Ein skyt ikkje løver med pistol.
Ikkje med revolver heller.
Det trengst ei rifle.
Elefantar skyt ein med kanon.
Har ein to kanonar,
kan ein skyte ned månen.
Så skaffar eg meg to kanonar
gjennom eit postordrefirma
og sender månen til deg
som A-post
slik at du skal forstå
at eg enno tenkjer på deg
– så lenge etter.
Forfatter: Ragnar Hovland
Utgitt: Henta frå samlinga «Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville», Samlaget 1996
Aaja, vi også elsker dette landet
med sot og skorstensrøk og gatestøv,
den trange sprekk imellom grå kaserner
hvor solen bare har en times frist.
Vi lenges vel iblandt mot noget annet:
en li med vind og sus og sang i løv,
en strand med hav og himmel, sol og stjerner,
en skog med kvaeduft fra bark og kvist.
Men dette er vårt land. Her har vi hjemme.
Og hvad vi drømmer kommer ingen ved.
Vi elsker gaten – ja vi elsker landet,
som vi befolker her så altfor tett.
Og alle andre drømme må vi gjemme
i dypet av vårt mørke sind et sted.
For den skal være fredløs og forbannet
som sviker gaten og sin ætt.
Forfatter: Rudolf Nilsen
Utgitt: Fra samlingen «På stengrunn», Andelsforlaget «Ny tid», 1925.
Mørket
har funnet
sin virkelige form
i trærnes kroner.
For ennu er det jordens natt.
Dagen stiger
bak det ruvende mørke.
To ord
skal prøves:
aksentuering
og jevndøgn.
En stund
har natten feste
i lysets rike.
Så viker mørket.
Himmelens ekvator,
ubønnhørlig som en knivsegg,
skiller lys og vinter.
Forfatter: Jan Jakob Tønseth
Utgitt: Hentet fra samlingen «Referanser», Gyldendal 1979
Du kan sjekke ut disse
Når månen står lågt på himmelen
og ventar på første bussen heim
og fuglane set på kaffitraktarane
og lurer på kva dei skal ha på seg i dag
og sykkeltjuvane geispar og seier:
«Det får vere bra»
då ligg det ein mystisk framandkar
i senga, han lar vekkjarklokka ringe
og har slett ikkje tenkt å stå opp
og gå på skulen
(stemmer, det er meg)
Forfatter: Ragnar Hovland
Utgitt: Frå samlinga «Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville», Samlaget 1996.
Ang. ME har du lest denne siden fra NRK
De unge bjerkene i svarte byen
de står og bruser med sitt lyse løv,
som om de åndet store skogers vårluft
og ikke skorstensrøk og gatestøv.
De løfter tappert sine tynne grener
og lar dem svaie under vårens sus
og varme sig i solens gode stråler,
som flommer inn imellom gatens hus!
Men de blir aldri som de store trærne,
som står og suser ute i det fri.
Slik er det når man vokser op på stengrunn
og bare har en drøm om skog og li.
Forfatter: Rudolf Nilsen
Utgitt: Fra samlingen «På stengrunn», Andelsforlaget «Ny tid», 1925
...det er Beate som troner bak disken, hun som Gud fattet godhet for da bryster og rumpeballer skulle deles ut, men som da det kom til vett og humør tydeligvis hadde rettet oppmerksomheten annetsteds hen.
Vi skal overleve her, balansere omkring på denne byggeplassen som verden er, som aldri blir ferdig. Vi bygger og bygger, vi tør ikke stanse, så lenge vi bygger, håper vi at noe en dag skal tårne seg opp og overgå alt. Så møter vi noen og hiver oss utpå. Resten er hormoner som flommer, varme, fuktighet, et bankende hjerte. Alt dette som renner inne i oss. Biokjemi. Skjønner du meg?
Hvis Dagbladets kritiker skriver rosende om en roman av meg,så utøver han ikke makt. Han bare godtar et faktum. Og hvis han skriver negativt om en roman av meg, så utøver han stadig vekk ikke makt, han begår bare en for ham beklagelig feiltakelse. Dette under forutsetning av at den roman jeg snakker om virkelig er et mesterverk, hvis den ikke er det, så gjør Dagbladets kritiker sin for ham beklagelige feiltakelse i det første eksempelet, mens han i det siste eksempelet bare godtar et faktum.
And the point is that, while we know quite well that prejudice threatens humanity, and we even know a little about how to fight and constrain the ill-intentions of the People tainted with prejudice, we know next to nothing about how to stave off the threat of a murder which masquerades as a routine and unemotional function of orderly society
Baumanns prosjekt i denne boken er å få fram at Holocaust spesifikt, og folkemord generelt, ikke er noe som kun kan knyttes til tyskere og jøder. Det er heller ikke slik at holocaust skjedde fordi Tyskland på dette tidspunktet var befolket av onde antisemitter. Snarere er det mennesket og dets behov for å posisjonere seg, og tendensen til å se på det som er fremmed som noe skummelt. Dette sammen med framveksten av det moderne samfunnet med byråkrati og teknologiske nyvinninger som skaper avstand mellom offer og overgriper(og dette er skrevet lenge før droner gjorde sitt inntog i krigføring...), bidro nærmest til utslettelsen av et helt folkeslag. Baumann sitt poeng er at vi må ikke glemme Holocaust, fordi det kan skje igjen, hvor som helst. Det er mye ved denne boken som treffer innertier på dagens verdensbilde, og diverse politiske strømninger, derfor anbefales den alle med interesse for historie og sosiologi.
Hun våknet på magen på forskjellige stretchlakener, ytterst, med hodet ved kanten. Hun så ned på gulvet, noen ganger parkett, andre ganger tegneseriehefter, fotballsokker, skitne kaffekopper, og en gang: en naken Barbie med det ene beinet vridd rett opp. Da snudde hun seg, og på sprekken midt i senga lå en jente, hun hadde oransje pysj og hun klamret seg som en liten ape til faren sin, hun hadde store, sinte øyne.
Bedrifta var samlet,
det var eg og meg.
Eg var der som tilsett,
og sjefen var meg.
Så drakk me og åt,
sjefen og eg.
Eg las et dikt,
då kosa eg meg.
Sjefen heldt tale,
og skryten fekk eg.
Eg takke for året,
og gav blomar til meg.
Etter desserten gjekk eg fra bordet,
og drog med sjefen inn på kontoret.
Eg såg meg i augo, kviskra sjefen inn i øyra,
Sjefen min smilte, det er slikt han vil høyra.
Eg er nokså lur,
eg veit kva som trengs.
Eg gjekk opp i lønn,
og fekk sjefen i seng.
Jon Hjørnevik, frå diktsamlinga "I en sofa frå Korea", Samlaget 2001
Ambjørnsen blir aldri dårlig, til det skriver han for godt. Det er en del fornøyelige scener i denne boka, men jeg ble aldri helt revet med. "Natten drømmer om dagen", som jeg likte veldig godt skal i følge forfatteren ha et slektskap til denne. Hovedpersonen i den boken, Sune, var en kompleks, mangesidig figur det var lett å ha sympati med. Det klarer jeg ikke helt med Alexander Irgens i "Ut av ilden". Litt for mange løse tråder og bipersoner som aldri blir mer enn navn skaper et litt ufullstendig inntrykk, som det skulle vært noe mer. Ambjørnsen har varslet nettopp det, at det kommer en tredje bok som hører sammen med denne og "Natten drømmer om dagen", og da kan man jo håpe at "Ut av ilden" finner sin plass som en del av denne trilogien. Som enkeltstående roman, er den et stykke unna forfatterens beste bøker.
Hald ikkje mjødbollen lenge
og drikk med måte.
Sei det som trengst eller tei.
Ingen deg lastar
dreg du deg unna
og går til sengs for å sova.
Den guten er vitlaus
som grådig et
meir enn magen kan tola.
Syner han belgen,
til spott han vert
framfor klokare karar.
Krøttera veit
kva tid dei skal heim,
då går dei frå graset,
men uklok mann
kjenner aldri
eige magemål.
Forfatter: Gjendikting av Knut Ødegård
Utgitt: Frå samlinga «Edda-dikt», Cappelen Damm 2013
Høsten, uavvendelig,
har løftet sitt strenge ansikt.
I det kuldskjære landskap
står du
som en forlatt blant nakne grener.
Din frist er ute.
Året er et skip som drar av lande.
Forfatter: Jan Jakob Tønseth
Utgitt: Fra samlingen «I denne tid», Gyldendal 1979
" Whoever that kills an innocent
person it is as if he killed
all of humanity"
Quran 5:32
Dette har ingenting med religion å gjøre.
Dette har vært en grusom 13. fredag - nesten 140 drep i Paris i natt.