Jeg kan ikke komme på en spesiell mai-bok som du har, men diktet til Nordahl Grieg: "17.MAI 1940" dukker alltid opp på denne tiden av året.
I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.
Det fødtes i oss en visshet:
Frihet og liv er ett,
så enkelt og så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt...
Vi vil ikke dø slik en død.
Verre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se,
som legger et giftig slimslør
på bjerker og jord og sne,
Men angiverangst og terror
besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer
og kan ikke glemme dem.
Langsomt ble landet vårt eget
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet,
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.
Nå sloss vi for rett til å puste.
Vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte:
at vi skal komme igjen.
Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet,
hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.
(Lest i radioen fra Nord-Norge 17.mai 1940)
Jeg ville ha begynt på Min kamp 1, og jeg tenker at du ganske fort føler om den er noe for deg. For mitt vedkommende kjente jeg meg igjen i mye, kanskje fordi min egen far ikke var så ulik faren til Karl Ove Knausgård...
Kom mai du skjønne milde
Kom, mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!
Om Vint’ren kan man have
vel mangt et tidsfordrig;
man kan i sneen trave -
å ja, et lystig liv!
Men når seg lerken svinger
mot sky med liflig slag,
på engen om å springe -
det er en annen sak!
Kom derfor, mai, du milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!
Tekst: D. Jæger
Melodi: W. A. Mozart
Noen som vet hvem D. Jæger er ?
Herlig! Men jeg må referere min yngste sønns kommentar da jeg lette fram denne på Spotify: Truidd de' her villa værra litt ferr hevvy ferr dæ, mamma?
Forøvrig en ganske passende sang på 1. mai...
Takk for en god og grundig bokomtale, Rose-Marie! Boka ble en ganske intens leseopplevelse, og du har rett i at den er både fascinerende og ekkel. Jeg føler på Harriets umulige dilemma. Og hva som egentlig feiler Ben er sannsynligvis ikke så viktig. Lessing beveger seg vel bort fra det realistiske og over i eventyrelementer når hun mener at han er en "avatisme" og snakker om nisser, gnomer og vesener som har eksistert i tusener av år før menneskeheten.
Også jeg gir boka terningkast fem. Så tror jeg at jeg må ha en liten pause før jeg eventuelt leser den neste boka om Ben...
Mai
Jeg undres, om ennu der vandrer,
naar skygger paa veiene falder,
to mennesker, hvem livet bestråler,
og aanderne maner og kalder,
to venner kanhænde, to sjæle,
saa bløte som maimund, det møttes,
i blomstring, da barnet gik under,
og ynglingen drømmetaus fødtes.
Det er i de guldbleke nætter.
Og løvet, som nyutsprunget hvælver
i vemod de mørknende kroner,
nu smeltes det sammen og skjælver
av alt, som et hjerte kan rumme --
Og dog er de sorgfulde begge,
saa anelsesbævende stumme.
Der pipper en fugl under løvet,
en akerriks skarrer langt borte,
og skyggemykt -- hvilende tegner
sig aasene blaalige -- sorte.
En stjerne gaar op, og den dirrer
paa himlen saa mæktig alene:
Vær hilset, min stjerne, vær hilset
du drømmeens, du funklende rene!
Jeg hilser dig, stjerne i øster,
som utrofuldt varsler og lover!
Min ungdoms fortrolige er du.
Vaak du, mens hun smilende sover!
Det er i de guldbleke nætter,
da to, som av hjertet er venner,
dets helligste lønkammer aapner,
dets dypeste længsler bekjender --
dets haab, som med sitren i røsten
en andens forstaalse kræver,
dets tørst mot at elske og nyte
og fatte den drøm, at man lever,
den mystiske lysglans, som bølger
som skikkelser store og fjerne
og minder. saa myldrende mange,
besjælt av en eneste stjerne.
Og rundtom -- der sprætter og tror det,
saa høre en kan, det er sommer,
hin tid i vort liv, da vi aner
et under, som aldrig kommer,
hvor natten og dagen gaar sammen
og er lik to elskende ømme,
som ikke for lykke tør blunde,
men bare kan skinne og drømme.
Nils Collett Vogt
Den funksjonen finnes visstnok ikke lengre.
Det var her vi engang gikk
som den første lille klikk,
spyttet etter, geipet av og spottet.
Tenk å optre som en tolk
for det gråe smalgangsfolk,
her på selve veien op til slottet!
Og den røde klut vi svang,
og den stygge råe sang -
fy, så frekt og gyselig og fjottet!
Men vi gikk, vi gikk nå lel,
for vi visste alt så vel:
denne gaten har jo alltid med sin tunge
villet kverke alle dem
som har pekt på veien frem,
alt det nye, alt det gryende og unge.
Og vi tviholdt på vår sak
for vi visste godt at bak
skulde engang store massers fotslag runge.
Og vår tro var smittsom, den!
Vi kom stadig fler igjen.
Det var mer enn dagens sut
som bandt oss sammen.
Grå, det var vi visstnok, ja,
men det grå kan være bra
når der luer røde drømmer under hammen!
Rudolf Nilsen
Hvem har skrevet diktet? 1. mai dikt?
Huff ja, jeg forstår deg. Nå kommer jeg til sette hengelås på portemonén. Har vært fristet over evne!
Så hyggelig! Velkommen skal du være :-)
Det står står noe mer på den engelske Wikipedia enn den norske. Av og til så snubler man over en person som man straks får lyst til å vite mer om.
Har et ulest eksemplar. Ser terningskastvurderingen er satt til 4,55 så jeg håper jeg liker boken. Merker at bøker som treffer meg, er der hvor jeg er følelsesmessig tilstede (for den aktuelle boken).
Den beste bok i april er, uten tvil "Dombey & sønn" av Charles Dickens.
Den dårligste, eller den som kanskje skuffet meg mest av de jeg har lest i april er "Helbredelse ved Aand" av Stefan Zweig.
Historikeren har jeg blitt advart mot to ganger på en uke, så den stryker jeg fra ønskelisten min. Grense Jakobselv står fortsatt der, men skjønner at det er en bok som krever sakte lesing. Elefantpassernes barn skal jeg sjekke ut. Sin egen herre har jeg stående i hylla, den er veldig tykk og stor.
Jeg har ikke lest Tove Nilsen på veldig mange år, kanskje jeg går glipp av mye, men jeg har ikke helt sansen for henne.
Med hånden på hjerte - ikke i det hele tatt. Men har store planer!
hehe hender det at noe svir seg hos deg?
Jeg fikk ikke tid til å bli hva jeg ville.
Hvem gjør hva han vil når han
gjør hva han skal?
Min drøm var teater. Mitt kall var å spille
Men hvem kan få tid til å følge sitt kall?
Hva jeg kunne ha skapt
for tragediens muse!
I meg er gått tapt
en Bernhardt og en Duse...
Jeg skulle ha tolket - med hele meg selv-
en virkelig Nora, som gikk da hun gikk.
Jeg skulle ha sagt hennes avskjedsreplikk:
"Farvel"
Om bare en kvinne hos Ibsen kan si det.
Dette kunne jeg gitt,
dette kunne jeg blitt
om jeg hadde fått tid til å bli det!
(Men så ble jeg altså husmor.)
Jeg kunne ha løst sosiale problemer,
og sørget for samfunnets styre og stell,
og innført de nyeste hullkort-systemer,
og gjort selve ordningen mer rasjonell.
Hva jeg kunne ha skapt
i et folkeregister!
I meg er gått tapt
den perfekte minister...
Jeg skulle vært samfunnets kart og kompass,
og rettet på alt som med rette bør rettes.
Jeg skulle ha sagt: "Her skal tingene settes
på plass!"
som bare en organisator kan si det.
Dette kunne jeg gitt,
dette kunne jeg blitt,
om jeg hadde fått tid til å bli det!
(Men så ble jeg bare medlem av en syklubb.)
Jeg kunne vært en av de kvinner man kaller
en farlig vampyr og en mørk femme fatale,
som er, hver gang franske regjeringer faller,
den dypere grunn til regjeringens fall.
Hva jeg kunne ha skapt
i en verden av haner!
I meg er gått tapt
mange franske romaner ...
Jeg skulle ha sett myriader av menn
gå først fra sin kone - og så fra forstanden.
Til hver av dem skulle jeg sagt: "Du er mannen,
min venn!"
som bare en stor kurtisane kan si det.
Dette kunne jeg gitt,
dette kunne jeg blitt,
om jeg hadde fått tid til å bli det!
(Men så ble jeg altså gift med Jens.)
Jeg kunne ha diktet om kvalen og rusen
i tre-binds-romanen "Han kom som en vind".
Jeg kunne vært utsolgt i nittende tusen
med hele mitt følsomme ungpikesinn,
Hva jeg kunne ha skapt,
som gav livet en mening!
I meg er gått tapt
en forfatterforening ...
Jeg kunne ha diktet meg frigjort og hel
i hele kaskader av utsolgte bøker.
Jeg skulle ha sagt: "Det som kvinnene søker,
en sjel!"
som bare en diktende kvinne kan si det.
Dette kunne jeg gitt,
dette kunne jeg blitt,
om jeg hadde fått tid til å bli det!
(Jeg som gikk og bar på så meget - og nå
bærer jeg bare pakker.)
Jeg kunne studert og blitt vitenskapskvinne,
en omstridt og verdensberømt filolog,
som alt hadde utgitt det fjortende bindet
"Om preposisjoner i keltiske sprog".
Hva jeg kunne ha skapt
ved erkjennelses-grensen!
Fru Curie er gått tapt
og er blitt til fru Jensen ...
Men tenkte jeg ikke fra morgen til kveld
på alt som jeg aldri får tid til å lære,
da kunne jeg kanskje få tid til å være
meg selv?
Ja, tenk, det er nesten litt pinlig å si det:
Men jeg kunne jo bli
den jeg er, sant å si,
hvis jeg selv gav meg tid til å bli det!
André Bjerke
Tror jeg har lest 15 bøker i april. Har ikke registrert bøkene som lest pr/år før i dag.