Bokelskere.no

Bart D. Ehrman's blog,

Bart D. Ehrman er James A. Gray Distinguished Professor ved University of North Carolina i Chapel Hill. Han kom til UNC i 1988, etter fire års undervisning ved Rutgers University. At UNC har han fungert som både direktør for Graduate Studies og styreleder for Institutt for Religiøse studier.

Utdannet ved Wheaton College (Illinois), Bart mottok både sin Masters of Divinity og PhD fra Princeton Theological Seminary, hvor doktorgradsavhandlingen hans fra 1985 ble tildelt magna cum laude. Siden den gang har han publisert mye innen Det nye testamente og tidlig kristendom, etter å ha skrevet eller redigert tjueseks bøker, en rekke vitenskapelige artikler og dusinvis av bokanmeldelser.

Blant hans siste bøker er gresk- Engelsk utgave av Apostolic Fathers for Loeb Classical Library (Harvard University Press), en vitenskapelig monografi om bruken av litterær forfalskning i tidlig kristendom (Oxford University Press), og fire New York Times bestselgere: Misquoting Jesus (en oversikt over endringene som finnes i de overlevende kopiene av Det nye testamente og av de skriftlærde som produserte dem), Guds problem (en vurdering av de bibelske synene på lidelse), Jesus Interrupted (en beretning om vitenskapelige syn på Det nye testamente), og Forged (en studie av bøkene i Det nye testamente som faktisk ikke ble skrevet av deres påståtte forfattere) Bøkene hans er oversatt til tjuesju språk

Blant hans felt av vitenskapelig ekspertise er den historiske Jesus, de tidlige kristne apokryfene, de apostoliske fedrene, og manuskripttradisjonen til New Testament.

Bart har fungert som president for Sørøst-regionen i Society of Biblical Literature, leder av New Testament tekstkritikkseksjonen i Society, bokanmeldelsesredaktør for Journal of Biblical Literature, og redaktør for monografiserien. The New Testament in the Greek Fathers (Scholars Press). Han fungerer for tiden som medredaktør av serien New Testament Tools, Studies, and Documents (EJ Brill), medsjefredaktør for tidsskriftet Vigiliae Christianae, og i flere andre redaksjoner for tidsskrifter og monografier på feltet.

Bart foreleser mye over hele landet. Vinner av en rekke universitetspriser og stipender, han er mottaker av 2009 J. W. Pope “Spirit of Inquiry”' Teaching Award, 1993 UNC Undergraduate Student Teaching Award, 1994 Phillip og Ruth Hettleman Prize for Artistic and Scholarly Achievement, og Bowman og Gordon Gray Award for fremragende undervisning.

Lost Christianities, blog

Om sionismen, dens fremvekst og fremtid

Noen ganger kan det være godt å løfte blikket fra dagens situasjon og se en sak i et historisk perspektiv. Det er det Peder Martin Lysestøl gjør i denne boken. Han tar for seg sionismen, den ideologien hele statsdannelsen av Israel hviler på, fra sin begynnelse på 1800-tallet og til i dag (senhøstes 2024).

Grunntanken i sionismen er at jødene utgjør et eget folk (en egen rase) og følgelig har krav på en egen stat. Et sted der «de alltid forfulgte jødene» kan føle seg trygge. Lysestøl skriver: «Sionistene mener at jødene ble et eget folk for om lag 3000 år siden og at etterkommere av dette folket nå har rett på Palestina». (side 57). Sionistene bruker «bibelen som historiebok» og erstatter navnet Palestina med Eretz Israel (landet Israel) (side 60).

Lysestøl går grundig til verks for å avdekke sionismens vesen. Han starter med en gjennomgang av jødeforfølgelsene i Polen, Russland og vesteuropeiske land, som la et grunnlag for denne ideologien. Videre får vi et innblikk i flere ulike retninger innenfor sionismen, fra de mer liberale til dagens ekstremvariant. Vi får en analyse av hvordan den mest ekstreme varianten kunne bli den rådende. Theodor Herzl, sionismen grunnlegger, ville ifølge Lysestøl ikke ha «kjent seg igjen i den nåværende apartheidstaten Israel». (side 39)

Denne boken er spekket med fakta og politiske analyser (ca. 300 kildehenvisninger). Den plasserer opprettelsen av staten Israel i 1948 i Storbritannias koloniseringshistorie, og tar for seg støtten fra USA og andre demokratiske stater. Norges rolle i delingen av Palestina og etableringen av Israel blir belyst. FNs første generalsekretær, Trygve Lie (Ap) spilte en sentral rolle i forhandlingene. «Det var liten tvil om at Trygve Lie ville gå inn for en prosedyre som tjente sionistenes og amerikanernes interesser.» skriver Lysestøl (side 123). Men kanskje det mest rystende er hvordan sionistene, ifølge forfatteren, bruker antisemittismen og Holocaust for å tjene sin sak.

Dette er en viktig bok, en bok som kan bidra til et mer opplyst syn på sionismen. Boken utkom høsten 2024 - mens Israel er inne i sitt andre år med brutal nedslakting av palestinere på Gazastripen og en voldelig offensiv på Vestbredden.

Lysestøl har hatt et sterkt og personlig engasjement for det palestinske folket siden 1960-årene. Når han nå tar for seg sionismens rolle, gir det en bakgrunn for å forstå palestinernes sak. Og ikke minst hvor umulig det sionistiske prosjektet i det lange løp er. Én stat med eksklusive rettigheter for én bestemt gruppe mennesker på bekostning av en allerede eksisterende befolkning, palestinerne. Lysestøl oppsummerer den økende kritikken Israel nå møter blant sine tidligere venner og allierte, og også blant jøder. Ifølge Lysestøl er det umulig å finne en fredelig og rettferdig løsning for palestinerne uten å ta et oppgjør med sionismen. Dette oppfatter jeg er bokens hovedanliggende.

Burning the Old Year

Letters swallow themselves in seconds.
Notes friends tied to the doorknob,
transparent scarlet paper,
sizzle like moth wings,
marry the air.

So much of any year is flammable,
list of vegetables, partial poems.
Orange swirling flame of days,
so little is a stone.

Where there was something and suddenly isn’t,
an absence shouts, celebrates, leaves a space.
I began again with the smallest numbers.

Quick dance, shuffle of losses and leaves,
only the things I didn’t do
crackle after the blazing dies.

Naomi Shihab Nye

Words Under the Words
Selected Poems

Ett Riktig Godt Nytt År
Dagens sitat:
“Dets sider er tomme. Vi skal fylle dem med ord selv. Boken kalles muligheter, og det aller første kapittelet heter nyttårsaften.”
E.L. Pierce

Interessant om vinterbading. Mogleg oversettelsen er dårleg, men syns boka kunne vore mykje kortare. I tillegg har sjølv områda der ho viser til dei små studiane som fins anekdotisk preg.

Etter en liten overdose fantasy av Mistborn tenkte jeg at jeg skulle roe ned litt med en liten fremtidssaga. Det gikk sånn passe.

I Children of Time møter vi først en påstått gærn vitenskapsdame som planter et hjemmesnekret virus på en nyfunnet planet. Desverre for henne møter hun væpnet motstand av sine forskerkolleger, og hun ender opp i kryosøvn i en overlevelsespod. Forhåpentligvis er ikke hjelpen langt unna.

2 000 år senere (!) finner et skip signalene fra PODen hennes. Heldigvis har PODens AI brukt tiden godt. Det har viruset òg. Vi står forran en eksistensiell kamp for overlevelse mellom mennesket, og ... kjempeeddderkopper?

Halve historien følger delvis evolusjonen til disse virusmodifiserte edderkoppene, som på sin side, og med en mulig annen tidslinje, går igjennom sine egne kriser og revolusjoner.

Kanskje var det denne boka Andy Weir hadde lest når han skrev Hail Mary, en mildt sagt mye mer tilgjengelig fremtidssaga. Selv strever jeg litt med å henge med når handling går over omtrent 2 500 år, men i alt er det godkjent resultat.

Jeg triller seks av ti kjemisk krigførende kjempeedderkopper for denne fremtidsskrøna

Bedre dager skal komme

Bedre dager skal komme
Ta det bare med ro
Ta det bare ganske med ro
Ta det med ro
At det skal komme bedre dager
vil jeg tro

Ukjent

Ingen kan lage dårligere stemning rundt middagsbordet enn Carl Frode Tiller, og denne gang skal det i tillegg diskuteres politikk. Det kan ikke gå bra.

Hovedperson og arbeiderpartimann Trond angripes fra alle fronter, av sin FRP-bror og sin NKP-far, av samfunnets strenge diskursregler og ikke minst sin egen klassereise.

Spesielt er beskrivelsene av klasseforakt spesielt gode og gjenkjennelige. Hva skjer når Trond, nå akademiker, møter gamle kamerater fra barndommen?

Personlig er jeg litt glad for at Tiller trekker det tilbake fra de to siste bøkene, hvor hovedkarakterene da har vert i ekstrem krise. Det og Tillers skrivestil har gjort det til en voldsom prøvelse å komme seg gjennom bøkene.

Min subjektive mening er at Tiller, rent objektivt sett er Norges beste forfatter. Og når han nå skriver bøker det er mulig å lese er det bare å håpe at Arbeiderhjerte får mange oppfølgere.

Jeg eksluderer 5 av 6 klasseforædere for fraksjonsvirksomhet for denne boka.

No Explosions

To enjoy
fireworks
you would have
to have lived
a different kind
of life

Naomi Shihab Nye

The Tiny Journalist
Poems

Målet for 2024 var 24 bøker. Kan framleis klare det, leser alltid mange bøker parallelt. Noko til kvart bruk rett og slett. Ellers har eg starta (om igjen) på «underworld» av Don Delillo. Den skal opp i «umulig lesesirkel» på Sølvberget i Stavanger, så nytta høvet til å slenge meg med. Det blir ikkje heile denne helga, men har godt håp om å lese heile.
Målet for 2025 blir heilt enkelt 25 bøker. Så ser eg kvar leselysten (og lesesirkelen) fører meg.

Hei alle sammen. Ja nå er vi kommet til slutten av 2024 og året blir snart historie. Nå lurer vi alle hva 2025 har å by på og godt er det at vi ikke har peiling. Som vanlig var jeg ute og handlet i går. Julebrødet & juleosten er ikke lengre i salg - søren óg, sesongvare. Været er hva det pleier å være så langt - regn. Fikk med med hjem fra posten (hehe julen varer helt til påske sies det) :

Dumhet, idioti og dumme idioter av Lars Fr. H. Svendsen
Det trenger ikke være så fint for min del, dikt av Stian Johansen
Syv meninger med livet av Thomas Hylland Eriksen
Hjerteknuser : kriminalroman av Geir Tangen (lokal bokhandelen, tilbudspris)

Har lyst å begynne på både Dumhet ... og Hjerteknuser, valget blir boken av Geir Tangen som fikk det lengste strået.

Ønsker der alle en god lesehelg uten stress.

Landet som ødelegger sine unge

En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.

Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»

I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.

Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.

Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?

Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.

Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.

Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»

Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.

Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.

En sterk anbefaling fra meg.

Dagens sitat:
En god bok er som en trampoline for fantasien. Den gir tanken noe å hoppe og sprette på.
Tor-Åge Bringsværd