Bokelskere.no

Dead Sky, Black Sun er den siste, og den dårligste, i denne omnibusen. Uriel, og hans venn Pasanius, blir sendt i eksil fordi de ikke fulgte Codex Astartes (den hellige skriften deres som forteller hvordan de skal krige) i den forrige boken. De havner i The Eye of Terror (fikk ikke helt med meg om dette var en annen planet eller en demon-dimensjon) hvor de havner i klammeri med Honsou og hans Iron Warriors. De ligger mye historie bak fiendskapet mellom Iron Warriors og de som er lojale mot keiseren, og jeg har ikke lest noe av den tidligere så det var litt forvirrende til tider. Man må bare godta at de er bitre fiender. I tillegg så må de kjempe mot både demoner og andre groteskerier. Det er ikke måte på hva Uriel må slåss mot. Hadde jeg ikke lest de andre bøkene først, og dermed blitt litt herdet mot den blodige og røffe historien, så hadde jeg nok blitt litt sjokkert. Jeg kan nevne The Unfleshed som et eksempel. De oppfinnsomme kirurgene til Iron Warriors er et annet. Boken hadde sine spennende stunder, men det ble for mange monstrøsiteter på en gang for min smak. Men slutten åpner dog for en interessant fortsettelse. Ultramarines-historiene er i hvert fall ikke det beste stedet å starte hvis man er ukjent med Warhammer-universet. Har en Ravenor Omnibus liggende som jeg også tenkte å prøve meg på, men tror jeg må ta en pause med noe annet først. En rolig western, kanskje?

Les originalen. Det gjorde jeg i påska i fjor. Helt fabelaktig og oppslukende. Kanskje du får bedre inntrykk av den da. Ikke alle oversettelser er like gode, dessverre... Les den på engelsk. Anbefaler det på det varmeste!

Det er verdt det. Tro meg. Det var i alle fall fengslende lesing:)

Den er det bare å glede seg til. Leste den for noen år siden og var helt oppslukt:)

Ja takk til seriøs litteratur og underhokdningslitteratur. Forandring og variasjon fryder og jeg leser det jeg vil så lenge jeg koser meg med lesestoffet:)

Enig så enig. Kjempebra krimbok som holdt nysgjerrigheten og spenningen oppe bare så synd at slutten var så overdrevent og vilt. Det ødela litt av den realistiske spenningen i boka.

Warriors of Ultramar var ikke like bra som Nightbringer, men bra nok. Denne gangen må Uriel og hans Ultramarines alliere seg med en annen avdeling (eller chapter som de kalles) Space Marines kalt Mortifactors, ledet av Chaplain Astador. Sammen må de forsvare planeten Tarsis Ultra fra noen vemmelige romvesener kalt tyranids (minner veldig om zerg fra StarCraft, men kanskje litt mer rabiate). Jeg syntes kampene trakk ut litt i det lengste. Særlig de oppe i verdensrommet. Det er bare så mange ganger man kan lese om romskip som skyter på rom-monster, eller soldater som dreper og blir drept av monstre, før det begynner å bli monotont og kjedelig. Heldigvis besinner forfatteren seg etter hvert og serverer litt mer variasjon. Hele boken er fullstendig brutal og blodig, og antallet dødsfall (på begge sider i konflikten) er enormt. Graham McNeill sparer ikke på kruttet, det skal være sikkert. All krigsglorifiseringen og snakket om å dø med ære i kamp for keiseren blir litt mye noen ganger, men man får litt avlastning i bihistorien om Snowdog og hans bande med tyver som også prøver å overleve krigen. Uriel begynner også så smått å få litt mer dybde og personlighet, noe som gjør det litt mer interessant å lese om ham. Det er tydelig at hendelsene i den forrige boken har påvirket ham. Blir spennende å se hvordan det går videre i den siste boken i omnibussen, Dead Sky, Black Sun.

Hva galt kan skje på en hemmelig ungdomsfest?

En gjeng ungdommer bryter seg inn i et nedlagt skolebygg for å ha et raveparty. Ting går fryktelig galt etter at de leker seg med spiritisme. Skyggeaktige vesener dukker opp og lager et helvete for festdeltagerne som nå befinner seg i sitt livs største mareritt. En etter en blir offer for disse vesenene mens hovedpersonen i boka skriver dagbort så fort han kan for å la de andre få vite hva som skjedde om noen finner dagboka. For han selv vet ikke om han kommer til å overleve helvetet eller om han blir en av de mange ofrene.

Av og til er det godt å lese bøker for ren underholdning og The Diary er et typisk eksemplar for nettopp det. Er det en dag man ikke vil lese noe avansert, men kose seg med litt "laidback" lesestoff så er The Diary et ypperlig valg til den type setting. For her får man lettbeint spenning som man kan bare "slappe av" med.

Selv hadde jeg aldri hørt om forfatteren eller boka. Derfor er det spennende å utvide horisonten. Hadde heller ikke store forventningene til The Diary. Selv om dette er en typisk horrorbok for tenåringer som ikke skiller seg ut på noen måter så hadde den sine små høydepunkt. Dagbokskriving-konseptet er ikke særlig originalt, men likevel syntes jeg det passet utmerket til settingen. Det eneste jeg savnet litt mer av var bedre personskildring angående hovedpersonen og festdeltagerne. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med noen selv om jeg vet at hovedpersonen skrev dagbok i all hast. Da er det jo selvfølgelig vanskelig å skrive en detaljrik sammendrag om alt og alle. Likevel var det et lite savn.

Selv om The Diary hadde sine mangler og ikke levde opp helt til forventningene mine, var det likevel en bok jeg slappet av, og koste meg med. Av og til er det godt å lese lettbeint underholdning uten helt det store. Real underholdning med andre ord.

Alt jeg trenger er musikk i øret (helst black metal og Dimmu Borgir er favoritten). Og når jeg er hjemme tar jeg den beste sitteplassen og gjerne litt kaffe. Også da med musikk i ørene. Er avhengig av proppene mine for da stenger jeg verden ute med musikk og en verden jeg besøker gjennom bøkene jeg leser. Da har jeg det på G:)

Har brukt søndagen til å lese ferdig Nightbringer, og har fått litt mer forståelse av Warhammer 40,000 universet. Fikk aldri noen forklaring på krigen i den første historien (et korstog visstnok), men nå er det en ny krig på gang. Planeten Pavonis har ikke betalt skatten sin til keiseren, og det er fy fy. Adept Ario Barzano fra Administratum, eskortert av kaptein Uriel Ventres og hans Ultramarines, drar dit for å undersøke. Der finner de opprør, både religiøst og politisk, samtidig som et skip med fæle romvesener (eldar) lager mye kvalm for menneskene der. Dette er en veldig blodig og brutal historie. Alt er ekstremt macho, så dette kan nok kalles en skikkelig guttebok. Jeg syntes i alle fall det var veldig spennende, men alle de religiøse undertonene syntes jeg ikke så veldig mye om. All den tilbedelsen av keiseren fikk meg til å bli litt usikker på hvem jeg skulle holde med, opprørerne eller Ultramarinen? I hvert fall i begynnelsen, før opprørene viste sitt sanne ansikt og jeg fikk vite hva som lå bak alt. Har to historier igjen i denne omnibusen nå, og er veldig spent på hva som skjer videre. Warriors of Ultramar er neste.

En mors verste mareritt blir til virkelighet...

En kvinne forlater barnet sitt i bilen i noen få minutter mens hun stikker en snartur innom butikken. Når hun er tilbake er datteren forsvunnet. En desperat jakt starter og vi leserne blir med på en uforglemmelig berg og dalbane.

Flere år senere blir Robert sammen med en kvinne. Han er veldig glad i henne og har også et godt forhold til datteren hennes. Sammmen er de en liten familie på tre som går godt overens med hverandre. Alt går helt fint til tenåringen har kommet inn på en godt beryktet college for studenter med musikalske evner. Det viser seg at Roberts stedatter, Ruby har det lille ekstra når det gjelder piano. Hun skriver til og med sine egne stykker! Og han blir overlykkelig når det viser seg at hun er god nok til å komme inn på colleget for studenter som har et talent når det gjelder musikk. Men han syns det er rart at partneren hans, Erin ikke blir like lykkelig. Spesielt ikke når fødselsattest og pass er et krav for å få plass for å bli student. Robert blir mistenksom og lurer på hva hans kjære skjuler for ham. Er det noe han burde vite som hun ikke har fortalt ham? Kjenner han sine nye familiemedlemmer godt nok?

Å nei, ikke en chick-lit greie var min første tanke da jeg begynte å lese fordi skrivemåten og tankene minnet meg virkelig på en veldig chick - lit aktig tone (veldig bra forklart, ikke sant?). Men heldigvis ga jeg boka en sjanse og fikk for meg at det var mer enn det. Og nei, jeg er ikke helt allergisk mot chick-lit. Det er ikke det. Men av og til så er det ikke alle bøker som passer med den tonen (om dere skjønner hva jeg mener?).

Robert er hovedrollen selv om det skiftes litt perspektiv ny og ne. Og tiden hopper litt frem og tilbake uten at det blir rotete. Innholdet var ikke særlig sjokkerende, men det var mange ganger jeg slet med å legge fra meg boka. Det er korte kapitler og fengende skrevet. Ofte måtte jeg bare lese litt videre før jeg la den i fra meg. Blir jo så nysgjerrig og det er spennende å se om man har rett eller ikke. Derfor har jeg sansen for thrillere!

Uansett er Blodsbånd en bok som jeg ble veldig positivt overrasket over! Selv om den ikke var så sjokkerende som jeg hadde håpet den ville være. Jeg hadde ikke større forventningene enn at jeg håpet den ville gi meg litt hverdagsspenning og det ga den meg. En spennende thriller om vanskelig tema.

Har bare lest en Warhammer-bok tidligere. Det var en fantasy-bok som het Drachenfels og den var litt kjedelig, så det ble aldri mer av det. Så kom jeg over denne mursteinen av en bok: The Ultramarines Omnibus. Ikke bare marines, men de er faktisk ultra. Dette må være tøffe saker. Dette er fra serien Warhammer 40,000 og er science fiction. Etter å ha lest introduksjonen og den første novellen Chains of Command, har jeg innsett at dette er et veldig komplekst univers som jeg vil trenge litt tid til å sette meg inn i. Eller kanskje mye tid. Det er blodig action og full guffe hele veien, men jeg vet ikke helt hva som foregår. Har fått med meg at Ultramarines er en type Space Marines som kjemper for keiseren. Keiseren er visst også guden deres. Vet ikke helt hvem de slåss mot (Chaos Space Marines var nevnt, men det var visst en type fiende). De kaller i hvert fall fiendene både forrædere og kjettere (kanskje de ikke tilber keiseren?), og de har tanks dekorert med blasfemiske runer, uten at det blir utbrodert hva som er blasfemisk med dem. I den første historien prøver kaptein Idaeus og hans Ultramarines å sprenge en bru i nærheten av et sted som heter Mercia. Det er masse skyting og eksplosjoner, men ellers er det litt forvirrende hva som faktisk foregår og hvorfor. Kanskje har jeg valgt feil bok å starte på. Skal i hvert fall lese videre på den neste historien, Nightbringer, for å se om jeg blir noe klokere.

Det er nye. Dreamweave (de som lagde de originale tegneseriene) gikk konkurs i 2005. Da kjøpte IDW opp rettighetene fra Hasbro og startet på nytt. Blir litt som Ultimate Marvel, de samme karakterene, men med en litt annerledes og mer moderne historie. Et kjapt googlesøk avslørte at det foreløpig foreligger ca 145 nr. av den nye serien (fordelt på mange miniserier). Blir noen hardpermbøker av det :-)

En lekker hardpermutgave med tegneserier. Har til og med en innebygd bokmerkesnor, det ser man ikke så ofte i tegneseriesamlinger. Veldig artig å lese om noen av mine barndomshelter igjen. Bare synd at Optimus kun var med på en side. I følge forodet er tegneseriene ikke satt i hverken kronologisk eller publiserings-rekkefølge, men i anbefalt leserekkefølge. Kvaliteten på tegningene syntes jeg ver særdeles bra med skarpe og fine farger. Den første historien, Megatron Origin, syntes jeg ble litt rotete. Veldig mange transformers på en gang og mange av dem ganske like så jeg måtte konsentrere meg for å følge med på hvem som gjorde hva hele tiden. Megatron var også veldig ulik seg til å begynne med. Tok litt tid før jeg skjønte hvem han var. Så fulgte en del kortere enkelthistorier fokusert på enkelte autobots eller decepticons. Spennende historier som også ga en del bakgrunnshistorikk som er verdt å ha med seg. Til slutt kom Infiltration, hvor begynnelsen på deres eventyr på jorden starter (ganske annerledes enn i filmene). Denne likte jeg aller best, full av moro og action. Tror nok jeg må skaffe meg neste bok i serien også. :-)

Jeg startet Discworld-serien med Soul Music og så leste dem etter hvert som jeg fant dem. Man trenger absolutt ikke å lese dem i rekkefølge, men det er jo en viss progresjon, både på folkene og selve verdenen. Discworld-verdenen utvikler seg teknologisk gjennom serien, f.eks. clacks-tårnene (en slags telegraf) har jo dukket opp i de senere bøkene. Og byvakten er veldig annerledes i de senere bøkene enn den var til å begynne med (takket være Sam Vimes). Av de du har nevnt er Making Money, Thud! og Maskerade veldig bra. Maurice er mer en barne/ungdomsbok. Har du sansen for fantasy og humor så vil du nok like Pratchett sine bøker.

Vet ikke hva som er normalt, men selv leser jeg mellom 1-2 timer på dagen og rundt halve natten selv om jeg står opp kvart over fem tidlig neste morgen.

Dette er den andre boken om den narkomane heksen Chess. Syntes den var ganske bra. Historien og settingen er veldig mørk, og forfatteren har skapt en interessant verden hvor kirken og spøkelser står i sentrum. På den negative siden, så synes jeg at narkotikamisbruket tar litt overhånd noen ganger. Enten raver hun rundt i pillerus og får nesten ikke med seg hva som skjer, ellers så går hun i oppløsning på grunn av abstinenser. Hun viser også veldig dårlig dømmekraft til tider og er definitivt ikke noe godt forbilde som bokas "helt". For ikke å snakke om det kaotiske kjærlighetslivet (synes synd på Terrible). Det blir spennende lesing av det, men jeg håper at forfatteren snart lar henne utvikle seg litt mer. Enten det går den ene eller den andre veien, så bør nok noe endre seg snart, ellers så kan denne bokserien stagnere og fort bli kjedelig.

En grei tegneseriesamling, men man bør nok ha sett tv-serien for å kunne følge med. Lenge siden jeg har sett Angel-serien så var litt hyggelig å se igjen kjente fjes. Hverken tegningene eller historiene var særlig grensesprengende, men helt ok. Fin tidtrøyte på en søndags ettermiddag.

Prøvde å lese hele Bibelen en gang da jeg var ung. Begynte med første Mosebok og ga opp på første Mosebok. Var alt for mye oppramsing av navn. Men når første Mosebok er akkompagnert av illustrasjonene til Crumb, så gikk det veldig greit. Trodde jeg skulle savne farger, men svart-hvitt passet veldig bra til historien. Crumbs tegninger gjør historien mer livlig. Hadde nesten forventet litt harselas, men Crumb hadde tatt oppgaven alvorlig og jeg syntes det ble ganske bra, selv om min mor trolig ikke ville ha vært enig. Noen pupper kan man jo se her og der. Jeg var forresten ikke helt klar over hvor mye flerkoneri, incest og slaveri de drev på med i Bibelen. Enten fulgte jeg ikke godt nok med, eller så dysset de ned en god del på søndagsskolen.