Bokelskere.no

Så du meiner at kjærleiken er noko drit? oppsummerer Halldis.
- Noko slikt, seier Klara og snufsar litt.
Halldis pustar tungt.
- Av og til, seier ho, - er kjærleik ein heilt håplaus ting.
Klara tygg sakte på ein havrekjeks.
- Men det er også den eine tingen som knyter oss saman, seier Halldis. - Utan kjærleik går ikkje jorda rundt.

Kjenslene mine er for det meste ein stor floke. Først må eg greie å begripe kva det er som skjer inne i meg. Eg kjenner jo at eg kjenner noko, og eg kan for det meste avgjere om eg har det ein slags bra eller ein slags kjipt, men å avgjere om det å ha det kjipt handlar om å vere trøytt, om angst, om stress, om sinne eller om det er noko anna i ein-slags-kjipt-avdelinga, er slett ikkje like lett.

Det autistiske operativsystemet inneheld ofte også noko som ein pleier å kalle for manglar i dei eksekutive funksjonane. [...] Her inngår mellom anna evna til å planlegge og organisere, å ordne handlingane sine for å nå ulike mål, og å tilpasse åtferda til situasjonen. Manglar i dei eksekutive funksjonane kan for eksempel innebere at ein har vanskar med å kome i gang med ting og/eller å strukturere dei - å ro eit prosjekt i land frå start til mål. Det kan handle om alt frå småting, som å smørje eit smørbrød eller vaske toalettet, til større ting, som å arrangere ein fest eller ei reise.

For mange med autisme medfører det også problem med å automatisere - å gjere ting utan å behøve å tenke på kva ein gjer - og å generalisere - å overføre det ein har lært seg i ein situasjon, til andre samanhengar.

Generelt klarer eg forandringar betre om eg får ein sjanse til å innstille meg på det som ventar. Helst vil eg vite så mykje som mogeleg på førehand: Kva kjem til å skje? Kven kjem til å vere der? Kva slags forventningar blir stilte til meg? Det er som om hjernen min i ro og fred må få sjansen til å førebu seg. Veksle, byte spor, som eit tungt, prustande gammalt damplokomotiv.

langt her inne
mor
var han
du ikkje visste
eg var

no
når du ikkje lenger ser
tør eg vere
han eg er

eg leitar og leitar

har visst gløymt
at eg fann deg
for lenge sidan

denne handa hans
som varleg stryk meg
over ryggen
utan stans

djupt her inne
har eg alltid visst
at det ein stad der ute
måtte finnast noko anna

ei hand
på leiting over andre ryggar
for så til sist
å finne heim

ta handa mi
sa han

denne vegen
er for bratt for berre ein

eg går langs havet
alltid langs havet

ord ligg som drivved
mellom fjæresteinane

eg plukkar dei opp
legg dei sirleg etter kvarandre som vogner i eit tog
for å sjå
om dei gjev ei slags meining

Hvordan er det med baktankene? De er der og venter til det blir deres tur. De er tålmodige, men så snart de får sjansen, griper de inn og snur om på alt.

[...] moren hennes, min mormor, hadde drukket seg full bare én gang i livet, hun visste ikke grunnen, og da hadde moren plutselig, helt ut av det blå, sagt at hun hadde forelsket seg bare én gang i livet, i denne mannen, nemlig, og siden hadde hun visst at forelskelse ikke betyr noen ting, men at kjærlighet betyr mye.

En dag forstår du at du må redde deg selv før du kan redde noen andre. Og den dagen blir du endelig fri.

"Poenget mitt er at alle foreldre ønsker det som er best for barna deres - men dessverre ser vi også tingene gjennom den linsen som er vårt eget liv og våre egne erfaringer. Av og til glemmer vi at barna har sitt eget liv å leve."

Jeg har alltid tenkt at det er disse barna - de som forstår at bøker er magiske - som kommer til å få det beste livet.

Livet former seg etter de avgjørelsene vi tar, de unike øyeblikkene som forvandler alt.

Père Clément rynket pannen. "Dere må forstå at Gud alltid vil vite hvem de er."
"Sikkert," sa Rémy med et skuldertrekk. "Men Gud har mange ting å ta seg av nå for tiden. Det kan da vel ikke skade å gi ham en håndsrekning?"

FRAMLEIS

Eg speglar meg og stirer
forundra på meg sjølv
Framleis veks negler og hår
framleis pustar eg nok dogg på spegelen
til at eg kan skrive
eg elskar deg

SISTE DANS

Trekkspelmusikken durar gjennom aldersheimen
Personalet byr kvarandre opp til vals
Dei gamle sit langs veggen og ventar på Stones

SEGL

Den rynka der hadde du
ikke første gang vi møttes.

Om du en dag dumper meg
og glemmer at jeg finnes,

bærer du en del av meg
i deg når du smiler.