Bokelskere.no

Ja, det er flere kvinnelige malere som presenteres, både med tekst og bilder. De viktigste er Gillian Ayres (abstrakt ekspresjonist), Pauline Boty (tidlig popkunst) og Bridget Riley (opkunstpionér). Av disse igjen, er det nok Ayres som får mest plass både som maler og tidsvitne. Boty døde tidlig, mens Riley fikk stor innflytelse også på designere og moteskapere på 1960-tallet.

Britisk maleri etter krigen
Absolutt glimrende skrevet om britisk kunst fra 1945 til omkring 1970. Boka har 77 fargeillustrasjoner, men teksten er likevel det viktigste. Gayford lar i stor grad malerne selv snakke om seg og sine kolleger — både om kunsten og livet. Det gjør framstillingen spennende og engasjerende.

Tre kunstnere får spesielt grundige presentasjoner: Francis Bacon, Lucian Freud og David Hockney. Typisk er at de tre malerne er figurative og ikke tilhører de abstrakte ekspresjonistene som ellers preget den tidlige etterkrigstiden. Amerikanske malere som Pollock og Rothko hadde stor påvirkning i England.

Dette er i høy grad en leseverdig kunstbok. Den gir god oversikt samtidig som den er underholdende.

Se også omtalen min av Man with a blue scarf av samme forfatter.

Lesesirkel 2021.
Jeg støtter forslaget om å lese Jon Fosse denne gangen. Selv har jeg flere av bøkene hans i bokhylla, men trenger et puff i ryggen for å komme i gang for alvor. Fordi gruppen har gitt seg bedre tid til lesingen av hver enkelt bok dette året, foreslår jeg Fosses Trilogien som er en samling av tre korte romaner «Andvake» (75 sider}, «Olavs draumar» (80 sider) og «Kveldsvævd» (59 sider) som nå fås i ett bind på 238 sider.

Du mener vel at vi bruker denne uken til å komme med våre forslag til årets første felles bok?

Et følelsesmenneske uten illusjoner.

Her er det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt, Ferdinand Bardamu, raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika før han lar ham returnere til Frankrike for godt.

I avsnittene fra første verdenskrig er det tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår slett ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak. Heller ikke i Afrika (i den franske kolonien Gabon?) har Ferdinand noe til overs for sine landsmenn. Der havner han på en ensom utpost i jungelen på lignende vis som Marlow i Conrads «Mørkets hjerte».

Flukten til Amerika
Ferdinand flykter riktignok etter kort tid via en spansk koloni som roer på et galeiskip (!) til New York. Byen imponerer stort som verdens første «vertikale» by. Både reisen og ankomsten er friskt beskrevet med glidende overganger mellom realisme og pur fantasi.

Selv om hovedpersonen virker både selvmedlidende og rastløs, har romanen også en samfunnskritisk side. Det går tydelig fram i omtalen av levekårene i Amerika. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som en elev av datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Retur til Frankrike
Når Ferdinand vender tilbake til Paris gir Céline romanen nok en dyster vending. Riktignok har hovedpersonen tilsynelatende på kort tid fullført et avbrutt medisinerstudium. Det burde gi grunnlag for en fast og lønnsom tilværelse, men han velger selv å jobbe i et fattigstrøk utenfor Paris..

Mye er gjenkjennelig fra for eksempel Tove Ditlevsens skildring av Vesterbro i «Bardommens gate,» men her møter vi sett fra legens perspektiv enda flere fordommer, og mer sykdom, alkoholisme, barnemishandling og død. Ikke noe bra i det lange løp for vårt følelsesmenneske. På et tidspunkt stikker han av og finner seg en legestilling på et psykiatrisk sykehjem. Resten av boka handler i vesentlig grad om det vanskelige forholdet til vennen og krigsveteranen Robinson.

I det hele tatt gjenspeiler romanen et misantropisk syn på mennesket. Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med rørende sympati.

Forholdet til andre forfattere
Det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke sine medforfattere. Om Marcel Proust, død noen år tidligere, skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Seinere (s. 230) kommer han med et tilsvarende spark til 1500-talls-essayisten Michel de Montaigne som anklages for den følelsesmessige kulden han mener å finne i et brev Montaigne skriver til kona si etter sønnens død.

Mot slutten av den lange reisen mot dag. OBS - her røpes noe fra handlingen!
Ganske riktig, en ny dag varsles på siste side. Céline gir likevel ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere synes det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, kanskje den blir lettere å utholde enn de mange døgnene vi har fulgt Ferdinand og de andre karakterene på den strevsomme reisen sin 1914-1934?

Glad for å ha lest boka, selv om den ikke var lett å komme seg gjennom.

Boka inngikk i felleslesningen til Lesesirkel 2021 høsten 2023.

Reisen til nattens ende.
Céline gir rimelig nok ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin, men jeg er enig i din fortolkning. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere er likevel det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, er egentlig Ferdinand godt rustet til å gå videre med livet sitt.

Reisen til nattens ende.
Ganske riktig, en ny dag varsles på siste side. Kanskje den blir bedre enn de mange andre dagene vi har fulgt Ferdinand, Robinson og de andre karakterene på sin strevsomme reise 1914-1934? Glad for å ha lest boka, selv om den ikke var lett å komme seg gjennom.

God jul og godt nyttår til medlemmene i Lesesirkel 2021, og takk for mange gode leseopplevelser i 2023.

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke medforfattere. Om Marcel Proust (død 1922) skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med nesten rørende sympati.

Reisen til nattens ende (side 237).
Når Ferdinand vender tilbake til Paris gir Céline romanen nok en dyster vending. Riktignok har hovedpersonen tilsynelatende på kort tid fullført et avbrutt medisinerstudium. Det burde gi grunnlag for en rimelig fast og lønnsom tilværelse, men han velger selv å jobbe i et fattigstrøk, kalt «Rancy» utenfor Paris.

Mye er gjenkjennelig fra Ditlevsens skildring av Vesterbro i Bardommens gate, men her møter vi sett fra legens perspektiv enda flere fordommer, og mer sykdom, alkoholisme, barnemishandling og død. Ikke noe bra for vårt følelelsesmenneske, som til gjengjeld benytter anledningen til å ta avstand fra kulden som han mener å finne hos 1500-talls-essayisten Michel de Montaigne i et brev til kona si etter sønnens død (s. 230).

Reisen til nattens ende (side 189).
Hovedpersonen Ferdinand kan virke både selvmedlidende og rastløs, men romanen har også en tydelig samfunnskritisk side. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker jo på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Det kunne knapt sies bedre i dag. Tenk på alle akademikerne som skriver artikler som knapt noen leser, men som teller med i å bygge en karriere.

Reisen til nattens ende.
Enig med deg, Randi. Her det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika. Ankomsten til den «vertikale» byen New York ombord på en galei (!) er herlig friskt beskrevet. Céline gjennomfører glidende overganger mellom realisme og fantasi.

En serie gode portrettintervjuer fra dette tidsrommet finnes i samlingene til Niels Chr. Geelmuyden, blant annet Sataniske portretter(1990) og Gud og hvermann(2001). I likhet med Larsen skriver han vittig og presist om personer som har satt spor etter seg i norsk offentlighet.