går løs på "psykologiske" monstre, og istedet for vampyrer og andre busemenn. Misery er både uhyggelig og ganske morsom. Dessuten er den interessant rent forfattermessig - hvor bra kan man skrive hvis man er truet på livet?