Bokelskere.no

Jeg ble nysgjerrig på Brontë-søstrene, og fant frem Verdens Litteraturhistorie.

Som et tillegg til Natalie Normann sine opplysninger, så kan jeg sitere hva som står der i forbindelse med avsløringen av psevdonymet Currer Bell:

"I 1847 utkom, under de tidligere psevdonymer, Charlottes Jane Eyre, Emilys Wuthering Heights og Annes Agnes Grey. De to sistnevnte utkom sammen i desember 1847 og fikk en dårlig mottakelse. Jane Eyre derimot, som allerede var utkommet i oktober hos en annen forlegger, fikk straks stor suksess. Den oppnådde rosende anmeldelser av Leigh Hunt, George Henry Lewis og særlig av Thacheray. Den fikk endatil betegnelsen «årets beste roman».

Først nå tok Charlotte mot til seg å fortalte faren at hun hadde skrevet en bok. For offentligheten var Currer, Ellis og Acton Bell fremdeles et mysterium som ga anledning til de villeste spekulasjoner.

Nå kom to amerikanske forleggere i strid om retten til Currer Bells neste roman. En sint klage fra den ene av dem ble sendt til den engelske forleggeren George Smith, og ekspedert videre til Currer Bell på prestegården.

For å unngå enhver beskyldning om dobbeltspill reiste Charlotte og Anne i all hast til den fjerne storbyen. De gikk til fots til Keighly i et forrykende tordenvær og tok nattdiligensen til London.

Tidlig neste morgen innfant det seg to sjenerte, keitete og gammeldags kledde unge damer i det travle forlagskontoret. Den elegante juniorpartneren, George Smith, holdt på å få slag da Charlotte presenterte seg og overrakte ham hans eget brev til Currer Bell med ordene: «Vi er tre søstre».

For de to Yorkshire-pikene ble weekenden et eventyr med invitasjoner til middag og lunsj og besøk i operaen og på nasjonalgalleriet før de tirsdag endelig begynte tilbakereisen, belesset med bokgaver.

Nå burde lykken ha kommet til dem. Men det var sorger som forestod."

Kilde: J.W. Cappelens Forlags Verdens Litteraturhistorie bind 8, s 290-291.

Herlig. Må ha vært et sjokk for forleggerne, ja. En ting var å skrive en bok på en tid man mente at kvinner ikke hadde noe i den litterære verden å gjøre, men faktisk finne motet til å sende den til en forlegger.