Tove Obrestad Wøien siterer Hun skrev for å kunne leve av Magnus Takvam (side 165)
19:55, 26. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
DU
DU må vere komen til byen!
Eg kan tydeleg sjå det.
Alle hus ligg og smiler til meg.
Dei har forstått at eg elskar deg.
Du må vere komen til byen!
Eg ser det på trea i parken.
Dei står med bivrande lauv,
tar imot kyss frå sol og vind.
Du må vere komen til byen!
Derfor
denne ufattelige glede
frå lyset og lufta
frå seglbåtane i brisen.
Alt er onnorleis i dag.
Det som i går var grånande husrekkjer
er i dag overstrøymt av gull og purpur
frå solnedgangen.
Det som i går var kvardagsmenneske
på veg til bussar og bilar,
er i dag personlegdomar
med indre liv.
Det som i går var trafikk og bråk
er i dag klang frå byens hjarte,
det store som driv alt framover!
Kort sagt: Du må vere komen til byen!
Tove Obrestad Wøien siterer Hun skrev for å kunne leve av Magnus Takvam (side 57)
19:50, 26. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
Da den vonde perioden som ledet frem til skilsmissen og de kaotiske årene etterpå lå bak dem, snakket de begge godt om hverandre. Kjærligheten var ekte, men de klarte ikke å ta vare på den.
Tove Obrestad Wøien siterer Hun skrev for å kunne leve av Magnus Takvam (side 46)
19:48, 26. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
DET LIGG EIT HAV IMELLOM OSS
Det ligg eit hav imellom oss,
mellom deg og meg.
Det ligg eit hav mellom
bringa di og mine bryst.
Men augo set kvarandre stemne på polstjerna
og hjarto kan møtast over bylgjene.
Og vinn du over havet
så er eg løna di
og varme hender
kan leite over mjuk hud.
Men møtet mellom hjarto
over havet er det heilage.
Tove Obrestad Wøien siterer Lyst mørke av Geir Jacobsen (side 222)
20:05, 23. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
Huset vårt hadde alltid levd sitt høyst eget liv. Alle var velkommen inn. Vennene mine elsket å komme på besøk, særlig hvis pappa var hjemme. Pappa bød i aller høyeste grad på seg selv. Historiene spant raskere enn rognebær fra hule kleshengerrør. Problemet var at han aldri skjønte når det var nok. Heldigvis var det enkelt å stoppe ham. Jeg minnet ham bare på hva han selv én gang hadde sagt: «For de aller fleste barn over ti år er forledre mest av alt en nødvendig del av interiøret.»
Tove Obrestad Wøien siterer Lyst mørke av Geir Jacobsen (side 132)
20:05, 23. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
Hun sparte gråten sin til farfar sov middag på sofaen inne i stua. Han sovnet så tungt og lenge at hun tok seg tid til å gråte litt for morgendagen også. Farmor var glad i alt som var unnagjort.
Tove Obrestad Wøien siterer Lyst mørke av Geir Jacobsen (side 59)
20:04, 23. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
Jeg trakk ut innholdet. Tørt papir, både på leppene og inne i konvolutten. Jeg dro arkene fra hverandre. Tolv tettskrevne sider. Jeg ristet lett på papiret. Ingenting ramlet av. Alle kråkebokstavene satt bom fast. Jeg la arkene sammen i riktig rekkefølge. Jeg fylte brystet med mot av den aller skjøreste sorten og begynte å lese.
Tove Obrestad Wøien siterer Lyst mørke av Geir Jacobsen (side 16)
20:04, 23. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv.
Tittelen er svært passande. "Lyst mørke" er akkurat det vi får: Mørke fordi det ikkje kan vere anna enn mørkt å miste ein elska far allereie som tolvåring. Lyst fordi det heile, både minne frå før faren døydde, ein far med ei uendeleg mengd eventyrlege historier på lager, og glimt av livet etterpå, blir fortalt med eit overskot og ei forteljarglede det er lenge sidan eg har vore borti, særleg i norsk skjønnlitteratur, og med ein sans for lunt humoristiske og tragikomiske detaljar. Det blir aldri platt, aldri plumpt.
"Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv." (s. 16)
Romanen er skriven på ein forfriskande måte som gjer at sjølv triste og trasige situasjonar får ein oppmuntrande schwung over seg. Som lesar storkoser eg meg over dette språket, med mange overraskande vendingar på kvar side. Ikkje bare har fleire av karakterane humoristisk sans, det ligg òg i blikket til eg-personen å finne det som ikkje kvar og ein av oss ville sett, eller i alle fall ikkje kunne sett ord på. Som dette, frå side 28: "Heldigvis var stillheten i Tronds leilighet øredøvende fantastisk. Det var bare å bruke øynene og nyte. Lyden ville tidsnok komme tilbake."
Samstundes som dette er ein roman om sorg, er boka òg ein nostalgisk tur innom åttitalet, alt som fanst då og som ikkje finst no.
Bare to ting skjemmer litt:
Den ikkje konsekvente garpegenitiven, er det einaste skjemmande med språket. Dessutan tykkjer eg at nedre marg er kutta for mykje, og kombinasjonen med at det ikkje er luft mellom avsnitta, gjer dermed at det vert for tettpakka med tekst på sidene, og dermed litt tyngre å lese. Luft ville gjort seg, sjølv om det ville gjort boka langt tjukkare. Men desse innvendingane er pirk og eigne preferansar, og hindrar meg ikkje i å anbefale deg romanen. Unn deg denne gode og uvanlege leseopplevinga!
Tove Obrestad Wøien siterer Dagene er blitt fortere nå av Stig Holmås (side 32)
19:30, 22. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
VI BAKER BRØD OM NATTEN
Vi baker brød om natten,
to ganger i uken.
Duften av stekt hvete,
havre og rug
fyller leiligheten.
Ute er det mørkt
og ofte vind og regn.
Går det egentlig an
å huske en duft?
Jeg mener:
huske den helt,
lukke øynene,
fremkalle den og
la den fylle nesegangene,
la den leke med luktenerven,
nervus olfactorius?
I så fall vil vi huske
disse nettenes dufter
resten av livet.
Det aller beste
av pandemien.
Tove Obrestad Wøien siterer Dagene er blitt fortere nå av Stig Holmås (side 28)
19:26, 22. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
DONASJON
Å nei da,
jeg har ikke tenkt å gi meg enda,
men jeg donerer herved min kropp
til medisinsk forskning
og mine upubliserte manus
til min kone.
Min glede over hvitveis og grågåstrekk
skal gå til alle med vinter i sinnet.
Min tro på at folk flest er bra folk
gir jeg til de gretne misantropene,
og min kamplyst skal deles ut til de
som nesten har gitt opp.
Jeg overlater min humor til de humørløse,
min trøst til de trøstesløse,
og mitt håp om en bedre fremtid
donerer jeg uavkortet til ungdommen.
Under en stor stein
på fjellet Løvstakken
har jeg begravet
mine hemmeligheter.
De skal bli liggende.
Tove Obrestad Wøien siterer Dagene er blitt fortere nå av Stig Holmås (side 26)
19:16, 22. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
ERKJENNELSE EN SØNDAG FØR MIDDAG
Jorden -
et pinlig punkt
på lysårenes bue gjennom evigheten,
et sandkorn
i galaksenes svimlende sus
Fatte dette?
Ane en mening bak The Big Bang?
Nei,
men duften av lammestek
med hvitløk og rosmarin
er nå en gang
duften av lammestek
med hvitløk og rosmarin.
Tove Obrestad Wøien siterer Dagene er blitt fortere nå av Stig Holmås (side 11)
19:09, 22. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
ØYENE DRAR FORBI
Øyene dro langsomt forbi.
Jeg husker at vi lente oss mot rekken,
to tenåringer,
husker den salte lukten av sjø og tang,
at vi kjente duftene fra land,
av nyslåtte enger og nymalte naust,
husker den trygge, dunkende duren
fra dypt under dekk,
husker måkenes dans
over kjølvannets virvlende vei,
og det lange, lyse håret hennes
som flagret så viltert i vinden.
På babord side
dro de vakre øyene langsomt forbi,
og hun og jeg snakket sammen
som om vi alltid hadde kjent hverandre,
helt uanstrengt,
med en trygg og stillferdig ro,
en uslipt, undrende klokskap
som finnes hos unge mennesker
fordi de skal leve lenge ennå
og sjelden ofrer døden en tanke.
Og øyene dro langsomt forbi,
tusen lave holmer og skjær.
Jeg så henne bare denne ene gangen,
på nordgående Hurtigrute
langs Helgelandskysten.
Vi sto der ved rekken
i mindre enn en time, tror jeg,
og tiden har gjort ansiktet hennes uklart,
og tiden har gjort stemmen hennes uklar,
og tiden har gjort samtalen vår uklar.
Likevel har jeg
tenkt på henne,
igjen og igjen,
hele livet.
Tove Obrestad Wøien siterer Dagene er blitt fortere nå av Stig Holmås (side 9)
19:02, 22. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
STUPERSKEN
Du er stupersken,
en bue
mot anemonebukten.
Så leker din kvinnekropp
med havet.
Mitt stup
er et mageplask.
Likevel
elsker du meg,
og sammen svømmer vi
utover utover
til vi kan ta
på himmelen.
Tove Obrestad Wøien siterer Dagene er blitt fortere nå av Stig Holmås (side 7)
18:55, 22. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
DAGENE ER BLITT FORTERE NÅ
Dagene
er blitt fortere nå,
de haster av sted,
tyter og bråker.
Skyggen min
dreier fra vest til øst
på under et minutt,
og jeg går glipp av det meste.
Men gode, gamle natten
tar det fortsatt rolig,
holder kjeft
og lar meg skrive et lite dikt
under Orion.
Tove Obrestad Wøien siterer Hvis jeg faller av Jan Grue (side 171)
15:55, 23. mars 2022 Ingen har det som favoritt.
[...] i karantenen og i tiden rett etterpå var vi i den lille boblen vår, og ulempen med å ha vært gift en stund er at jeg tror jeg har hørt alt før, selv når jeg ikke har det.
Ida kan overraske meg, men bare om jeg lar henne gjøre det, bare om jeg lytter godt nok. Om jeg ikke er oppmerksom, blir stemmen hennes som en av stemmene i hodet mitt, jeg glemmer at det er et annet menneske jeg snakker med, ikke en versjon av meg selv. Historiene våre er for tett sammenfiltret.
Tove Obrestad Wøien siterer Hvis jeg faller av Jan Grue (side 135)
15:52, 23. mars 2022 Ingen har det som favoritt.
Funksjonshemming og kronisk sykdom er ikke uforenelig med hardt arbeid. Hardt arbeid er en livsbetingelse for mange funksjonshemmede og kronisk syke. Det er bare ikke arbeid som blir anerkjent som arbeid.
Tove Obrestad Wøien siterer Hvis jeg faller av Jan Grue (side 134)
15:50, 23. mars 2022 Ingen har det som favoritt.
På engelsk sier man om den nødvendige selvhypnosen som må til for å gi seg hen til en fortelling: the willing suspension of disbelief. Supensjon, oppheng.
Tove Obrestad Wøien siterer Hvis jeg faller av Jan Grue (side 130)
15:45, 23. mars 2022 Ingen har det som favoritt.
Jeg møtte begrepet disability gjennom teori og modeller, ja, men aller best forsto jeg det gjennom livsfortellinger, gjennom bøker som fikk meg til å se det jeg ikke før hadde sett, de myriadene med gjenkjennelsesøyeblikk som aldri speiler hele deg, men lar deg se deg selv fra en uventet vinkel, lar deg se ditt eget bakhode, via et speil, ut av øyekroken. [...] Hver gang jeg tror jeg har oppdaget noe nytt. Hver gang jeg har kommet til ny innsikt. Noen har vært der før.
Vi som ikkje blir utsette for det, tenkjer ikkje på at det skjer. I alle fall ikkje ofte. Vaksne mobbar andre vaksne (og endå verre: mobbar barn!) på internett. Det skjer, og det skjer kvar dag. I Noreg. Kanskje frå ein maskin i ditt nabolag. Anne-Brit Davidsen er kvinna som ikkje vil teie om dette. Ho trur at det å seie frå er viktig for å stoppe hatet. Det trur eg ho har rett i.
I "Kvinner som hater kvinner. Min kamp mot nettrollene" fortel om korleis ho starta ein bakeblogg i iver og bakeglede, og med ønske om å inspirere andre, og korleis det som etter kvart utvikla seg til rein mobbing frå enkelte av følgjarane hennar, etterkvart tok frå henne gleda ved arbeidet.
Dette er sterk, trist, viktig, ubehageleg, men òg inspirerande lesnad, og ei bok alle bør få med seg.
Tove Obrestad Wøien siterer Malamanderen av Thomas Taylor (side 54)
09:21, 21. mars 2022 Ingen har det som favoritt.
"Du vet at folk går til legen for å få medisiner? [...] Dette er det samme, bare med bøker. Historiene er medisinene, om du skjønner."
Sist sett
