Liker Knut Gribb versjonen bedre.
Det er kommet 7 til nå. Kommer en ny vår.
Black Dagger Brotherhood er uten tvil så langt den beste vampyrserien jeg har lest!
Otherworld er også bra, bare ikke så bra som førstnevnte.
My mother called me Silver. I was born part precious metal part pirate.
"Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" av Kjersti Annesdatter Skomsvold. En knallgod debut fra 2009.
Skomsvold sitt talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – reint språklig. Det er ikke ofte jeg spruter ut i latter når jeg leser. Nei, det er omtrent aldri, men her lo jeg plutselig og mye. Ofte med gråten i halsen.
En litt brå start, med oppstykket språk og en verden jeg hadde vansker med å få ordentlig tak på i starten. Men boka bygger seg jevnt opp etter de første kapitlene; språket flyter bedre, og jeg begynte å forstå dette dystre, krigsherjede, soppinfiserte (...) samfunnet, og romanens hovedperson - etterforskeren og antihelten boka er oppkalt etter: John Finch. Til sist sitter jeg igjen med en god leseropplevelse. Vil anbefale boka til de som synes elementer som mørk fantasy, steampunk og krim høres ut som en interessant blanding.
"What is this place?" "It's an old library," she said. "From above it's just rubble. You can't get to it. But this one room I found intact. Although it didn't have many books in it to start." "Found the rest?" he managed. "Yes. I brought them here from all across the city." "Why?" She had the look of the true believer, of someone who still had hope, as she said, "Finch, here you'll find every book I could salvage about the city. Every book by any Ambergrisian author. Every book of history, of politics. Biographies. Novels. Poetry. They're all here. Much of it knowledge that was lost in the wars, because of the Houses. Because of the gray caps. But someday, Finch, when all of this is over..." Finch looked away. Ashamed by her passion when he had so little left.
Pimps beware. I was bringing the Master as backup. It was like carrying a thermonuclear device to kill ants.
People are seldom just one thing. Hitler liked dogs.
There was blood all over my penguins. I didn't give a damn about the walls and carpet. They could be replaced, but I'd collected those damned stuffed toys over years.
De syslet alltid. Stille, uavbrutt og interessert holdt de på med bitte små ting som oppfylte verden. Deres verden var rutet opp og privat, der var det ingenting som manglet. Som et kart hvor allting er oppdaget og beskrevet og det ikke finnes flere hvite flekker.
Folkeeventyrene gikk fra munn til munn i hundrevis av år, og jeg synes den muntlige fortellertradisjonen skulle få leve videre, og at eventyrene slik de er nedskrevet i en nå gammeldags språkdrakt fra midten av 1800-tallet er en "kunstig" bevaring av en tradisjon som i utgangspunktet er muntlig. Jeg synes det er fint å forandre språket i folkeeventyrene. Jeg synes Asbjørnsen og Moe var utrolig kjedelig da jeg var liten. Først da jeg hørte de fortalt av profesjonelle fortellere begynte jeg virkelig å like historiene. Jeg synes ikke språket skal forenkles, men gjerne forandres i forhold til tida vi lever i.
Hm....denne boka leste jeg og sønnen min halvveis i. Vi likte den supergodt. Hvorfor i all verden fullførte vi ikke den boka? Hm...nå må jeg ta den fram igjen.
Etter å ha lest ca halve boka, la jeg den bort. Har lest de 5 første bøkene i Skoglad serien, og de er veldig gode. Denne ble litt tam i forhold. Dessuten var det en del "feiler" ute å gikk...
Det var f.eks ikke Smyrls foreldre som bygde vertshuset... Det overtok han av et annet troll i sin ungdom.
Maria Gripe ble en av min ungdomstids store forfattere. Kanskje den største. Jeg leste alt av henne, og hver eneste bok var spesiell for meg.
Jeg har ikke lest Gripe på over 20 år, men for ikke lenge siden leste jeg Agnes Cecilia på nytt. Det er kanskje farlig å ta opp igjen litteratur som en gang har betydd så mye. Man forandrer seg som person, og opplevelsene knyttet til en spesiell bok henger sammen med hvem man var den gangen man leste den. Agnes Cecilia leste jeg da jeg var ung, lengtende og relativt uerfaren. Kanskje nettopp derfor traff historien om Noras søken meg så spesielt?
Boka tåler å bli gjenlest, selv om opplevelsen ikke er den samme. Det hadde jeg ikke regnet med heller. Det som er rart, og litt vemodig, er at jeg lettere husker meg selv som 14 åring når jeg leser Agnes Cecilia. Jeg kjenner igjen følelsene fra den gangen jeg leste den. Jeg husker opplevelsen jeg hadde av å lese akkurat denne boka. Det er som jeg kan finne et ekko fra den jeg selv var mellom permene i boka.
Det er rart.
Boka er full av mystikk og spenning. Innholdsmessig er den god, men jeg stusser over til tider dårlig språk. Kan hende det er oversettelsen som er dårlig, eller kanskje det bare er uvant å lese. Ikke vet jeg. Men min Maria Gripe kan ingen ta i fra meg. Jeg er overbevist om at hun har vært med på å forme den jeg er i dag. Det er fint å tenke på.
Jeg mener jeg sendte inn et forslag om det tidligere men tenkte jeg kunne lage en diskusjon om det også. Hadde vært flott med en funksjon for bytte av bøker. At vi kunne merket bøker vi har i bokhyllen som tilgjengelig for bytte, så medlemmene seg i mellom kunne byttet bøker :)
Han åt mylta som mognat i solen.
Blomflugarna och getingarna och de ludna humlorna fyllde den värld som var vallens blommande tak med ett sakta stigande och sjunkande surr.
Var gång han vågade sig en bit ut i det främmande var han i stark spänning.
Han levde i sin väntan som stenbiten lever i det köldgrumliga, knappt rörliga bäckvattnet under isens skorvor och svall.
En svensk, liten perle med usedvanlige gode naturskildringer.