Bokelskere.no

Av og til kunne man få inntrykk av at noen hadde skrudd av hele Juvdal. At noen hadde røsket støpselet ut av kontakten og lagt bygda øde.

Ofte kom han på stasjonen og så toget fullt og klart til avgang, med stengte dører, så det gli ut fra perrongen uten ham. Han har aldri følt seg mer tydelig, mer som et adskilt individ enn da...Et øyeblikk ble han til fortid...det så ut til å finnes flere muligheter der. Han husker hvordan han instinktivt tenkte på å dra til New Zealand, eller Sør-Amerika. Ikke én gang slo denne tanken ham ved noen annen anledning. Bare der, når han kom for sent til toget, dukket trangen til å flykte til fjerne land opp i ham, som om den var noe ved ham han hadde mistet for lenge siden på perrongen på Waterloo, og snublet over igjen fra tid til annen.

Thomas sitter på kjøkkenet, ser litt trøtt ut, med smilerynker i stjerneskudd rundt øynene.

Om tre måneder fyller hun førti, men hun var mer redd for å bli gammel da hun var yngre, da hun var femogtredve og følte seg som et sørgelig skall, og tre-fire år gamle Alexa som den ivrige, umodne kjernen som gradvis skrellet Tonie av seg. Men nå er det Alexa som blir eldre; Tonie forblir den samme.

Stillheten sveller og sveller, tykk og tett...Til slutt kommer det, en fugletrille som trenger jublende gjennom den, triller og triller, kranser den stille luften med en sløyfe av sang.

Når jeg malte, befant jeg meg i en annen verden der alle bekymringer smeltet bort.

I samkvemmet mellom menneskene er vennlighet og løgn verd tusen sannheter.

Han hørte på henne med den intense interessen man føler for fremmede menneskers liv, en interesse som ungdommen gjerne forveksler med kjærlighet.

Et barn lo ; en lang, klukkende trille, som en bekk av såpebobler.

Enigma, som rekker Ron til livet, har på seg en brannbilrød jakke med diagonalstripet skjørt. Med det korte purpur-grå permanenthåret og eplerøde kinnene ser hun ut som en kjærlighet på pinne i fargerik innpakning.

(Men likevel klarte hun ikke helt å få tanken ut av hodet; hvis en armløs og benløs kvinne på et rullebrett klarte å finne en mann, måtte vel Sophie gjøre noe helt, helt galt? Hvordan hadde denne kvinnen truffet ham? Hadde hun trukket i buksebenet hans i det hun rullet forbi ham på en nattklubb?)

Ville bli ballerina, men fikk aldri ballerinakropp (men har fått høre at jeg er en imponerende slesk danser i fylla)

Only a neurosis explains...the acceptance of the historic duty of the Mohammedan to spread his faith with a sword, and the failure to accept the duty of a Christian to spread his faith by teaching.

“When you’re twenty-one, life is a roadmap. It’s only when you get to be twenty-five or so that you begin to suspect you’ve been looking at the map upside down, and not until you’re forty are you entirely sure. By the time you’re sixty, take it from me, you’re f_cking lost.”

Og han gjorde dagene lange og slitsomme så han skulle slippe å ligge våken i de lyse nettene med alle disse tankene som skrek i stillheten, han ventet på at de skulle forstumme, han ventet på at skammen skulle forta seg, på å bli arrestert, og kanskje særlig på at de russiske hoggerne skulle forsvinne - han så dem da de sovnet én etter én ved siden av det brennende naustet og selv Antonov måtte folde de stokkstive hendene sine, et menneskeliv er ikke mye verdt, men man klamrer seg nå engang til det når man først har det, og ofte på rørende vis, og også denne rørelsen hadde satt et hardt stempel i Timmos tanker, disse elendige stakkarene som han på innskytelse fra en uhørlig stemme hadde reddet og kanskje derigjennom også reddet seg selv, bare for enda en gang - også under så dramatiske forhold som en krig - å bli en omstreifer i sin egen tilværelse; det nyttet ikke å riste på skuldrene, det falt ikke av, og ikke kunne han feie det unna som han drepte fluer og mygg heller, disse summende svermene av dampende sommer som omga den svette kroppen hans fra morgen til kveld og som han bare slapp unna når han var innendørs eller lot synke i Kiantajärvi for å svømme med så dovne tak at han svevde, utover i de lyse og vindstille kveldene som det var så mange av denne sommeren, den rene belønning, av lys.

"Aldri er tankene så luftige som når jeg våkner langsomt i en seng jeg ikke trenger å stå opp fra, for da tenker jeg på et hav av trær, på trestammer som det må et menneske til - eller en vill storm - for å få overende, som alle peker i samme retning, som om de har fått ordre om det, som soldater, eller gjerdestolper, og vinden som er skogens stemme, sammen med frostknakingen og fuglesangen, insektsurret og regnet, mens snøen ikke sier stort, men det er lyden av kjettinger jeg hører idet jeg igjen står foran den veldige døra og ikke kan finne navnet mitt - jafsende jernbelter og motorbrøl, løpende støvler og rop, mens huset og senga skjelver og hiver på seg som en kaffekopp i en tom løpsk høyvogn."