Bokelskere.no

Jeg liker denne, men får mer Alice i eventyrland-vibber enn Harry Potter. Harry Potter er en mye mer moden serie, denne føler man hele veien er skrevet for barn. Og enig i at Townsend foreløpig ikke er i nærheten av Rowlings skrivetalent.

Det er likevel en morsom bok, og en bok jeg kan skjønne godt at har blitt en suksess.

Julekalenderboka "Snøsøsteren" av Maja Lunde, illustrert av Lisa Aisato, ble "revet bort" fra hyllene på få dager. Førsteopplaget er utsolgt, skriver VG. Men de har allerede trykt opp flere bøker.
– Vi trykker så fort vi kan, men også de nye opplagene forsvinner så snart de kommer inn på lager. Dette er helt eksepsjonelt for en norsk barnebok. Noe av appellen tror vi skyldes at boka imidlertid ikke henvender seg bare til barn, men er beregnet for at alle aldre skal kunne ha glede av den"

Jeg reserverte boka allerede for noen måneder siden og fikk den nylig i postkassa. Det var først og fremst dyktige Lisa Aisatos illustrasjoner som lokket meg - og det vil jeg tro gjelder mange av de som har kjøpt den? Jeg synes man ofte underkjenner illustratøren i barnebøker. Ikke vier illustratøren like mye oppmerksomhet som forfatteren. Illustrasjonene nevnes faktisk ikke eksplisitt som en begrunnelse for braksalget i VG-artikkelen for eksempel.

Nå har ikke jeg noe forhold til Maja Lunde i det hele tatt. Lisa Aisato har jeg derimot fulgt lenge..

Har kun lest en håndfull av dem, og begynt på noen andre - men gitt meg underveis (blant annet Hemingway og Jack Kerouac). Planlegger å ta dem opp igjen, i tillegg er det flere her jeg ønsker å lese.

Jeg har faktisk aldri lest (eller sett filmen) "Den lille prinsen", så der er det et stort hull i min allmenndannelse som jeg håper å få fylt.

Det er godt noen "sprekker" de boblene iblant, så de folkene får den straffen de skal ha. Jeg blir kald inni meg, når jeg leser bøker som handler om krenkede barn.

Det er sykt. Hvordan kan de rettferdiggjøre å si noe sånt? Jeg får vondt inni meg.

Plottet dreier seg om løsepenger som skal betales for norsk minister som er bortført av banditter i Mexico. Jonas Fjeld sendes av sted for å forhandle med bandittene, og leseren får glede av følgende dialog, med en konklusjon like rykende aktuell i 2018:

• "24. mars skal pengene være betalt, ellers vil ministeren bli hengt i den første den beste telegrafstolpe."
• "Jeg synes prisen er vel stiv. Er mannen politiker?"
• "Selvfølgelig. Han er partifelle."
• "Da ville jeg la mannen gå til værs. Vi har for tiden altfor mange politikere. Snakket regjerer i Europa. Og hver hengt storsnakker er en økonomisk vinning."

Gjengir min bokomtale her:

LØP, DIANA, LØP!

Jeg har forsøkt å lese denne boka i noen dager nå. Og ja, jeg sier forsøkt, fordi selv om den er lettlest (les: dårlig skrevet, men ikke noe problem å pløye seg gjennom) legger jeg den stadig fra meg fordi den er så grenseløst IRRITERENDE. Den ekstremt kontrollerende mannen som doper ned sin utkårede(!) fordi han mener han, ikke henne, er den som bestemmer når hun trenger søvn og en "time out", for å nevne noe - med andre ord, behandler henne som et uregjerlig barn og ikke en likeverdig partner eller et individ, er frusterende nok.

Så har du hovedpersonen, som til tross for at hun er en av tidenes yngste professorer på verdens mest prestisjefulle universitet, tidvis virker både dum som et brød og ekstremt naiv. Hun forstår ikke andres intensjon og oppførsel - som kunne gitt mening, om tanken var at hun skulle være en superintelligent person uten sosiale antenner, men det er det ikke. "Alle" menn i serien forelsker seg i henne, men dette forstår hun ikke. Hun forstår ikke når hun bruker magi, hun forstår ikke mellommenneskelige relasjoner, hun forstår ikke maktspill og politikk blant skapningene hun er omgitt av.

Jeg kommer nok til å tvinge meg selv til å fullføre boka fordi jeg nå er rundt halvveis, men det er virkelig bare på trass. Virker som de i TV-serien fokuserer ENDA MER på kjærlighetshistorien enn boka gjør, så den eneste grunnen til å se den er eventuelt fordi den er satt til Oxford, og det ser man tross alt ikke så ofte.

Underliggende ligger en eim av misogyni, der den sterke, handlekraftige mannen framheves, mens kvinnen blir svak og dum med en gang hun havner i en relasjon med nevnte mann. Hvor hans truende oppførsel (også voldstrusler) og ekstreme sjalusi bortforklares og romantiseres, hvor skylda for at han "sliter med å kontrollere seg" legges på HENNE. Hvor det impliseres at OM han angriper henne og dreper henne, er det hun som har framprovosert det. Egentlig en ganske farlig undertone, og jeg er så lei av at (unge) kvinner og menn skal fôres med dette narrativet. Slik normaliseres usunne forhold, vold mellom partnere og ekstrem sjalusi.

LØP, DIANA, LØP!

Jeg har forsøkt å lese denne boka i noen dager nå. Og ja, jeg sier forsøkt, fordi selv om den er lettlest (les: dårlig skrevet, men ikke noe problem å pløye seg gjennom) legger jeg den stadig fra meg fordi den er så grenseløst IRRITERENDE. Den ekstremt kontrollerende mannen som doper ned sin utkårede(!) fordi han mener han, ikke henne, er den som bestemmer når hun trenger søvn og en "time out", for å nevne noe - med andre ord, behandler henne som et uregjerlig barn og ikke en likeverdig partner eller et individ, er frusterende nok.

Så har du hovedpersonen, som til tross for at hun er en av tidenes yngste professorer på verdens mest prestisjefulle universitet, tidvis virker både dum som et brød og ekstremt naiv. Hun forstår ikke andres intensjon og oppførsel - som kunne gitt mening, om tanken var at hun skulle være en superintelligent person uten sosiale antenner, men det er det ikke. "Alle" menn i serien forelsker seg i henne, men dette forstår hun ikke. Hun forstår ikke når hun bruker magi, hun forstår ikke mellommenneskelige relasjoner, hun forstår ikke maktspill og politikk blant skapningene hun er omgitt av.

Jeg kommer nok til å tvinge meg selv til å fullføre boka fordi jeg nå er rundt halvveis, men det er virkelig bare på trass. Virker som de i TV-serien fokuserer ENDA MER på kjærlighetshistorien enn boka gjør, så den eneste grunnen til å se den er eventuelt fordi den er satt til Oxford, og det ser man tross alt ikke så ofte.

Underliggende ligger en eim av misogyni, der den sterke, handlekraftige mannen framheves, mens kvinnen blir svak og dum med en gang hun havner i en relasjon med nevnte mann. Hvor hans truende oppførsel (også voldstrusler) og ekstreme sjalusi bortforklares og romantiseres, hvor skylda for at han "sliter med å kontrollere seg" legges på HENNE. Hvor det impliseres at OM han angriper henne og dreper henne, er det hun som har framprovosert det. Egentlig en ganske farlig undertone, og jeg er så lei av at (unge) kvinner og menn skal fôres med dette narrativet. Slik normaliseres usunne forhold, vold mellom partnere og ekstrem sjalusi.

Nini var redningsløs fordi hun var retningsløs. Tidligere venninner gikk lei av dette retningsløse - og hvorfor hadde hun ikke noe fokus, når hun faktisk tok 2. avdeling juss? Hun kunne jo når hun ville, og markerte seg mot slutten av livet i narkotikapolitikken.

Nini kan ikke fylle to permer, men når Lillo-S. likevel har skrevet en lesverdig bok, er det fordi den like mye er beretningen om en epoke i Oslo vest og de som var unge da, ikke minst Lillo-S. selv. Dette er vel verd å få med seg - for en sitter jo igjen i den største bestyrtelse.

Mor til Ninis venninne mistenkte hasjrøyking og kontaktet Stoltenberg-familien. Hun ble ikke trodd. Hun forsøkte å få til en avtale om at jentene må være hjemme kl. 23. «Ikke tale om,» sa Thorvald S. Hvorfor ikke det? Hvorfor var fast innetid så utenkelig for ham?

Han kan selvsagt ikke ta på seg hele skylden for misèren til en datter som var så amper i oppveksten at han forsøkte å hindre at hun var alene med sin mor. Nini var jo også en vennlig jente, ekstremt inkluderende, slik også Lillo-S. opplevde det. Men de brå og voldsomme stemningsskiftene får tankene hen på cyklotymi. Ved hevet stemningsleie er personen ikke ukritisk som ved bipolar lidelse, heller ikke suicidal når stemningsleiet snur mot depresjon. Personen fungerer rimelig bra når hverdagen ikke blir for stri.

Og sånt slapp jo Nini å tenke på. De siste 20 årene jobbet hun ikke - hun fikk penger hjemmefra. Ja, den dama trengte nok ikke å stille på Nav! Men tenk om hun ble nødt? Tenk om Nini måtte hanskes med realitetene slik resten av oss må?

Trøbbel med rektor? Thorvald kjente alltid rektor fra en eller annen sammenheng, og fikk snakket jentene ut av trøbbel. På samme måte snakket Nini seg inn på utesteder, snakket seg først i drosjekøen… Hennes opplevelse må ha vært at hindringer og ubehag er noe man snakker seg ut av - eller pappa ordner opp. Og da det til slutt gikk skeis likevel, fortsatte hun å snakke – nå som en slags narkotikapolitisk rådgiver! Havnet i den smørja var neimen ikke hun den rette til å gi noen råd. Ordet «rusmisbruker» skulle omgjøres til «rusbruker», enda et blikk på fjeset hennes var nok til å se at her var det en som hadde MISbrukt, og ikke «brukt», rus.

Jeg forstår Ole Paus’ skepsis til at boken ble skrevet. Lillo-S. har vært ærlig mot oppdraget sitt og unngått skjønnmaling. Etter å ha lest boken to ganger, og aldri møtt den levende personen, sitter jeg tilbake med inntrykket av en person som skulle kjenne alle og ha folk rundt seg som en distraksjon fra humørsvingningene som må ha plaget henne selv også – som aldri ble stilt til ansvar ved trøbbel, men fikk andre til å ordne opp i problemer hun ikke kunne snakke seg ut av selv – og hadde hatt mye å tjene på en familie som hadde satt grenser for henne og ikke firt en tomme, til hun hadde forstått alvoret som ligger i det å være i live, og som før eller senere innhenter alle.

Er så lei av den "konservativ vampyr"-greia. Og den veldig stereotype kjærligheten.

Ser flere sier dette. Jeg har lest 100 sider, og er fremdeles ikke bergtatt... Satsa egentlig på at boka skulle bli bedre etterhvert.

Dårlig oversettelse?
Jeg har lest ca. 100 sider av boka, og er foreløpig hverken spesielt engasjert i historien eller karakterene. Boka virker litt "stykkete" og dårlig skrevet, men er usikker på om det bare er oversettelsen? Er det noen andre som opplevde at oversettelsen gjorde boka litt mer "skriftlig" og stivere, på en måte?

(Og, ikke minst: blir den bedre? På ingen måte hekta ennå, men boka er så lang at jeg føler jeg ikke kan gi meg etter 100 sider.)