Bokelskere.no

POSTBUDETS LIGNING

Hun sover
det meste av dagen
Jeg ser henne, jeg er våken
Jeg passer på
Hva hun drømmer om vet jeg ikke
Jeg kan heller ikke vite om hun drømmer
Kanskje vet hun det ikke selv
der hun ligger ved veggen
og sover det meste av dagen
Det er først etterpå man vet om man har drømt
og knapt nok da, et fag for arkeologer og kelnere
Kanskje hennes søvn er tom og liketil
Jeg ønsker henne det
En søvn for søvnens, ikke skjønnhetens skyld:
uskyld, hvile, tid

Men i morgen
skal du stå opp som et barn
Jeg lover deg, jeg er våken, jeg passer på
Du skal gå med gresset så vidt under føttene
og ikke i glasskår og knappenåler
Du skal gå over
Du skal gå av sted med solen i øynene
og ikke billys og flammer
Uten å blunke skal du gå ditt liv i møte
Og ingen skal falle deg i ryggen
Hun heter Lisbeth

I 24 år bar hun posten langs rute atten
Det var et tungt arbeid, skulderen hennes er skjev
Selv når hun sover kan jeg se det
Hun leverte mye sorg, men mest glede
Og gleden veier ikke mindre enn sorgen
Det har Lisbeth regnet ut

Nå er rute atten lagt ned
Kanskje er det slik hun drømmer:
Om all den posten som bare blir liggende

Men i morgon
Jeg lover deg, jeg er våken, jeg passer på
skal du stå opp og hente den
Og i det smale, tørre ansiktet hennes
kan jeg se den stille tyngden
som hører sommerfugler og gamle brev til

LOGG

Jeg reiser ikke for å finne meg selv
Jeg reiser for å miste
noe som andre
kan finne
(hvis de vil ha det)
Jeg legger igjen etter meg
En hanske, en ring, en nøkkel, et minne
Kanskje om deg, kanskje om ingenting
Bare enda en bagatell helt til alt er borte
Jeg har en liste
Jeg krysser av
Jeg har reist lenge
Jeg er snart ferdig
Jeg reiser for å minste
Jeg reiser for å glemme

Når jeg endelig er hjemme
skal jeg være eiendomsløs og fri
Jeg skal være kvitt
Uten pass, uten fingre, uten spor
Og når denne dagen, den siste
også er forbi skal jeg ligne
en tavle av glass
som drømmenes kritt kan skrive på
Og jeg skal våkne
til seks usynlige ord:
Her kan du heller ikke bli

STEDFORTREDEREN

Han våkner
av at noen gråter
Han kan ikke sove
når noen gråter
Han ser seg om
Hvem gråter så tungt i mørket?
Hvem holder meg våken i natt?
Det svarer ikke, det svarer ikke
Gråt er det eneste han hører
Han kan ikke sove når noen gråter
Så kjenner han tårene falle
som steiner langs ansiktet
Det er sorgens skred
Det er hans ansikt
Det går mange skred
Han heter Svend
Det er ingen trøst at det er han som gråter
og holder de andre våkne i mørket
I natt er han der han ikke vil være:
Seg selv nærmest

HISTORIE I

Skriv, sier vi
i avskjedens stund
Men hvem av oss har mest å fortelle:
Han som reiser
eller hun som blir, hun
som reiser eller han som blir?
Jeg vet det: den som reiser
kjøper postkort
Den som blir skaffer seg brevark

MAGIKEREN

Tiden tar seg ikke inn
Tiden tar seg bare helt ut
Men da du var barn
kunne du trylle
Du sjonglerte med dagene
til uken hadde åtte døgn
Natten la du i et skrin under sengen
og neste morgen stod solen opp av seg selv
Du kastet sekundene til værs
og fanget dem som timer
Så mye hadde du
og dette er det som er igjen: et liv
De samme timene kunne du legge i lommen
og når du vrengte den var de blitt en måned
Minuttene tredde du på et strå
og spiste søte kvarter til aftens
Du gikk arm i arm med tiden
Den lystret deg som en due

Nå er det omvendt
Nå er det tiden som vrenger lommene
og har deg i sin hule hånd
Nå er det du som står på perrongen
under klokken som faller når som helst
som på dommedag
eller sirkus

SURPRISEPARTY

De døde
fyller også år
Glem ikke dagen
Ingen blir mer skuffet
enn de døde
hvis de går glipp av en fest
Alt de ønsker seg: å bli husket
Det er en kostbar gave
Den er gratis
Gi de døde tid
Du behøver ikke engang
pakke den inn
De vet hva de får
De døde
fyller også år
De setter pris på hvert sekund
Har du med et minutt
er de takknemlige
Har du en time
snur de seg i graven
mens lys etter lys blåses ut
helt til de døde fyller null
og du må ta deres plass
i kirkegårdens
langsomme
stollek

I hvert skinnende øyeblikk av lykke fins det en dråpe gift: vissheten om at ny smerte ikke er til å unngå. Vær ærlig mot dem du elsker, vis dem din smerte.

Personlig gir jeg mest generelle råd, av typen:
Vær nøktern og pragmatisk
Ikke ta sorgene på forskudd
Aksepter det eneste sikre her i livet, nemlig at du en gang skal dø
Øv deg på å ta avgjørelser under tvil
Ikke gjør unntaket til hovedregel
Ta hensyn til deg selv
Unngå usunne avhengighetsforhold
Ikke krev at andre skal ta spesielle hensyn til deg
Øv deg på å skjelne mellom ønsker og krav
Vær fleksibel

Som en fornuftig person har sagt: "Å være bitter er som å drikke gift i håp om at en annen skal dø."

[...] i et relativt overkommelig familieselskap ble jeg såpass uvel at jeg måtte bryte opp og gå til sengs, trolig med en smule feber. Årsaken var etter alt å dømme selskapets omfang. Alle snakket samtidig, høyt og om ulike ting. Den slags klarer jeg ikkje, det har vist seg flere ganger, jeg blir ikke bare taus, men faktisk uvel. Både hører jeg dårlig, selv med apparater i ørene, og er jeg langsom i begripelsen og enda langsommere i tilsvar: det blir og ble for meget for meg.

Hvordan kan jeg vite hva jeg har glemt? Ja overhodet huske at jeg har glemt noe?

Vi tre ser ikke på hverandre. Den tiden da vi utvekslet blikk over hodet på mamma når hun gjorde eller sa noe som viste at hun ikke var helt med, var forbi for et par uker siden, da vi forsto at de øyeblikkene ville bli daglige foreteelser heretter. Jeg synes det er helt utrolig hvor fort noe som hadde vært så merkelig og fremmed, hadde blitt helt normalt. Nå var det en del av vår lille verden, den verdenen som mamma alltid hadde regjert over. Tristheten som kniper til i mageregionen, opptrer fortsatt sammen med disse øyeblikkene, men de vantro blikkene hører fortiden til.

Han er snill, og han snakker til meg som om jeg var en person. Nei, ikke det. Jeg er en person. Det jeg mener, er at han snakker til meg som om jeg er meg, og det liker jeg. Det varmer meg tvers igjennom, og jeg føler meg underlig glad. Jeg savner det å være glad - bare glad, uten å føle at hvert eneste gode øyeblikk jeg opplever nå, også må være litt trist.

Verdt å vite

De holder sammen, kuene.
Reiser den ene seg og går
følger de andre etter,
blir borte i dalsøkket.
Søker ly under de tunge
trekronene.
Hviler og vandrer.
Vet bare dette ene:

Månen i natt

Månen er så nifs i natt,
der den truer
bak et slør av skyer
og planlegger sin lysende entrè.
Trekker vannet opp fra havet
og blodet fra årene.
Slipper kreftene løs
på oss stakkarer
som aldri sover.

Mitt lengtende pastahjerte

Spagetti er ikke mat,
sier mor, bare mel og vann.
Skal noen svartkledde koner
på Sicilia fortelle oss
hva vi skal spise?
Der skinner jo sola bestandig,
der plukker de modne sitroner
rett fra trærne.
Her er det mørkt og kaldt.
Spis maten din.
Det er blodmat i dag
og torskelever i morgen.