Bokelskere.no

Inn i Elden av Aina Basso er en dramatisk, historisk ungdomsroman om hekseprosessene i Finnmark. Historien tar for seg en mørk periode i norsk historie og er meget gripende. Inn i elden skrevet med et godt driv og selv om det er en trist historie så er den er svært vanskelig å legge fra seg.

Elen og Dorothe. To unge jenter, en fra fattige kår, en annen fra danskmiddelklasse. Året er 1621, grusomme hekseprosesser er i gang i Finnmark. Prosessene fører til at jentenes stier vil krysses, noe som leder til dramatiske konsekvenser.

Dorothe skal giftes bort til en langt eldre mann, sammen skal de reise til Finnmark hvor arbeid som lensmann venter ektemannen. I Finnmark bor Elen sammen med sin mor, kjent i bygda under navnet Kloke Maja. Kloke Maja har en salve for det meste og hun kan hjelpe fødekvinner med å stanse blod etter fødsel. Dette er farlig kunnskap i en av Norges historiens meget dystre kapittel.

Mine tanker: Da jeg hadde fullført Inn i elden av Aina Basso måtte jeg logge meg inn på Twitter for å dele min umiddelbare reaksjon på boken med omverdenen. Der tvitret jeg følgende: Inn i elden av @ainabasso har satt spor i min sjel. Gripende og god fortelling om hekseprosessene i Finnmark. Dette er nå et par uker siden, men boken har enda ikke sluppet tak i meg. Skjebnene og hverdagen til menneskene Aina Basso har skapt ut i fra vår historie og rettsprotokoller fra 1600-tallet er troverdige og sterke. Det er tydelig at forfatteren har satt seg godt inn i tidsepoken historien utspiller seg i, kanskje ikke så rart siden Aina Basso er historiker. Inn i elden veksler mellom å bli fortalt fra tre forskjellige synsvinkler. Vi har Elen som er født og oppvokst i Finnmark sammen med moren som er en såkalt klok kone. Så er det Dorothe som flytter fra et ganske godt liv i København i Danmark opp til en ukjent hverdag i Finnmark. Den tredje og siste historiefortelleren skiller seg ut ved å bli skrevet i kursiv, det er tilståelsen fra en ukjent kvinne fra hennes møte med djevelen og hekseriet hun har utført.

Aina Basso skildrer redselen og de grusomme hendelsene på denne tiden på en slik måte at leseren ikke kan unngå å bli grepet. Det er ubegripelig at vi faktisk har brent mennesker på bål her i Norge. At overmakten hadde en så sterk tro på djevelens eksistens. At mennesker ikke selv kunne ta skylden for sine mindre gode valg, men isteden skyldte(trodde?)på at det nok hadde skjedd fordi nabokona ganske så sikkert var en heks, det vitner om en tid hvor ingen kunne føle seg trygg.

Historien om hekseprosessene fortelles slik at leseren får et innblikk i livet til personer på begge sider, det vil si både de tiltalte og menneskene som arbeidet med å få dem dømt. Bassos rollefigurer er sammensatte og man får inntrykk av at de fleste tross alt bare var mennesker(med noen få unntak).

Basso kunne ha valgt å fullføre historien på opplagt Hollywoodvis, men heldigvis er Inn i elden en historie uten den type klisjeer.

Kort sagt en gripende historie om mennesker som led en ubeskrivelig skjebne, mennesker som fortjener å bli husket på.

Blogger du? Bli med oss bokelskere på den ukentlige utfordringen "En smakebit på søndag".

Herlig. Må ha vært et sjokk for forleggerne, ja. En ting var å skrive en bok på en tid man mente at kvinner ikke hadde noe i den litterære verden å gjøre, men faktisk finne motet til å sende den til en forlegger.

Tusen takk. Sånt blir jeg så glad for å høre. God helg til deg: D

Jeg har faktisk skjult en bok en gang. Det var da jeg leste Gnostiske evangelier i kristendomsstimen og gjemte den inni kristendomsboken - men det ble avslørt. Nytter ikke skjule sånt for en frelsesarmesoldat, tydeligvis.

Har vel aldri brydd meg om det, jeg blir så oppslukt av det jeg leser at jeg sjelden legger merke til omgivelsene. Jeg satt på gangen på Litteraturvitenskap og leste Margit Sandemo og Fantomet, må ha vært min indre rebell som kom til uttrykk.

Lærte det nok i første klasse, men da jeg knakk koden, gikk det ganske fort og jeg leste alt jeg kom over. Helst høyt, noe som ikke alltid ble like godt mottatt. Så heldig du er som har to storesøstre som har lært deg. Min storesøster liker ikke å lese i det hele tatt, men jeg lærte jo andre ting av henne. Som å sykle og slåss. Det var nyttig, det også.

For å la Charlotte si det selv: Averse to personal publicity, we veiled our own names under those of Currer, Ellis and Acton Bell; the ambiguous choice being dictated by a sort of conscientious scruple at assuming Christian names positively masculine, while we did not like to declare ourselves women, because — without at that time suspecting that our mode of writing and thinking was not what is called 'feminine' – we had a vague impression that authoresses are liable to be looked on with prejudice; we had noticed how critics sometimes use for their chastisement the weapon of personality, and for their reward, a flattery, which is not true praise".

I 1848 oppsøkte Charlotte og Anne Bronte forleggerne og avslørte hvem de var. Shirly ble utgitt i 1849 under Currer Bell, mens Villette kom i 1853 under Charlotte Bronte. Jane Eyre ble en hit da den kom ut, og spekulasjonene om dette var skrevet av en kvinne eller mann begynte med en gang. Kritikerne var veldig negative når de trodde forfatteren var en kvinne ...

Hovedpersonen heter Drothe og byen vi er i heter Ildrecca. Det er en farlig by hvor bare de med list og et våkent øye overlever. Drothe har vært medlem av The Kin i mange år, en organisasjon for tyver – alt fra rennesteinsskurker til gentlemanstyver fra adelen. Vi finner flere Bosser og Drothe er en smarting som driver sitt eget spill. Helt til han mister fotfestet og blander seg inn i ting som er mye større enn han først antar. Drothe er en fin fyr, selv om han er på lovens feil side. Særlig i duett med bestekompisen Bronze Degan, skriver Hulick karakterene sine godt ut. En av styrkene er hvordan de ulike karakterene arbeider både mot og med hverandre, det er ikke den der «en for alle, alle for en» hvor man stiller opp for den andre uansett – dette er er mer troverdig egentlig – hva koster det å stå opp for det man tror på – selv når det går ut over ens nærmeste relasjoner. Det gnisser mellom personene, og det liker jeg. Verden er godt konsturert, både byen, historikken (som Hulick ikke drukner oss i, takk takk) og ikke minst organiseringen – både av The Kin, men også den vel så interessante Degan ordenen – en slags miks mellom riddere og handelsfolk.

Jeg har skrevet mer på: http://knirk.no/2012/04/among-thieves-douglas-hulick/

I forbindelse med utgivelsen av Aina Bassos nyeste roman, "Inn i elden" har jeg intervjuet forfatteren på bloggen min. Kom gjerne innom for å finne ut mer om boken og forfatteren.

Endelig dukket Forliset opp her også ... nå begynte jeg å lure fælt, men ingen grunn til det, mao.

Veitsle betydde at kongelige eller andre rikinger tok ut skatt i form av mat og husly når de kom til en gård. Dvs at de spiste godt og sov godt uten å betale for det ...

Den finnes nå på DVD, jeg fikk min hos Platekompaniet. Og ja, den er på fransk. Den var litt gammelmodig, men absolutt verdt et gjensyn. Dessuten likte jeg musikken!

En slags anmeldelse: Vestlandets leirgjøk om Duma key

Det må jeg forsøke å bli med på! Dato er merket i kalenderen!

Jeg hadde glemt at tv-serien var på fransk, og så den om igjen for ikke så lenge siden. Sjarmerende gjensyn.

Jeg har faktisk bare fått lest en bok i påsken og den er jeg ikke ferdig med. Jobb-påske gir ikke mye lesetid, men jeg er mot slutten og Duma Key er alt jeg håpet den skulle være. Men jeg kan ikke lese den før jeg sover ...

Min første bokutgivelse. Nå som e-bok på Bokhylla.no Kjempegøy! I svastikaens skygge

Jeg synes den var nydelig og ganske morsom. Ikke Pratchett-morsom, men absolutt bra.