Bokelskere.no

Fixing International Football Association?

I disse dager er Andrew Jennings aktuell med boken Rått spill: FIFAs hemmelige verden. Andrew Jennings er en britisk journalist, forfatter og filmskaper, anerkjent for sine dyptgående beretninger om organisert kriminalitet og politikk i internasjonal idrett. Tidligere har han blant annet gravd frem organisert kriminalitet i Den olympiske komité (IOC), med boktitler som: The Lords of the Rings (1992), The New Lords of the Rings: Olympic Corruption & How to Buy Gold Medals (1996), The Great Olympic Swindle (2000). Med slike titler skjønner vi at han er en mann som kombinerer alvorlige emner med svart humor.

Stemmetriksing, bestikkelser, trusler, billettskandaler, maktkamp, korrupsjoner, ulovlige utbetalinger og hemmelige bonusordninger, det er bare noe av det Andrew Jennings serverer i boka. Nære relasjoner til toppene i FIFA nyter godtgjørelser og frynsegoder i millionklassen. Det flommer over av penger. Jennings forteller om overføringer som det lukter svidd av. Vi blir også servert en og annen sexavsløring. Han skildrer fargerikt de mange begivenhetene i FIFA i de siste tretti årene.

Det internasjonale fotballforbundet (FIFA), er en organisasjon som skal ivareta fotballens ve og vel verden over. Spørsmålet man stiller seg etter Andrew Jennings avsløringer, er om FIFA yter det beste for sporten? Andrew Jennings er den første som har kommet så nært innpå FIFAs indre anliggende.

Forretningsmenn og økonomiske kjeltringer har funnet ut at FIFA er en lukrativ geskjeft. Et eksempel er Horst Dassler. Arvingen av Adidas-imperiet sikret seg innpass i fotballens storstue, og med ett hadde verdens beste fotballspillere trøyer med tre striper. Med Dassler kom et paradigmeskifte. Fotballen hadde tidligere vært dårlig markedsført. Men nå ville alle ha en bit av FIFA-kaka. Storkonsern bød over hverandre for å få sponset mesterskapene og presidentvalgene. Dassler sørget for at Joao Havelang ble president i FIFA. Havelang ble sittende i sjefsstolen fra 1974 til 1996.

Havelang var på godfot med diktatorer verden over med blod på hendene. Sepp Blatter tok over for Havelang og så ingen grunn til å endre på denne ukulturen. Mens uskyldige mennesker døde utenfor tesalongen til Charles Taylor i Liberia, inngikk Blatter og Taylor avtaler.

Mens Adidasballer ruller omkring på verdens stadioner, ruller det hoder i FIFA når Blatter føler at hans maktposisjon er truet. Det er nemlig ikke alle i FIFA som er like glad i hvordan organisasjonen har blitt drevet. I 2001 tok generalsekretæren og juristen Michel Zen-Ruffinen til orde og beskyldte presidenten Blatter for å drevet med snusk og fanteri. Beskyldningene bet ikke på Blatter. Zen-Ruffinen var en mange som mistet jobben i FIFA og Blatter gikk ut og advarte: ”De som har kommet med påstander det ikke finnes belegg for, vil havne i fengsel.” (s. 188).

Boken er forklarende, fascinerende, forførende og forbløffende. Fengslende, ja nærmest i dobbelt forstand. FIFA ønsket ikke at boken skulle utgis, og gikk til sak. Blatter ymtet frampå at Jennings arbeidsgivere bedriver fiksjonsvirksomhet. Domstolen i Zürich har avvist Blatters forsøk på å forby boken. Selv om Blatter foretar seg utrenskninger av irritasjonsmomenter i FIFA, har han heldigvis ingen kontroll over ytringsfriheten!

Bakerst i boken finner man noteapparat, personregister og historisk tidslinje. Dette gjør det lettere å forholde seg til de mange navn og hendelser i boka. Jennings har skrevet en tankevekkende og absolutt leseverdig bok.

Av Fred Uno A. Huvenes, for FotballMag.

4 – 3 – 3 - Den amerikanske journalisten Franklin Foer har skrevet en dokumentarisk reisebok om fotball og historie. Dette er hans første bok og da den kom ut i USA i fjor ble det en bestselger.

I sin innledning proklamerer Foer at han er en elendig fotballspiller, men det er ingenting å utsette på hans historiske kunnskaper omkring denne idretten. Fotball er ikke noen stor idrett i USA. Den kommer i skyggen av blant annet baseball, basketball, amerikansk fotball og ishockey. I sine yngre dager var det derfor vanskelig for Foer å få tilgang til TV-overførte kamper med yndlingsidretten. Han lovpriser de positive ringvirkningene satellitt-TV og åpning av de økonomiske barrikadene har hatt å si for tilgangen til fotball. Via mediene har denne idretten ekspandert, og hele verden har i dag et forhold til sporten. I den sammenheng har jeg en liten anekdote fra min egen hverdag som fotballtilhenger. Jeg satt nemlig og overvar en seriekamp mellom KIL-SIF på Gjemselund stadion. Der fikk jeg ganske uventet en sms fra min samboer, som så at Kongsvinger hadde utlignet, da fotballresultater fra hele Europa (og deriblant norsk 1. divisjon) kom rullende over skjermen på en nasjonal musikkanal i Beograd!

Etter Foers mening, er fotballen den økonomiske aktøren som har kommet lengst i globaliseringsprosessen. Og det er nettopp dét som er fotballens rolle, på godt og vondt, i denne prosessen han har tatt en nærmere titt på. På den ene siden har den i beste fall skapt vennskap over hele kloden og likestilling blant fotballtilskuere. På den andre siden finner vi utnyttelse av menneskers fattigdom - der agenter og andre mellomledd har stukket av med pengene og tjent seg rike.

Foer er en av mange journalister som har tatt seg permisjon fra sin daglige journalistrolle og reist for å skrive. Han brukte åtte måneder på å reise fra by til by, fra stadion til stadion, fra kontinent til kontinent. Han har intervjuet supportere, spillere, trenere, klubbdirektører, innehavere av puber, hotellpersonell, drosjesjåfører og tolker. Foer blir ofte tatt inn i varmen hos dem han møter og han kommer dermed tett inn på sine intervjuobjekter. Vel hjemme har han bearbeidet inntrykkene og skrevet boken; en blanding av reiseskildring og historiske betraktninger omkring sine reisemål.

Boken består av ti kapitler som handler om de ti byene han har besøkt. Han har delt opp boka i tre deler. Fire kapitler omhandler hat, vold og religiøs tilhørighet og alkohol i store mengder, tre omhandler økonomi og folkevandringer og de siste tre kapitlene er om undertrykkelse, likestilling og framtidshåp. Hva angår Foers tvilsomme teori, som binder disse kapitlene sammen, blir det nærliggende å tenke på fotballformajonen; 4–3–3. På fotballspråket kan dette tilsi at han kjører en angrepsvillig stil. Den bakre firer som utgjør forsvaret er en tradisjonell måte å stille opp forsvaret på. Tre på midtbanen er noe tynt hvis man tenker på å forsvare det midtre ledd og bakover. Dette inviterer heller ikke til mye breddespill. Tre på topp er svært offensivt. Innholdsmessig kan man si at boken beveger seg fra helvete til paradis. Kan det bli noe annet enn full uttelling og seier på nøytral bane? Svaret ligger kanskje i å si litt om hva boken inneholder på bakgrunn av Foers fotballreise:

Fotballvold - Beograds mørke bakgater er gangsternes paradis. Her besøker Foer den militante supportergjengen Ultra bad boys, som er tilhengere av fotballklubben Røde Stjerne. Denne supporterskaren er sympatisører til den avdøde krigsforbryteren Arkan, og var deltakende i Balkankrigen på 1990-tallet. Balltrær og jernstenger ble den gang byttet ut med mer effektive drapsvåpen. Foer mener at denne form for fotballkultur er adoptert fra England. Den såkalte ”engelske syken” som herjet som verst i England, i perioden 1970-1990, da hooligans reiste rundt og lagde opptøyer og deltok i masseslagsmål. Fotballpøbelen til Londonklubben Chelsea var de verste, og var med i mange blodige slosskamper mot tilhengere av andre fotballag. Fotballkulturen for supportere i England har imidlertid forbedret seg formidabelt. Større krav til sikkerhet på stadion har vært et av tiltakene. Disse tiltakene har kostet mye penger og man har finansiert dette med å selge TV-rettigheter til ulike satellittnettverk. Dette igjen har vekket interesse hos utenlandske investorer som har kjøpt flere engelske klubber i de siste årene. Foer lar fotballpøbler selv fortelle sine sentimentale og nostalgiske historier.

Fotball og religion - Vi blir også tatt med til Glasgow, Skottland. I denne byen spiller den protestantiske fotballklubben Glasgow Rangers og katolikkenes Celtic. Konflikten mellom disse trosretningene har forplantet seg til fotballbanen, hvor vold har forekommet.

Foer forteller om sionister i Østerrike-Ungarn, som i begynnelsen av 1900- tallet startet et idrettslag for å fremme sine saker. Laget het Hakoah som på hebraisk betyr styrke. Alle spillerne var jøder og spilte både i den nasjonale serien og turnerte rundt omkring i verden med sin religiøse tro som varemerke. Annen verdenskrig kom og fotballaget ble lagt ned av nazistene. I dag er ennå antisemittismen tilstedeværende, men ikke i så drastiske former som for 60 år siden.

Kvinnelige supportere er temaet da Foer besøker Teheran, Iran. Her sier Foer at man har skapt fotballrevolusjon. Islam tillater ikke kvinner på fotballkamper, men hvem kan stoppe en ivrig fotballtilhenger, samme hvilket kjønn det er?

Fotball og skitne spilleregler - Det florerer mange uærlige sjeler inne fotballen. I Italia har de politikeren, mediemogulen, og sportsdirektøren Silvio Berlusconi. På Francos tid, i Spania, ble fotballklubben Barcelona holdt i stramme tøyler fordi han var tilhenger av erkerivalen, Real Madrid. ”Flosshattene” er kallenavnet på de kjeltringene som operer i kulissene av fotballen i Brasil. Disse menneskene har benyttet seg av landets mange talenter og har tjent gode penger på å selge dem ut av landet. Den nasjonale fotballen i Brasil lider under at pengene ikke går til klubbene og oppgradering av spillforhold, men ender i flosshattenes lommebøker. Samtidig er Brasil kanskje verdens beste fotballag når spillerne møtes til dyst mot andre nasjoner. En tankevekker for alle fotballinteresserte.

Flere brasilianske fotballstjerner spiller i Europa. Det gjør også mange afrikanere. I Ukraina finner man flere nigerianske spillere. Disse kaller Foer for de svarte karpatene. Karpaty er nemlig fotballaget som har serbisk manager, flere spillere fra det tidligere Jugoslavia, noen nigerianske klassespillere og noen lokale spillere. De Foer kommer i snakk med forteller om sin hverdag i det geografisk kalde området, og hvordan globaliseringen har forandret deres liv.

Fotball og USA - Det siste kapitlet handler om sitt eget land, USA. Foer mener at fotballen kan forklare det han kaller for de amerikanske kulturkrigene. Dette kapitlet er det mest personlige hvor han forteller om sin egen oppvekst med fotballspill. Den europeiske ballidretten skiller seg fra de andre mer ”amerikanske” idrettene. Dette var nemlig ”(…) en sport foreldregenerasjonen kunne fylle med sine egne verdier.” (s. 234). Fotball verden over er arbeiderklassens sport, men i USA er det derimot middelklassen som interesserer seg for denne idretten. Denne informasjonen henter han fra diverse undersøkelser. Foer er av den oppfatning at den gruppen som han selv tilhører, nemlig den intellektuelle fotballtilhengerskare, har et mer åpent verdenssyn enn de som mener at fotball ikke er ”… moralsk ødeleggende, men den er et symbol på at USA forkaster sine egne tradisjoner for å følge ”samme program som resten av verden” (s. 242).

Fotball forklarer verden? - I tittelen uttrykkes det at det er en tvilsom teori å si at fotball forklarer verden. Fotball forklarer kanskje ikke hele verden, men som Foer beskriver kan fotball ha forskjellig betydning for ulike mennesker. For mange er det rus; gleden over å spille, gleden av å være tilskuer, spenningen med å følge et lag. Men noen søker også annen rus enn spillet i seg selv, og tyr til alkoholrus, narkorus eller voldsrus. Fotball handler om hvor viktig det er å ha en identitet; det vil si hvor man hører hjemme, både når det gjelder sted, politikk og religiøs tro. Men etter hvert som det er blitt store penger å tjene, ser mange sitt snitt til å utnytte talenter fra fattige land. Klubber blir på denne måten mindre knyttet til sted, politikk og tro, og dette påvirker supporterne.

Foers iver for fotball og hans arbeid som politisk journalist i New Republic farger bokens innhold. Han skriver europeisk samtidshistorie sett med amerikanske journalistbriller. Rollen som historielærer i europeisk historie og europeisk fotballhistorie kler ham godt. Hvordan han tar temperaturen på Brasils Rio de Janeiro, er etter min mening, spennende lesning.

Han kommer seg greit ut av sitt besøk i Iran, selv om jeg ikke får følelsen av at han faktisk har vært der. I motsetning til de andre stedene han har besøkt, refereres det ikke her til noen samtalepartnere. Blandingen av samtale og historiefortellingen, som gjør hans skriving levende, blir her noe amputert. Alt i alt har Foer skrevet en underholdende bok, som også får deg til å tenke.

Fotballreiselitteratur - Foer skriver seg inn i rekken av sjangeren dokumentariske reiseskildringer. Han nevner flere inspirasjonskilder som også skriver innenfor denne sjangeren. Hans liste er det verdt å ta en titt på, enten du er glad i fotball eller ikke, for her er det mange godbiter.

Anmeldt av Fred Uno Huvenes for Bøygen.

Magisk litteratur.

Jonas Hassen Khemiri, Montecore – En unik tiger. Norstedts Förlag, 2006.

Khemiri skriver om forholdet mellom far og sønn og spørsmål angående sannferdige erindringer. Blir det sann leserglede av sånt?

Montecore åpner med at forfatteren Jonas Hassen Khemiri er i gang med å skrive sin andre bok. Men det er romanfiguren Jonas Hassen Khemiri som det handler om. Ikke forfatteren av denne romanen, nemlig Jonas Hassen Khemiri. Forvirret? Legg det side. En dag får han en overraskende e-post fra Kadir, som sier at han er en barndomskamerat av Jonas’ far, Abbas. Kadir foreslår at Jonas skal skrive en bok om Abbas. Jonas har ikke hatt kontakt med sin far på ni år.

Jonas’ far er fra Tunisia, moren fra Sverige. Chartertrafikken på slutten av 1970-tallet førte Jonas’ foreldre sammen. Moren var flyvertinne. Faren var passasjer. Handlingen i boken strekker seg fra da de ble kjent med hverandre og fram til i dag, det vil si hele Jonas’ oppvekst. Da Jonas var liten, var faren hans forbilde. Men som tenåring føler Jonas at faren svikter ham, både som familiefar og fordi han prøver å ”forsvenske” seg. I det faren svikter, finner Jonas nye rollemodeller i blant andre Franz Fanon og Malcolm X. Men Jonas er ikke like moden som sine forbilder. Sammen med vennegjengen sin, som taler innvandrerens sak, ender de opp med selv å bli rasister i kampen mot rasister.

Magisk! Jonas Hassen Khemiri debuterte i 2003 med romanen Ett öga rött, oversatt til norsk av Andreas E. Østby. Denne boken høstet gode kritikker, og er høyst leseverdig. Khemiri lever opp til forventningene etter debuten. Han leker stadig med språket og blander to fortellerstemmer: Kadirs e-poster og Jonas’ minner. Han skriver magisk litteratur!

Khemiri forener integrasjonspolitikk og barndomsskildring på en imponerende måte.

Montecore er utgitt på flere språk, blant annet norsk. Også denne gangen er det Andreas E. Østby som står for den norske oversettelsen. Min oppfordring er; finn nærmeste bokhandel og invester i god fortellerkunst!

FRED UNO LJOSLAND HUVENES

Så flott! Dere må forvente et rush av folk som vil komme på vafler nå da ;)

Se der ja! Det var raskt levert.

Går det an å legge til en funksjon som viser antallet øverst? Slik at når man går inn for å se hvilke bøker man har til felles så står antallet øverst før listen over bøkene?

Marked var en sånn midt på treet opplevelse for meg. De første først 17 kapitlene var ikke den helt store opplevelsen men etter det tok boken seg opp.

Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det en drittbok men den fenget ikke akkurat meg.

Så flott! Jeg likte den i alle fall utrolig godt! Den ble utgitt her i Norge i begynnelsen av september tror jeg. Det er en dansk krim, så nettopp på forfatterens hjemmeside at boken skal filmatiseres.

Jeg slet virkelig med å legge fra meg denne boken, jeg MÅTTE finne ut av hva som skjedde med kvinnen i buret.

Vi møter drapsetterforskeren Carl Mørk,han har nylig vært igjennom en svært traumatisk episode i forbindelse med jobben. Dette har resultert i at han nok oppfører seg ganske så grettent på jobb. Kollegaene begynner å bli lei og ønsker ikke å samarbeide med ham lenger. Som så mange andre steder er det omorganiseringer i politiet og en ny avdeling skal opprettes. Carl skal lede denne enmanns avdelingen for da slipper de andre å forholde seg til ham og de slipper ubehaget ved å sparke ham(og tross alt er han en dyktig etterforsker).

Avdelingen Carl skal lede får navnet avdeling Q og har som oppgave å etterforske henlagte saker av spesiell samfunnsmessig betydning. Spesielt alvorlige saker.

Carl er en artig skrue som alltid har en kvass kommentar på lur.

En naken mann dukker plutselig opp i veikanten foran Sookies bil. Han er redd, husker ikke hvem han er, men Sookie kjenner ham.

Hva kan man si? Denne boken er underholdene. Sookie får ekstra mye oppmerksomhet av det mannlige kjønn i denne boken, hun en hel skokk med smexy beundrere.

Denne syntes jeg rett og slett var litt kjedelig, men tror jeg sammenlignet boken litt for mye med serien True Blood(som er basert på denne bokserien).

Når det er sagt ble jeg hektet da jeg begynte på bok nummer to i denne serien.

Dette er en hyggelig bok å lese for barna på sengekanten. Vi har flere bøker fra denne serien og både vi og poden liker bøkene.

Jeg blogget litt om dette i begynnelsen av august.

Selvsagt er det positivt at personer som kanskje aldri ville lest boken faktisk lar seg friste til å lese den pga. Twilight assosiasjonen. Allikevel vet ikke helt hva jeg syntes om det.

At ingen har laget tv-serie av Stephanie Plum bøkene er helt utrolig. En morsom krimserie som hadde gjort seg ypperlig på tv. Lettlest underholdning som har fått meg til å le høyt mange ganger.

Jeg likte The Host bedre enn Twilight-bøkene. Virker som om Stephenie Meyer har vokst mye i løpet av kort tid i sitt forfatterskap(selv om The Host er ment for litt eldre lesere). For de som ikke liker vampyrer så kan jeg jo nevne at det ikke er en eneste vampyr i denne boken.

En utrolig god bok som jeg anbefaler!

Strevde meg gjennom boken på engelsk, litt større utfordring enn hva det er å lese moderne engelsk. Så tv-filmen fra 2007(?) i perioden da jeg leste boken og det hjalp mye på forståelsen av språket følte jeg. Alt i alt en fornøyelig bok, glad jeg leste den på engelsk.

Jeg har faktisk ikke sett filmen, men jeg skjønner at det burde jeg.