Jeg har lenge hatt lyst til å lese Red Queen, fordi den har fått så mange gode omtaler. Den har fått så mye "hype" i det siste, så jeg fikk en følelse av at jeg måtte lese den. Jeg endte opp med å kjøpe boken, og nå som jeg har lest den synes jeg ikke den har fortjent alt rosen den har fått til nå.
La meg starte med at jeg synes Red Queen er en bra bok. Jeg liker ideen av at de med sølv blod har overnaturlige X-men krefter. Og de med rødt blod, de er akkurat som oss, helt vanlige, uten noen krefter.
Men det er mange deler av boka som jeg rett og slett synes er litt uoriginal; jeg føler at jeg har lest om alt dette her før. Men det gjelder egentlig alle dystopibøker her om dagen. Det er ingen som kommer opp med noe originalt, det er bare den samme oppskriften som blir brukt om og om igjen. Og det legger jeg spesielt merke til i denne boka. Noen deler kunne vært rett hentet ut av The Selection (jeg mener det, jeg fikk virkelig en deja-vu følelse.) Men ellers synes jeg at Red Queen er en bok bestående av ideer fra mange andre bøker. Den kommer på en måte ikke med noe nytt og interessant.
Dessuten, synes jeg at deler av plottet var litt lett å gjette seg til. Og det som skjedde på slutten av boka, som skulle være skikkelig sjokkerende, det kom ikke som en overraskelse på meg. Jeg visste at noe slikt kom til å skje.
På begynnelsen var det ikke akkurat vanskelig å komme inn i boka. Men det var ikke så mye interessant som skjedde i løpet av de første 200 sidene, så derfor følte jeg ingen trang til å fortsette å lese. Men da jeg kom til s. 200, da bel boka plutselig mye bedre, og jeg hadde bare lyst til å sitte ned på sofaen å lese ferdig boka.
Jeg likte skrivemåten til Victoria Aveyard, men den er ikke noe spesielt; ikke noe jeg kommer til huske. Men jeg synes hun skrev på en måte som passet boka, fordi boka skal være ganske actionfylt, og scenene der hun beskriver kamper og slike ting var veldig spennende. I tillegg var det ikke så avansert engelsk å pløye seg gjennom, og det synes jeg var bra, fordi noen ganger er det fint å lese en lettlest bok.
Til slutt må jeg nevne at omslaget på Red Queen er skikkelig vakkert. Det er såpass enkelt, og passer veldig til boka. Slike omslag liker jeg, og jeg gleder meg til å se omslaget til neste bok.
Red Queen er starten på en trilogi, og jeg gleder meg til å se hvilken retning serien tar. Det virker lovende til nå, så jeg kan ikke vente med å lese neste bok!
Opprinnelig publisert på bloggen min.
Nå har jeg hatt Ender's Game stående på hylla utrolig lenge. Jeg mener det! Vent litt, jeg går å sjekker hvor lenge jeg har hatt boka. . .
Trettifire uker. Den har stått på hylla mi i trettifire uker. Det er altfor lenge! Hvorfor det egentlig? Jo, jeg har lenge hatt lyst til å lese Ender's Game, men hele tiden utsatt jeg å lese den. Nå angrer jeg på at jeg ikke leste boka tidligere, men jeg fikk nå endelig lest den da. Og Ender's Game er fantastisk!
Ender's Game er en Science-Fiction bok, og nå har jeg funnet ut av at jeg faktisk elsker denne sjangeren. Jeg har tidligere lest bøker som regnes som Sci-Fi, men Ender's Game er noe for seg selv, og er desidert den beste. Det er så mange ting jeg elsker med boka, og jeg tror ikke jeg får plass til alt på denne anmeldelsen.
Først og fremst, elsker jeg hvordan hele boka er gjennomført, og ideen bak alt sammen. Jeg synes plottet er utrolig interessant, og jeg fikk lyst til å lese videre. Boka handler om en gutt som heter Andrew "Ender" Wiggin, og han blir sendt til Battle-school, der han blir trent opp som en kommandør i en slags militærstyrke. Men alt han gjør blir sterkt overvåket, og hele livet hans på skolen blir styrkt av noen "overordnede." Den delen minnet meg litt om The Maze Runner av James Dashner (anmeldelse her.)
Jeg likte også veldig godt hvordan forfatteren byttet mellom forskjellige POV. Det var ikke mye, men på begynnelsen av et kapittel leste man alltid de "overordnede" sine samtaler og sånt. Slik fikk jeg et større innblikk over hva som hendte i boka.
I tillegg elsker jeg skrivemåten til Orson Scott Card. Jeg hadde forventet at han skrev veldig avansert og vanskelig engelsk, så det var en av grunnene hvorfor det tok så lang tid før jeg bestemte meg får å lese boka. Men tok helt feil, og jeg elsker skrivemåten hans. Han skildrer og beskriver følelser så bar, og det er kjempeenkelt og forstå hva karakterene føler og tenker.
Samtidig blir karakterene så ekte, og jeg elsker hvordan de utvikler seg basert på alt de har opplevd. Jeg aner ikke hvor gammel Ender er på slutten av boka, fordi det var mye romferder som forstyrret slike detaljer. At de som var på romskipet bare var der to år, men for de på jorda var det femti år. Så derfor er det litt forvirrende. Men noe som er helt sikkert er at karakterene virker ekte, og de har sine egne personligheter.
I tillegg virker alle karakterene mye eldre enn det de egentlig er. Men det har kanskje noe å gjøre med alt ansvaret de har, ovenfor seg selv og andre. De må oppføre seg som eldre mennesker, fordi det er mange som regner med dem, spesielt Ender. Han skal, liksom, redde verden. (No big deal.)
Slutten på boka var ganske overraskende, og jeg var litt sjokkert. Seriøst! Du tuller? Sånn tenkte jeg, da jeg hadde omtrent 20 sider igjen. Og nå som jeg er ferdig med hele boka, lurer jeg virkelig på hva de neste bøkene i serien kommer til å handle om. Jeg gleder meg veldig, det skal være sikkert!
Det er også lagd en film av boka, og jeg har virkelig lyst til å se den. Jeg håper virkelig de får med alle følelsene og hvordan karakterene utvikler seg, fordi det er en såpass stor del av boka, og gjorde boka kjempegod. Det er så mange karakterer i boka, og alle har sine distinkte personligheter, og jeg håper virkelig de får med det i filmen.
Jeg absolutt elsker Ender's Game! Jeg tror den regnes som en Sci-Fi klassiker? Jeg er ikke sikker, men jeg tror det. Men det fortjener den virkelig. Jeg synes at Ender's Game er veldig unik, og jeg kan ikke vente med å lese resten av serien!
Opprinnelig publisert på bloggen min!
Etter jeg leste ferdig Crown of Midnight av Sarah J. Maas, ville jeg opprinnelig fortsette på serien, men jeg hadde ikke de andre bøkene i serien tilgjengelige. Så da bestemte jeg meg for å lese Me and Earl and the Dying Girl, en bok jeg håpet skulle være lettlest og morsom. Og det er akkurat det den var!
Me and Earl and the Dying Girl er en utrolig morsom bok! Generelt hele boka er kjempemorsom, og det var ofte at jeg flirte for meg selv. Jeg er glad jeg satt alene mens jeg leste disse delene. . .
Det var mange andre deler av boka som også var veldige morsomme, men ikke morsomme nok til at jeg ler høyt. Det samme med komedie tv-serier. Man vet når noe morsomt skjer, og så ler du ikke, men du synes det er veldig morsomt. Den følelsen fikke jeg av denne boka; det var rett og slett kjempegøy å lese Me and Earl and the Dying Girl.
Boka er såpass gøy, fordi den er skrevet i førsteperson. Og hovedpersonen, Greg, han "skriver" på en måte denne boka, og alle kommentarene hans gjennom hele boka er utrolig morsomme. I tillegg er Greg en person som gjør narr av seg selv; han har selv ironi. Jeg liker slikt med bok karakterer, eller med personer generelt.
Samtidig er boka skrevet på en utrolig kul og oppfinnsom måte. Det er vanskelig å forklare det, men du skjønner det hvis du har lest boka. Det er mange lister, og noen kapitler er skrevet som filmmanuskripter. Dette gir boka særpreg, og gjør boka original. Dessuten passet alt sammen veldig bra sammen.
I tillegg virker alle dialogene, og samtalene ekte. Karakterene har sine feil, spesielt Greg. Noen ganger måtte jeg bare slutte å lese, fordi Greg sier utrolig dumme ting (han vet selv at han sier rare ting når han snakker til folk, han bare får munndiare noen ganger.) Men det er noe som gjør Greg ekte og troverdig som karakter.
Jeg må nevne noe som jeg synes var litt komisk. Earl beskrives som ganske lav, og i tillegg har han et ganske sterkt språk; kort sagt, han banner mye. Og jeg synes det var litt komisk å forestille meg en liten person, som banner og er sur nesten hele tiden. Jeg synes det var vittig da jeg så det for meg, og måtte ta det med i anmeldelsen.
For dere som håper at Me and Earl and the Dying Girl er lik The Fault In Our Stars, da må jeg nok skuffe dere. Me and Earl and the Dying Girl har ingen klisjé romanse, eller noe slikt. Det gjør boka veldig original, spesielt siden nesten alle bøkene nå om dagen har kjærlighetsdrama. Jeg likte Me and Earl and the Dying Girl minst like godt som The Fault In Our Stars.
Selv om jeg likte Me and Earl and the Dying Girl kjempegodt, har den sine feil. Ikke mange da, men ellers en som er litt stor. Jeg følte ikke helt at boka hadde et stort plott. Det var ikke noe galt med det, men da boka var ferdig, tenkte jeg litt over det, og det irriterte meg litt. Hvis jeg hadde lest boka får et år siden, hadde jeg ikke lagt stort merke til det, men siden jeg har lest så mange bøker siden da, har jeg så mange bøker å sammenligne den med. Jeg merker at jeg begynner å bli mer og mer skeptisk og kresen på bøker.
Til slutt, må jeg bare nevne hvor vakkert omslaget på boka er. Ofte dømmer jeg bøker etter omslaget, fordi det er umulig å unngå. Jeg prøver å ikke gjøre det, men det fungerer ikke alltid.
Men denne boka er god + at omslaget er pent. Me and Earl and the Dying Girl har hele pakken!
Alt i alt, er Me and Earl and the Dying Girl en utrolig morsom og lettlest bok, som jeg anbefaler til alle som leter etter en bok som er lett og lese. Hvis du er i en "reading-slump", så er dette den perfekte boka for deg!
Men hvis du ikke har lyst til å lese boka, kommer filmatiseringen av boka ut på kino i sommer en gang, tror jeg. Jeg gleder meg veldig! Du kan se traileren her.
Opprinnelig publisert på bloggen min!
Egentlig brukte jeg unormalt lang tid på å lese ferdig Crown of Midnight; jeg hadde forventet å lest den ferdig i løpet av noen dager, men jeg endte opp med å bruke, jeg vet ikke, to uker? Men det var ikke fordi jeg ikke likte boka; jeg synes Crown of Midnight er en kjempegod bok! Men det har vært mye å gjøre på skolen i det siste, så jeg fikk rett og slett ikke tid til å lese så mye.
I tillegg synes jeg at Crown of Midnight var litt kjedeligere enn Throne of Glass, men det betyr ikke at boka var kjedelig! Ikke misforstå meg! Det var bare litt mindre spenning og action. Jeg hadde forventet mye mer spenning, så da kom det som en liten skuffelse. Men jeg likte boka utrolig godt, uansett!
F.eks. jeg elsket å se nye sider ved karakterene. Celaena vider stadig nye karaktertrekk, og det liker jeg. I bok en synes jeg at hun var litt for arrogant og sånn, men nå som jeg har lest bok to, vet jeg mer om henne, Nå føler jeg at jeg kjenner henne bedre også.
Det samme gjelder Chaol. Det er ikke mye man får vite om ham i bok en, og heller egentlig ikke i bok to. Men jeg føler at jeg kjenner ham bedre som karakter, og hvorfor han gjør som han gjør. Og jeg kan også tydelig se hvordan han forandrer seg i løpet av bøkene.
Og selvfølgelig, så elsket jeg alle øyeblikkene der Chaol og Celaena var sammen (nå skjønner du sikkert at jeg "shipper" Chaol og Celaena, og ikke Dorian og Celaena.) Jeg synes de passer godt sammen, men jeg skulle ønske at forholdet deres kunne utviklet seg litt mer. Forhåpentligvis skjer dette i neste bok!
Noe annet som jeg også liker veldig godt, er hvordan plottet utvikler seg. I løpet av første bok, var det ikke mye som fortalte hva neste bok, og egentlig hele serien, kom til å handle om. Men etter å ha lest Crown of Midnight vet jeg litt mer hvilken retning serien tar.
Samtidig kom det mer informasjon om hvordan verden er bygd opp, og hvordan den fungerer, rett og slett. Jeg håper virkelig det kommer fram mer informasjon om Erilea iløpet av de neste bøkene!
Lenger oppe, nevnte jeg at det er litt lite spenning. Men det er ikke helt sant; boka er full av spenning og action, men nesten alt er samlet på slutten av boka. Så jeg synes boka hadde vært bedre hvis spenningen også hadde vært fordelt over hele boka, ikke bare på slutten.
Jeg begynner virkelig å like denne serien, og kan ikke vente med å lese neste bok. Jeg har faktisk bestilt dem allerede, så det er ikke lenge til de kommer.
Selv om Crown of Midnight ikke var "fantastisk" var den en kjempegod oppfølger, og jeg gleder meg til å se hvordan serien utvikler seg.
Opprinnelig publisert her!
For en stund siden måtte søsteren min lese en engelsk bok, fordi hun måtte lese den til engelskklassen. Hun måtte lese Holes, og etter hun var ferdig med å lese den, lurte hun på om jeg hadde lyst til å lese den. Jeg bestemte meg for å gjøre det, siden det er en ganske liten bok. Så etter et par dager hadde jeg lest den ferdig.
Det jeg først la merke til, var språket som blir brukt i boka. Veldig enkelt og lettlest bok, men dette er joe en barnebok. Men det er sikkert en av grunnene til at det gikk så for å lese boka, siden det var ganske enkelt språk som ble brukt.
Men språket var samtidig utfyllende og variert. Derfor likte jeg boka så godt som jeg gjorde; fordi det var gøy, interessant og lett å lese.
Dessuten er det mye man kan lære av Holes. Hvis man leser gjennom linjene, kan man lære mye om livet, og andre ting. Selv om det er en barnebok, så inneholder boka fine beskjeder som man kan ta med seg for resten av livet. Det tenger ikke engang å være noe veldig meningsfylt, men noe man legger merke til, og husker.
Noe annet, som jeg synes er utrolig kult, er at boka er kjempegodt gjennomtenkt. På begynnelsen av boka, var det mange spørsmål jeg ville ha svar på Etter hvert som jeg leste, fikk jeg svar på alt jeg lurte på, eller det meste ihvertfall. Jeg fikk mange "aha" opplevelser, og det var morsomt å se hvordan alle hendelsene i boka passet sammen.
I tillegg er boka nokså morsom. Jeg tror det er meningen at den skal være morsom, på en ikke morsom måte. At forfatteren prøver å skrive om det som skjer med karakterene, på en litt morsom måte. Jeg har et eksempel: Da Stanley ikke kom seg opp av hullet som han selv hadde gravd. Han kom opp etter hvert, da. Jeg måtte virkelig flire litt da jeg leste denne delen!
Jeg har hørt at boka har blitt filmatisert. Jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å se filmen, da; jeg føler at filmen kommer til å være mye kjedeligere enn boka, og at boka egentlig ikke trenger en film. Boka er god nok som den er, og jeg vil ikke ødelegge bildet mitt av boka ved å se filmen. Kanskje jeg kommer til å se filmen, men jeg tror ikke det.
Alt i alt, likte jeg Holes kjempegodt, og jeg er glad jeg leste den. En morsom og lettlest bok, som jeg anbefaler også til folk som vanligvis ikke leser stort. Holes er interessant og original, og hvis du leter etter en bok som er lett å lese, er dette boka for deg.
Opprinnelig publisert her!
Denne boka måtte jeg lese fordi vi hadde leseprosjekt på skolen - ellers hadde jeg aldri lest den, for å si det mildt. Den var så kjedelig og dårlig at jeg bare skumleste gjennom slutten. Tror det er en av de dårligste bøkene jeg noen gang har lest. Karakterene var flate og kjedelige og hadde ingen vilkestyrke, og virket bare som mislykkede kloner av hverandre. Handlingen var veldig forutsigbar og lite interessant. Språket var enkelt og ble ganske gjentakende i lengden, og måten forfatteren skrev på - litt dialekt?- var så irriterende!
Det er ikke lenge siden jeg leste Stormbreaker, første boka i serien. Og jeg likte boka godt nok til at jeg lånte noen flere bøker i serien fra biblioteket. Stormbreaker var en okay bok. Point Blanc derimot, er mye bedre og jeg er glad jeg fortsatte på serien.
Jeg var på en leir forrige helg, så derfor tok det meg lengre enn vanlig å lese ferdig boka.
Det var utrolig lett å komme seg inn i historien; action fra begynnelsen. Jeg måtte ikke streve meg gjennom de første kapitlene, så det er bra.
Samtidig er Alex Rider-bøkene veldig lettleste bøker. Det er et lett språk som blir brukt, så derfor gikk det fort å lese boka da jeg først fikk begynt på den. Men lett språk er også noe som viser at denne boka tilhører action-sjangeren. I action bøker er det ofte korte setninger, som skal få fram spenningen, og jeg synes Anthony Horowitz har klart det strålende.
Det er jo "good guys" mot "bad guys", og som i forrige bok, så har "De Slemme" en ond plan. Dessverre var den planen veldig lett å gjennomskue, og jeg fant ut av det veldig tidlig. Så derfor synes jeg det var litt irriterende å lese om Alex, som ikke forstå noen ting! Alt i alt, reduserte dette spenningen.
Slutten derimot, er full av spenning! Nå som jeg har lånt den neste boka på biblioteket, er det ikke en like spennende slutt, siden jeg på en måte vet hva som har hendt. Men tenk på de som leste Point Blanc da boka først ble publisert. For de som elsker serien, var denne avslutningen sikkert døden! For en cliff-hanger!
Jeg er glad jeg bestemte meg får å lese bok to i serien, fordi jeg fikk meg en positiv overraskelse! Point Blanc er mye bedre enn Stormbreaker, men det er kanskje fordi jeg så filmen Stormbreaker før jeg leste boka. . .
Nå kommer jeg nok til å fortsette serien, tror jeg. Det er ganske gøy å bare lese en Alex Rider-bok i blant.
Opprinnelig publisert her!
Jeg har hatt lyst til å lese A Monster Calls utrolig lenge, helt siden jeg leste More Than This, av samme forfatter. A Monster Calls virket så spennende og mystisk, og siden Patrick Ness er en av mine favorittforfattere, (selv om jeg da bare hadde lest en av bøkene hans) måtte jeg se å få lest boka. Da jeg bestilte bøker for en stund siden, så jeg boka for bare 70kr, og bestemte meg for å kjøpe den. Og jeg er utrolig glad for det!
Boka begynner med et lite forord, der Patrick Ness beskriver hvordan ideen bak boka opprinnelig tilhører Siobhan Dowd, en annen forfatter. Hun hadde allerede skrevet et utkast, en del av boka. Men hun døde, dessverre. Patrick Ness fikk da lov til å skrive sin egen bok, ut ifra ideen til Siobhan Dowd.
Jeg visste ingenting om dette før jeg leste boka, og jeg kan si at det sjokkerte meg en del. Men det er sånn informasjon som jeg liker å få vite om, før eller eventuelt etter jeg har lest boka. Jeg føler jeg har en større tilknytning til boka, jo mer jeg vet om den. Men det er kanskje bare meg. . .
Selve boka er fantastisk! Definitivt en av de beste jeg har lest i år.
Skrivestilen til Patrick Ness gjør boka skikkelig unik og fantastisk. Selv om A Monster Calls er en barnebok, så undervurdere han ikke leserne. Det er mye symbolikk i boka, og utrolig bra språk. A Monster Calls får deg til å tenke gjennom livet. Selv om det er en barnebok, så kan den leses av alle i alle aldre, mener nå jeg.
Noe annet som også er utrolig bra med boka, er den mystiske auraen. Det er mye jeg ikke forstod på begynnelsen av boka. Jeg skjønte ikke hvorfor Conor oppførte seg som han gjorde. F.eks: hvorfor behandlet han Lily på den måten?
Men jeg fikk svar på alle spørsmålene mine i løpet av boka. Det liker jeg; når man får vite informasjon litt etter litt, og ikke få alt kastet på seg med en gang.
Samtidig ville jeg jo også få vite "sannheten" som Conor ikke hadde lyst til å fortelle. Det var en av delene som fikk meg til å fortsette å lese.
I tillegg, noe som jeg ennå ikke er sikker på, så fortsetter mysteriet. Finnes monsteret Conor kalte på, eller finnes det ikke? Er den virkelig der, eller er det noe underbevisstheten hans har skapt på grunn av de traumatiske opplevelsene han har opplevd? Det er noe jeg ikke er sikker på, noe som ingen er sikker på. Det er noen "bevis" utover boka, som viser at det bare er Conor som ser monsteret, men jeg vet virkelig ikke. Er det fantasy, eller magisk realisme? God jobb, Patrick Ness; mysteriet fortsetter!
Dessuten, så er Patrick Ness kjempeflink til å beskrive og, rett og slett, skape karakterer. De virker ekte. Og de oppfører seg naturlig, basert på tingene de opplever. Det beundrer jeg virkelig, at han får karakterene til å virke "levende." Jeg må innrømme at jeg ble utrolig rørt av mange hendelser i boka. A Monster Calls bringer frem enormt mange følelser, og dette viser enda en gang hvor god forfatter Patrick Ness er! Nå blir jeg til og med litt lei meg, bare av å tenke på det. . .
Sist, men ikke minst, så elsket jeg alle illustrasjonene! Jeg elsker bøker med illustrasjoner, og A Monster Calls inneholder noen av de beste illustrasjonene jeg har sett, fordi alle passer til handlingen i boka. Det er utrolig gøy å lese bøker med illustrasjoner, fordi da er det lettere å forestille seg tingene i hodet.
Da har jeg vel fått skrevet alt jeg har på hjertet, det meste ihvertfall. Og jeg håper dere som har lest anmeldelsen virkelig har fått lyst til å lese A Monster Calls, fordi det burde dere! Jeg fikk en venn av meg til å lese den;)
Dessuten, kommer dere ikke til å angre det; A Monster Calls er en fantastisk, rørende bok, som sitter med deg lenge etter du har lest den! Anbefales på det sterkeste! (Bare se på alle utropstegnene jeg har brukt.)
Opprinnelig publisert her!
Jeg har hatt lyst til å lese denne boka lenge, så da var jeg veldig glad da jeg fikk den til bursdagen min (yay!) Så da måtte jeg selvfølgelig prøve å få lest den så fort som mulig. Derfor tok jeg Four: A Divergent Collection med til Nederland, sammen med noen andre bøker. Og jeg rakk å lese en del av boka i Nederland, men jeg leste den ferdig da jeg kom hjem igjen.
Four: A Divergent Collection inneholder 7 noveller, og alle leses fra Four's synsvinkel. De 7 novellene er som følger:
The Transfer
The Initiate
The Son
The traitor
First Jumper-Tris
Careful, Tris
You Look Good, Tris
Jeg likte alle novellene kjempegodt, og er glad for å få et større innblikk over livet til Four, og hvordan han hadde det før Tris kom inn i bildet. Nå føler jeg at jeg forstår ham bedre; hvorfor han oppfører seg som han gjør, hvorfor han er den han er. Det var det jeg likte best med boka.
Noe som jeg synes er ganske interessant, er at Veronica Roth opprinnelig startet å skrive Divergent med Four som hovedperson, men hun endret det, fordi hun følte at Four ikke kunne brukes til å fortelle historien hun ville fortelle. Jeg visste dette før jeg leste introen til boka, men jeg følte for å ta det opp, fordi det morsomt med sånn informasjon, spesielt når det gjelder en av yndlingstrilogiene mine.
Noe som jeg var mindre begeistret for, men som egentlig ikke var et problem, var at det ikke var så mye spennende som skjedde. Det var aldri noe høydepunkt i hver av novellene, følte jeg, selv om jeg synes alt var utrolig interessant å lese om. Men ingenting ledet til et stort spenningsklimaks. Det var ikke et stort problem, egentlig, men jeg ville bare nevne det. . .
Bortsett fra det, så er boka en av mine favoritter, og det er fordi jeg elsket å hoppe tilbake i Divergent-serien. Jeg har savnet denne serien, og hadde høye forventninger til denne boka, Selv om mange sier at den er kjempedårlig. Tvertimot, mener nå jeg. Det var kjempekoselig å lese Four: A Divergent Collection!
Opprinnelig publisert her!
Jeg har hatt lyst til å lese denne boka kjempelenge. Hvor lenge vet jeg ikke, men ganske lenge. Throne of Glass-serien virket alltid så spennende, og så interessant. Og jeg har nesten bare hørt gode ting, og nesten bare lest gode anmeldelser. Nå skjønner jeg hvorfor; denne boka er utrolig bra!
Hovedpersonen heter Celaena Sardothien, og hun er en assasin. Det er sinnssykt kult, og det var utrolig morsomt å lese fra hennes synsvinkel. Selv om hun er en assasin-hun dreper folk for penger-så er hun full av følelser, og har de samme problemene som alle andre.
Man leser ikke bare fra Celaena's vinkel. Det synes jeg passet veldig bra inn i historien, og ga oss informasjon man ellers ikke hadde fått fra bare av å lese om Celaena.
Throne of Glass tar sted i et annet univers, en annen verden: Erilea. Det var utrolig interessant å finne ut mer om denne mystiske verden, finne ut av hvordan den er bygd, etc. Jeg håper virkelig det finnes mer informasjon om Erilea, siden verden er så spennende og jeg har lyst til å vite mer om den. Det er en fantasyverden, så den har typiske fantasytrekk. Men fremdeles er denne verden noe for seg selv.
Ja, Throne of Glass er noe for seg selv, men jeg klarte ikke unngå å sammenligne den med et par andre bøker. På coveret står det at fans av The Hunger Games og Game of Thrones vil elske boka. Jeg ville heller kalt det en blanding av The Hunger Games, og The Selection. Celaena er med i en konkurranse, der bare en vinner skal gjenstå. Men hun er i et slott og konkurrerer, samtidig som hun blir forelsket i prinsen, og, mest sannsynlig, vakten. Minner det dere om noe?
Det er ikke noe galt med alt jeg har nevnt til nå. Jeg hadde bare ikke forventet at store deler av boka skulle handle om kjærlighetslivet til Celaena. I The Selection er det greit, siden man vet at det er det boka skal handle om. Men i Throne of Glass, synes jeg det gjør boka verre. Men det er min mening.
I tillegg var det ikke noe stort høydepunkt. Ikke misforstå meg, jeg elsker denne boka, (en av mine favoritter) men ingenting ledet til noe stort. Jeg likte slutten kjempegodt, jeg var skikkelig spent og nervøs. Men jeg synes at noe manglet (kanskje romansebiten var et problem for meg her òg.)
Det er en ny verden, og selvfølgelig, nye navn. Det er ikke et problem. Problemet er å uttale dem. Så jeg søkte det opp. Celaena uttales tydeligvis som: Ce-lay-na. Håper virkelig det er riktig; hvis ikke har jeg sagt feil under hele boka. . .
Jeg er utrolig glad for at jeg endelig har lest Throne of Glass, og det har vært en absolutt fornøyelse. Kjempespennende bok, som jeg anbefaler til alle fantasyelskere. Boka er definitivt noe for seg selv. Nå kan jeg dessverre ikke fortsette på serien med en gang, siden jeg bare tok med meg den første boka til Nederland, fordi de innbundne versjonene av bøkene er gigantiske. Så da får jeg vente, og forhåpentligvis kommer jeg til den så fort som mulig.
Opprinnelig publisert her!
Nå er jeg faktisk i Nederland. Bestemoren min har nemlig fått Wi-Fi, og vi tok med pc'en. Derfor kan jeg nå skrive anmeldelsene mine. Yay!
Jeg fikk faktisk Attachments til jul, siden jeg ønska meg den (jeg elsker alle Rainbow Rowell sine bøker.) Og da jeg ble ferdig med Ringenes Herre, trengte jeg en lettlest og morsom bok. Og Attachments var den perfekte boka!
Attachments handler om Lincoln, en 28 år gammel mann, som har som jobb å lese andres e-mail (litt rar job. . .) Han må lese gjennom dem, overvåke e-mailene, får å sjekke om noen snakker stygt, bryter noen regler etc. Det er jobben hans.
Han liker ikke så godt jobben sin, og det hadde ikke jeg gjort heller. Lese andres personlige meldinger. Litt krenking på privatliv.
Ideen bak hele boka synes jeg er strålende; fantastisk originalt og lite forutsigbart. Hvordan kom Rainbow Rowell på denne ideen? På grunn av sånne bøker som dette her, er hun en av mine favoritt forfattere. Bøkene hennes er så originale, og så bra gjennomført. Hun skriver på en måte som får meg til å lese videre. Når dere leser en bok, pleier dere ofte å se på sidetallet? Det gjør jeg nesten aldri når jeg leser en bok av Rainbow Rowell, fordi hun skriver så bra!
Jeg var litt skeptisk på starten av boka. Boka var skrevet som en e-mail; deler av boka i hvert fall. Først trodde jeg det kom til å ødelegge hele boka, siden jeg syntes det var litt rart (på samme måte jeg var skeptisk til The Perks of Being a Wallflower, på grunn av brevene.) Men nå som jeg tenker over det, så gjør e-mailene boka enda mer unik.
Dessuten, er boka utrolig morsom! Jeg kunne ikke unngå å smile. Spesielt da jeg leste om samtalene til Beth og Jennifer. Hele boka var så underholdende og morsom. Det var noen triste deler også inn i bildet, men hovedsakelig var dette en kjempemorsom og koselig bok. Kan ikke vente med å lese flere av Rainbow Rowell sine bøker. Tiden går så fort når jeg leser bøkene hennes.
Noe annet som jeg også elsker med bøkene hennes, er at karakterene føles så ekte. Alle har sine feil og mangler. Alle snakker som om de kunne vært ekte. Og det viktigste av alt: alle er forskjellige! Det gjør boka mye mer interessant, og jeg får lyst til å vite mer om personene og interessene deres.
Boka heter Attachments. Men hvorfor det? Det tenkte jeg da jeg begynte boka. Men til slutt skjønte jeg det.En veldig smart tittel. Det kan hende det bare var meg, men jeg skjønte ikke tittelen før jeg snart var ferdig med boka. Jeg liker titler der jeg må tenke over hva den betyr, hvorfor heter boka akkurat det? Sånne titler liker jeg.
Jeg vet ikke helt hva jeg føler om slutten. Rainbow skriver avslutninger som er veldig troverdige, og jeg tror det kunne skjedd i virkeligheten. Det er noe jeg virkelig beundrer med bøkene hennes. Samtidig føler jeg at boka slutter litt brått (samme som i Eleanor & Park, men der passet det perfekt.) Her synes jeg at hendelser skjedde litt for fort på slutten, eller at boka kunne vart lengre.
Men ellers var dette en perfekt og lettlest bok, og jeg anbefaler den til alle!
Opprinnelig publisert her!
Nå har jeg brukt utrolig lang tid på å lese Ringenes Herre, men det betyr ikke at jeg ikke likte boka. Jeg elsker den! Det tok bare mye tid for å få lest boka ferdig. Da jeg begynte på boka, tenkte jeg at jeg skulle bruke god til, sånn at jeg kunne leve meg ordentlig inn i historien. Men jeg trodde ikke jeg skulle bruke en måned! Ja ja, det var jo verdt det.
Først og fremst, må jeg kommentere skrivestilen til Tolkien. Han skiver så detaljert, og har så mange beskrivelser, at alt blir levende; det er lett å se det for seg. Selv om det noen ganger var litt tungt å lese gjennom så mange skildringer og sånt, men skrivemåten til Tolkien er noe av det som gjør boka spesiell.
Samme med verdenen Tolkien har skapt, Midgard (Middle Earth.) Han beskriver alt så detaljert, og verdenen han har skapt virker så troverdig, selv om det åpenbart er en fantasy-verden. Det er noe med måten han skriver på, og måten han har planlagt absolutt alt. Alt virker så utrolig godt gjennomtenkt, og jeg skjønner ikke hvordan han fikk det til! Skulle ønske jeg bodde i Midgard...
Ringenes Herre er nok den beste fantasyboka jeg noensinne har lest. Det skyldes sikker fordi alt virker naturlig og troverdig. Ja, det finnes alver, dverger og sånne skapninger, men alt passer så gost sammen. Og Midgard føles ikke super "overnaturlig", alt sammen føles troverdig, og ingenting føltes spesielt urealistisk ( selvfølgelig vet jeg at det er urealistisk, men jeg tenkte ikke over det.)
En annen ting jeg likte utrolig godt, er at det er tydelig hvordan karakterene utvikler seg i løpet av boka. Ta Munti som eksempel; jeg kan tydelig se hvordan han har utviklet seg, på grunn av alle tingene han har opplevd. Han blir modigere, og det er noe man legger ganske fort merke til.
Jeg har ikke noen favorittkarakter, men jeg liker Gimli ganske godt, spesielt vennskapet han har med Legolas. En dverg og en alv blir venner, hvem hadde trodd det?
Det var selvfølgelig noen karakterer jeg ikke likte så godt. F.eks. Ormtunge. For en sleip liten slange, jeg vet ikke engang hvordan jeg skal beskrive ham. Han minnet meg om han ene i den siste Hobbitenfilmen, han som bare har lyst på penger og later som han er en kvinne for å slippe å gå i krig (han var bare med i filmen.) Sånn forestilte jeg meg ham.
Jeg syntes litt synd på Ormtunge på slutten, da.
Okay, jeg innrømmer det! Jeg så filmene før jeg leste boka. Men jeg så filmene for over 2 år siden, så jeg husket ikke så mye. Filmene er fantastiske, og det samme er boka. Og filmene er utrolig lange, så jeg skulle trodd at de fikk med alt fra boka, men det gjorde de ikke. Det var spennende å lese om tingene som ikke skjedde i filmen.
Det er sikker mange som sier at Ringenes Herre er en trilogi, men det ern den faktisk ikke. Opprinnelig så skulle det være én bok. På Wikipedia står det at det er en bok, og mange andre sier også at dette er en frittstående bok, bare delt i tre. Så derfor teller dette bare som en bok jeg har lest i år.
Jeg må nevne noe jeg synes var utrolig morsomt. Potiter. Da Sam og Frodo var på vei til Dommedagsberget, så begynte Sam å snakke om potiter. Og jeg lo ut høyt. Det er bare noe med ordet potit, og hvordan jeg så for meg at han sa det. Det er sikkert bare jeg som er litt rar, men jeg synes det var morsomt.
Ringenes Herre er en fantastisk bok, kanskje en av mine favorittbøker. Jeg har fortsatt utrolig mye å skive om, men jeg kommer ikke på noe mer. Og dere ville sikkert ikke lest det allikevel.
Men alle som er fantasyelskere, og ikke har lest Ringenes Herre: Hva er det dere driver med! Gå og les boka! Og etter det, se filmene! Det er en fantastisk opplevelse, utforske og oppleve alt Midgard har å by på.
Opprinnelig publisert her!
Da vi hadde om actionsjangeren på skolen for en stund siden, snakket vi om Stormbreaker. Vi skulle nemlig se filmen (boka har nemlig blitt filmatisert.) Og da jeg fant ut at vi skulle se filmen, da måtte jeg jo prøve å lese boka først. Men, forbausende nok, var det en ganske lang ventekø på biblioteket, så jeg fikk ikke sjansen til å lese den før etter vi så filmen. Men det gjorde egentlig ikke så mye; jeg likte både boka og filmen.
Jeg har tidligere lest Anthony Horowits' The Power of Five-serien, som jeg synes er kjempegod, så derfor var jeg veldig spent på å starte hans andre serie, Alex Rider. Og jeg synes at Stormbreaker også er en god bok, men ikke den beste.
Siden jeg så filmen før jeg leste boka, visste jeg hva som kom til å skje i noen deler av boka. Det tok vekk spenningen av å ikke vite hva som kom til å skje. Så det var litt synd. Men jeg tror at jeg ikke ville likt filmen, hvis jeg hadde lest boka først, og så sett filmen.
Det var jo selvfølgelig noen deler som ikke var med i filmen, og de delene likte jeg ganske godt. F. eks. når han blir jaget av mennene på motorsyklene.
Nå har ikke jeg akkurat lest noen actionbøker før, så jeg har egentlig ikke så mye å si. Men jeg synes Stormbreaker er en veldig actionfylt og spennende bok (selv om jeg visste mesteparten av hva som kom til å skje.)
Jeg gleder meg til å fortsette på serien, og forhåpentligvis blir den bedre og bedre etter hver bok. Alex Rider- serien anbefales til alle som liker lettleste bøker. Og jeg anbefaler og se filmen, hvis du ikke gidder å lese boka.
Opprinnelig publisert her!
Dette er den siste boka som jeg kommer til å lese fra den serien, på en stund(siden jeg ikke har tilgang på de siste tre bøkene.) Og jeg likte Aenir veldig godt; bedre enn Castle. Men den første boka er fortsatt den beste, synes nå jeg. Men Aenir er en god nummer to.
I motsetning til Castle, skjedde det ganske mye i denne boka. Nå har de kommet til Drømmeverdenen Aenir, og nå skjer det masse spennende. Jeg kjedet meg ikke gjennom boka, for å si det sånn. Så det var en forbedring fra forrige bok.
Jeg har egentlig ikke så mye å skrive. Det er en stund siden jeg leste boka, men jeg husker at jeg synes at serien bare er okay til nå. Ikke fullt så spennende, men ikke kjedelig heller. Så derfor blir det en ganske kort anmeldelse.
Ja, så jeg likte Aenir ganske godt, men akkurat ikke godt nok for en terningkast 5. Jeg er ikke sikker på om jeg skal fortsette på serien, siden det finnes så mange andre bøker jeg har lyst til å lese. Men kanskje jeg leser ferdig serien en gang i fremtiden.
Opprinnelig publisert her!
Dette er den andre boka i The Seventh Tower-serien, som jeg begynte å lese umiddelbart etter jeg ble ferdig med bok en. Jeg må nok si jeg likte den første boka bedre. Men ikke misforstå meg; jeg likte denne også, det var bare noen ting som irriterte meg litt.
Først og fremst, så skjer det nesten ingenting i boka. Den er ganske kort, 233 sider. Fremdeles, så skjedde det utrolig lite, og da det endelig skjedde noe, så var det ikke særlig spennende. Egentlig, så synes jeg boka burde vært kortere.
Noe annet jeg ikke liker så godt, hele serien generelt, er at bøkene slutter så brått. Spesielt i The Fall, bok en. Jeg føler at det ikke er en ordentlig avslutning.
Slutten på denne boka var egentlig ikke så ille, fordi det begynte faktisk å bli spennende på slutten av boka. Så da måtte jeg starte på neste bok med en gang.
Jeg likte Castle ganske godt, og det var en kort og lettlest bok. Det som ergret meg mest var at den var mye lengre enn den skulle ha vært. Det skjedde nesten ingenting, og da det skjedde noe, var det ikke fullt så spennende. Så derfor ga jeg terningkast 4.
Opprinnelig publisert her!
Det var egentlig helt tilfeldig at jeg leste denne boka. Jeg har tidligere lest Gath Nix sin The Keys to the Kingdom-serie, og jeg likte den utrolig godt. En venn av meg har hatt de tre første bøkene i The Seventh Tower ganske lenge, men aldri lest dem. Så hun lurte på om jeg hadde lyst til å lese de, og fortelle hva jeg synes. Jeg var ganske spent på å starte serien, så jeg prøvde komme til den så fort jeg ble ferdig med boka jeg holdt på med.
The Fall er en veldig kort og lettlest bok, som var kjempeunderholdende. Det er fantasy det er snakk om, og handlingen i boka tar sted i en helt annen verden enn vår egen. Så derfor kan starten på boka være utrolig forvirrende for de fleste. Man blir jo introdusert til en helt nye verden, som man ikke har noe kjennskap til. Noen bestemmer seg da kanskje for å legge boka fra seg, fordi alt blir for forvirrende. Men jeg synes ikke det var forvirrende i det hele tatt, og etter hvert som jeg kom lengre inn i boka, skjønte jeg mer og mer hvordan verden fungerte.
Jeg liker godt skrivestilen til Garth Nix, spesielt måten han beskriver nye verdener og sånne ting. Mange forfattere dynker lesere med informasjon når de skal beskrive f. eks en fantasy verden, men Garth Nix han klarer å skrive inn informasjon overalt i hele boka slik at man sakte forstår hvordan verden er bygd opp. Ingen liker å starte en bok med å lese en haug informasjon, i hvert fall ikke jeg(men noen ganger kommer det helt an på boka.)
Dette er jo en fantasybok, men noen steder fant jeg faktisk likheter med dystopi-sjangeren, spesielt de som er populære nå for tiden. I The Fall bor alle innbyggerne på slottet, eller det tror de i hvert fall. Folk bor faktisk utenfor slottet også, uten at de visste om det. Likheten er altså at det er mye innbyggerne i samfunnet ikke vet, som egentlig er ganske viktig. Jeg synes dette går igjen i mange dystopibøker og at det er et typisk trekk i dystopi-sjangeren. Og jeg har lest en del dystopi i det siste, så derfor la jeg merke til det.
Ingen deler av boka er kjedelig, men jeg har noen favorittmomenter. F. eks delen med Beastmaker-spillet, der du skal lage ditt eget monster som på slutten av spillet skal kjempe mot motstanderen sitt monster. Den delen likte jeg veldig godt.
Denne boka minne meg egentlig om en annen serie, som jeg elsker, Deltoras Belte/Rike. Det finnes mange likheter, men begge er unike på sine egne måter. Deltoras Belte er i min mening bedre, men det er kanskje fordi jeg leste serien som barn (utrolig mange minner.) Og i tillegg er The Seventh Tower en serie som er ment for barn, så jeg hadde sikkert elsket The Fall hvis jeg hadde lest den som barn.
Noe som plaget meg litt, er at denne boka gir deg ingen ledetråd over hva serien kommer til å handle om. Som jeg nevnte tidligere, dystopi-delen, kan være en stor del av resten av serien. Men The Fall bygger ikke opp mot noe stort. I tillegg sluttet boka ganske brått, noe som ikke hjalp i det hele tatt. Jeg følte ikke noe trang til å starte på neste bok. Ikke bra!
Nå må jeg bare nevne noe som kanskje ikke er så viktig, men jeg synes det var kult. Bøkene glitrer! Du vet hvordan kvikksølv glitrer? Forestill deg det, bare med mange forskjellige farger. Sånn ser boka ut. Utrolig kult! Det er sånne ting man husker. Åja, det var den boka som glitret.
Nå håper og tror jeg at jeg har fått skrevet ned det viktigste. Men for å oppsummere, er dette en utrolig lettlest og underholdende bok. Selv om den er rettet mot yngre leser, synes jeg at alle fantasy-elskere kan prøve seg.
Opprinnelig publisert her!
Jesper Sandvik om The Serpent's Shadow (The Kane Chronicles, Book Three) av Rick Riordan:
21:20, 25. februar 2015*
Jesper Sandvik om The Throne of Fire (The Kane Chronicles, Book Two) av Rick Riordan:
09:41, 25. februar 2015*
Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Red Pyramid, og siden jeg har hatt serien stående i hylla en stund, tenkte jeg det var tid å begynne på serien. Det angrer jeg ikke på i det hele tatt!
Rick Riordan har tidligere også skrevet om gresk mytologi: Percy Jackson-serien. Siden jeg elsker de bøkene, tenkte jeg at jeg kom til å elske disse også. Jeg likte The Red Pyramid veldig godt, men det var noen småting som irriterte meg her og der. Men jeg skal komme tilbake til det senere.
Grunnen til jeg plukket opp denne boka var mest fordi jeg hadde lyst til å le og lese noe enkelt. Jeg elsker skrivestilen til Rick Riordan, fordi han skriver med humor og ofte tar man seg selv i å le høyt. Det var ikke vanskelig å leve seg inn i historien og jeg ville alltid vite hva som kom til å skje videre.
Noe annet som også er utrolig bra med stort sett alle bøkene Rick Riordan har skrevet er måten han fletter sammen mytologi og virkelighet. Han gjør læring interessant, og jeg har funnet ut masse om mytologi bare av å lese bøkene hans.
Men, tilbake til det negativet. Det er ikke stort altså, men det er bare noe som irriterte meg litt i løpet av boka. Karakterene. De minner meg enormt mye om karakterene fra Percy Jackson-serien. F.eks Percy. Både Carter, Sadie og Percy snakker på samme måte og tenker på samme måte. De kommer med de samme spydige og "sassy" kommentarene. Jeg synes at de minner for mye på hverandre.
Og boka har to synsvinkler: Carter og Sadie. Og jeg kunne ikke skille dem fra hverandre! Det sier litt. . .
Bortsett fra det, var dette akkurat den type boka jeg hadde lyst til å lese. En bok fylt med humor og action. Jeg anbefaler virkelig boka hvis du liker resten av Rick Riordan's bøker og hvis du elsker egyptisk mytologi er dette boka for deg!
Opprinnelig publisert her!
Denne boka er rett og slett vakker. Hjerteskjærende og trist, ja, men også vakker. Den fikk meg til å tenke, le og gråte, bli irritert, bli overrasket... Virkelig verdt å lese :)
Sist sett
