Bokelskere.no

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.

Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?

Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!

Dette er presist sagt og sett; og når det er erkjent, at EL er en skakk oddball som ikke egentlig passer inn, blir den kommersielle prestasjonen hans enda større.

Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.

Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):

"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."

Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):

"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."

Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.

Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?

Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)

de fleste syns den er for lang, jeg syns færøyen er helt ok, men det som kommer etterpå, mann på flåte, reise med båt og greier klarer jeg meg uten. Men det er Johan Harstad sjøl som har kutta i boka, så jegtror ikke vi skal bekymr eoss. En praksis det ser ut til at stavangerforfattere har innført, sjekk siste utgave av Mannen som elsket Yngve :-)

http://www.litteraturhuset.no/afrika

Her er programmet, har skrevet litt om bøkene i en annen tråd her (Afrika!!)

Eggens beste syns jeg nok.

Denne boka leste jeg rett etter å ha lest "Grønn var min barndoms dal av Llewyan. Den heter "Vold mot mitt deilige land" på norsk, men finnes dessverre ikke i bokdatabasen. Boka handler som "Grønn var.." om walisiske gruverarbeidere, men er råere, skitnere og antageligvis mer realistisk. Det er et nådeløst klassesamfunn som skildres, og det skildres godt. Hvsi Llewyan er beatles, er dete stones ellere animals.

men forskjellen er som du sier at afrika er ganske stort, et kontinent. Og vi lever ikke med den oppfatningen at folk på Malta eller New Zealan er noe helt annet enn oss. Derimot har de aller fleste av oss fått det for oss at de i Afrika, i alle fall de svarte, de er noe helt annet. De har rytmen i blodet og er stolte folk med en spesiell nærhet til natur og ånder og sånn. Eller de er så fysiske, eller så sultne. Men når jeg leser bare ti afrikanske romaner, merker jeg at etterhvert er i stand til å tenke på afrikanere som helt vanlige. Rett og slett. Helt vanlige, på samme måte som engelskmenn og nordmenn og alt.

Fløgstads beste, nest beste eller tredje beste. Og sa er det vel noe av det beste som finnes på norsk

Jeg har lest:

én roman fra New Zealand

ingen fra Færøyene

et par fra Afrika (det er jo litt større enn Færøyene)

ingen fra Estland

ingen fra Malta

mange fra England og Frankrike og Sverige og Tyskland og Norge og den typen land

så der har dere meg. Vi får håpe på et langt liv!

Ribereid er i ferd med å bli kongen av norsk poesi

Og hvorfor i all verden er ikke denn boka kanon om det skal finnes noe sånt. Steinbra, reflektert og velskrevet. Forklarer kommunistene på trettitallet like godt som solstad forklarer dem på syttitallet. Og spennende.

Lektor Ove Eide på Kongsgaard framførte hele skuespillet oppå kateteret med seg selv i alle viktige roller mens klassen leste de andre. En av de beste teaterforestillingene jeg har vært på :-)

Hsi folk faktisk lurer på hvorfor og hvordan intelektuelle blei akpere er dette det man skal lese, ikke alskens vrøvl fra unge og eldre misunnelige menn

Ennå en skatt fra den nynorske kulturarven som leses alt for lite. Vinje og Garborg, de gikk resten av bølet en høy gang både i skarphet, humor og ikke minst den ironien vi trodde vi fant opp på nittitallet