Alle der i egnen så skjevt til denne Boulatruelle. Han var så altfor høflig, altfor ydmyk, tok av hatten for Gud og hvermann og smisket og skalv for gendarmene. Det hette seg at han var med i en tyvebande, og en mistenkte ham for å ligge på lur i skogkanten om natten. Det eneste en hadde å si til hans fordel var at han var fæl til å drikke.

Pariseren er blant franskmennene det samme som ateneren var blant grekerne. Ingen sover bedre enn han, ingen er mer åpenhjertig lettferdig og lat enn han, ingen ser ut til å kunne glemme så lett som han, men en skal bare ikke være for trygg. Han kan nok være inderlig likeglad med alt, men hvis æren står på spill, kan han bli grepet av et vidunderlig raseri. Gi ham en lanse, og han lager en10. august, og gi ham et gevær, så får de et Austerlitz. Han er Napoleons faste støttepunkt og Dantons siste tilflukt. Gjelder det fedrelandet, da melder han seg under fanene. Gjelder det friheten, da bygger han barrikader av brusteinene. Er først timen inne, da vokser mannen fra forstedene. Denne lille mann reiser seg med et skremmende utrykk i øynene, pusten hans blir som en storm, og ut av denne spinkle brystkassen stiger det et uvær som kunne få Alpene til å vakle. Det er ved hjelp av mannen fra forstedene at revolusjonen, sammen med arméene, beseirer Europa. Hans store glede er å synge. Sammenlign hans sang med hans temperament, så får De se! Så lenge han bare synger Carmagnolen, velter han bare Ludvig XVI. Få ham til å synge Marseillaisen, og han befrir verden.

Det var på den tid da politimester Anglès avsluttet en fortrolig spesialrapport til kongen om Paris' forsteder med følgende linjer: All ting tatt i betraktning, Deres Majestet, har en ikke noe å frykte av disse mennesker. De er så sorgløse og likeglade som katter. Den lavere klasse i provinsen er nok urolig, men den i Paris er det ikke. Mennene er alle sammen ganske små. Det måtte stå to av dem oppå hverandre for at de skulle bli like høye som en av Deres Majestets grenaderer. Det er intet å frykte fra hovedstadens befolkning. Det er verd å legge merke til at dens gjennomsnittshøyde er gått ytterligere nedover de siste femti år, og pøbelen i Paris' forsteder er mindre enn før revolusjonen. Den er ikke farlig. Kort sagt, det er nok pøbel, men snill pøbel.

Det blir bestandig dratt opp. " hvorfor venta du så lenge med å anmelde? Hvorfor dro du ikke din vei når han banka deg sønder og sammen? Hvorfor fløy du ikke på politistasjonen hvis du mente du var blitt voldtatt? Det er en utfordring å forklare det rasjonelle i noe folk som ikke har vært i en sånn situasjon opplever som irrasjonelt.

En gang skulle det komme en dikter, og Lillelord hadde grudd seg hele dagen. Han kjente voksne som skrev musikk, men ingen som skrev ord. Han syntes det måtte være så unaturlig. Men den dikteren hadde vært som et stykke musikk han også, da han leste opp i pausen. Han hadde brede kinnben og noen sterkt blå øyne som så på en lenge ad gangen. Og da han leste «Gobelin» i pausen, og efterpå et om en pike som het Elvire og skulle på ball, da syntes Lillelord ord kunne være enda mer enn musikk, fordi det både var musikk og ord.

Herr Myriel måtte finne seg i samme skjebne som alle nyankomne i en liten by der mange tunger taler, men få hoder tenker.

Når man utsettes for overgrep,får ofte tvilen,skammen,skyldfølelsen og usikkerheten ta overhånd. For mange fører det til at man ikke forteller til noen hva som har skjedd. Da låses hendelsen ned i en skuff,arkiveres under "ting JEG ikke skulle gjort", på tross av at det er overgriperen som har gjort noe han ikke skulle.

En gang fantes det en liten pike som het Victoria,og da hun var tre år,bygget pappaen hennes et rom inni henne. Et ensomt rom der smerte og følelsesløshet var det som fantes. Etter som årene gikk ble det et rom med solide vegger av sorg,et gulv fullt av hevnlyst og til slutt et tykt tak av hat.
Og der inne er hun nå.

Følelsessladd

Hvilket tveegget liv!?
Takket være sin kynisme
er han svært negativ
til sin egen optimisme.