Bokelskere.no

Jeg er så enig med deg i beskrivelsen av boka. Levi Henriksens beskrivelser er bare så bra. Nok en gang har han levert ei bok med lun humor, varme og alvor, og ikke minst med en levende fortellerstemme.
Han er en av de norske nålevende forfatterne som jeg setter høyt.

Jeg er mektig imponert over hvor mye du har fått med deg. Jeg skal gå tilbake til den scenen du nevner med Giovanni for å se om jeg finner noe av det du antyder.

Angående lukteflaskene. Først så hadde han en med et bilde som det viste seg var fra Pisa, så får han helt på slutten en med et bilde av hjemmet sitt. Jeg leser det som et tegn på at det er på tide og komme seg hjem.
Vi møter Augustus igjen i den siste fortellingen, så vi får se hvordan det går med ham.

Jeg har nå lest den første historien, Veiene omkring Pisa.

Min første tanke mens jeg leste var at dette minner mye om alle historiene som dukker opp i Don Quijote, og sannelig dukker han ikke opp underveis i «Historien om den leiede morder». Her finner vi en krangel om diktede personer kan være like virkelig som noe menneske. «Vet De ikke, elendige skeptiker, at det som Gud i virkeligheten vil skape, det er min Don Juan og Homers Odyssevs og Cervantes’ ridder? – Det er jo for dem Gud har gjort himmel og helvete i stand.» … «Menneske, de er jo lerret for den allmektige Gud, de er materialet hans, og vi, kunstnerne, er hans verktøy, sparkelen og meiselen. Og når statuen står ferdig i marmor eller bronse, hva han nå vil ha den i, så slår han oss alle sammen i stykker og feier oss vekk, og vi fortjener heller ikke bedre. Når de engang dør, monsignore, slukner De som et lys, og det blir ikke mer igjen av Dem enn av et lys som går ut, men i de evige boliger vandrer Orlando og misantropen og min stakkars ulykkelige donna Elvira.» Hos don Quijote blir også de oppdiktede ridderne mer virkelig enn de fysiske omgivelsene, og alle personene han møter på sin vei forteller sine livshistorier. Begge steder er det et svulstig språk, og det er ikke måte på skjønnhet hos personene – skikkelig eventyr!

Som flere av dere har vært inne på, er det mye om identitet og speil i fortellingen. Personene speiler seg i hverandre og påvirkes av hverandre, faktisk så mye at de forandrer utseende og ligner på hverandre. Det er mystisisme med en katt og fugleskrik, og det er tordenvær og slott, en svovelaktig farge og lukt i luften – mange av elementene som Jenny gjengir som kjennetegn på en gotisk roman.

Det er tydelig at forfatteren også liker å leke med seksualitet og kjønn. Den gamle damen ser først ut som en mann før hun får på seg parykken og hatten, og Rositas venninne, Agnese, kler seg og ser ut som en mann. Den gamle damen sier hun aldri i sitt liv for alvor har brydd seg om noen av hankjønn, og at hun har elsket bare tre mennesker, Rosina, Rosinas mor og en venninne som viser seg å være Augustus’ grandtante. Prins Potenziani lider av at «et innfall av naturen hindret ham i å bli noen kvinnes ektemann, eller elsker», og han «gjorde alt for å skjule sin hemmelighet». Antyder hun med navnet av han var impotent? Rosita fikk giftemålet annullert fordi ekteskapet ikke var fullbyrdet. Han sier selv at han ønsket seg barn, og det er ting som sies før duellen som får meg til å lure på om Giovanni ble sendt inn av Potenziani til det han trodde var Rosita for å voldta henne og gjøre henne gravid. Er det flere som lurer på hva den scenen betyr?

Det er mye å ta tak i fra denne fortellingen, så i likhet med Kjell K føler jeg at jeg skulle ha lest den flere ganger for å få bedre tak i hva som skjer, se sammenhenger og forstå hva som er «forfatterens idé». Tror likevel jeg nøyer meg med en gjennomlesing denne gangen, så får jeg heller lese hva dere andre synes. De to lukteflaskene som dukker opp i første og siste kapittel har en tekst som vel betyr noe sånt som «Oppriktig vennskap», og tilfeldighetene har dermed bundet de fantastiske historiene sammen. Han forteller ikke om dette sammentreffet til den gamle damen. «… det var en følelse av at det i alt dette lå noe mer enn hun kunne forstå og som bare var bestemt for ham, en livsverdi, en hemmelig dybde, ja et tilfluktssted som han ikke kunne dele med andre mennesker, likeså lite som en kan dele sine drømmer med dem.» Som Lillevi er inne på, så ser han seg kanskje inn i speilet til slutt og lurer på om dette har forandret ham.

Jeg tror jeg må lese andre ting imellom disse fortellingene for ikke å bli "matlei" - det kan bli litt overdose å lese alle i ett strekk. Det er dermed ikke sikkert jeg kommer til å følge deres leseplan, men jeg vil droppe innom etter hvert som jeg leser.

Jeg ser på det som hjelp, ikke juks.

Ja, det kan sikkert stemme. Det er nok der jeg har det fra, men jeg er høyst uenig i det utsagnet.

Vi kan google apen, det kunne man ikke for noen tiår siden.

Den neste Syndfloden over Norderney tror jeg er mer forståelig enn Apen.

Apen

Jeg har akkurat lest den ferdig, og må innrømme at jeg forstår svært lite. Dette er noe av det merkeligste jeg har lest. Karen Blixen skal ha uttalt at det ikke er meningen at vi skal forstå alt. Skal se om jeg finner igjen hvor jeg leste den uttalelsen.

Så bra at du er med :)

Isak er vel så lite kjønnsnøytralt som det kan få blitt.

Jeg støtter deg på dine refleksjoner, og så fant jeg en interessant artikkel som tar for seg speilets historie.

Karen Blixen har nok hentet inspirasjon både fra gresk mytologi, gammel overtro, eventyrene ol.

Karen Blixen er opptatt av speil. 21 ganger er ordet nevnt i fortellingene (nb.no talte for meg).
Noen som har noen tanker om det?

En fin anmeldelse i bloggen din!

Jeg ble også begeistret for denne boka. Synes den er svært velskrevet. Den balanserer godt slik at den ikke blir så snill at den blir intetsigende, og heller ikke så utleverende at den framstår som et oppgjør.

Sverre Lyngstad kom med "nye" oversettelser av Markens grøde i 2007, og Victoria i 2005. Jeg har ingen kjennskap til han eller andre som har oversatt Hamsun, men Sverre Lyngstad har jo den fordelen at han er norsk.

Karen Blixen forklarer sjangerangivelsen ”Gothic Tales” med at gothic tidfester historien og antyder noe som både er ”ophøjet og kan slå over i Spøg og Spot, i Djævlerier og Mystik”.

Jeg synes "fantastiske fortellinger" er en grei oversettelse.

Det tok ikke mange uker før Karen Blixen var avslørt. "Seven Gothic Tales" kom ut 9. april 1934, og 30. april kom dikteren Tom Kristensen med en anmeldelse som var full av beundring, Dagen etter brakte avisen Politiken et intervju.

Har du funnet den?

Takk for tipset - den skal jeg legge til i lista.

Å ja, denne hadde jeg glemt! Morsomt at du fant den igjen nå. Jeg har ikke kommet igang med Syv fantastiske fortellinger ennå, men var og fikk lånt den på biblioteket i går. Så nå skal jeg bare lese ferdig Linn Ullmanns De urolige før jeg starter på felleslesingsboka.