I kjærligheten skal man ikke si alt, for en følelsesbinding har bruk for noe uuttalt som samtalen kretser om.
Sigrid Undset

Nå,
og evighet
er ett.
Vi låste øyeblikkene
og sugde på
dem i
evigheter.
Så
på dem
og smakte på dem.
igjen og igjen.
Nå
er jeg
alene igjen.
Du er evig
borte.
Til vi møtes igjen
- for evig og alltid.
....hvis jeg er snill nok

K.B. 13.01.01.

En av farene ved julaften, er at vi av våre koner får gaver som vi slett ikke har råd til.

Robert Emil Lembke.

Halleluja! ;)

Jeg ser du har lest Før du sovner og Nåde av Linn Ullmann. Disse bøkene ble heller ikke jeg særlig begeistret for. Husker dem som litt "blodfattige" - som om hun ikke greide å fylle temaet sitt helt med en interessant historie og troverdige personer. Da synes jeg Det dyrebare og Et velsignet barn har mye mer nerve og mer gjennomarbeidede historier.

Ingen ting hindrer oss mer fra å være naturlig enn ønske om å være det.
Francois de La Rochefoucauld

Den ligger på ønskelista mi, den hadde jeg helt glemt å se etter. Takk for at du minnet meg på den Lillevi.
En artig tittel som gjør at den virker som en solid bok.
Når jeg søker på den her inne med norsk tekst finnes den ikke, merkelig...

Det er enkeltstående bøker, så du kan bare velge hvilken du vil begynne med.

Det høres ut som ei bok det er verd å se nærmere på, ja. Jeg forbinder ham også mest med gode krimbøker, men leste i år Comedia infantil av ham. Det er ikke krim, men ei meget god bok som kan anbefales!

Det er ikke andres mening som gjør mennesket lykkelig.
Dronning Kristina

Det har vært et bra leseår på den måten at jeg har funnet svært mange gode bøker. Hvis jeg skal prøve å plukke ut de beste innenfor ulike kategorier, kan det bli sånn:

Årets morsomste var uten tvil Soldaten Ivan Tsjonkins liv og merkelige opplevelser av Vladimir Vojnovitsj. En ellevill satire som trimmet lattermusklene godt!

Noveller i samling av Frode Grytten har jeg stor sans for. Han får sagt mye med få ord, og han mestrer både humor og alvor. Og årets beste novelle tror jeg må bli Skjenselens korinter av Agnar Mykle. Den står i samlingen Perler i prosa.

Årets positive overraskelse var De elendige av Victor Hugo. Historien om straffangen Jean Valjean har tålt tidens tann og kan fremdeles berøre oss i dag.

Andre klassikere som har vært store leseopplevelser er Hamsuns Sult og de to første bindene av Falkbergets Nattens brød. Alle disse tre har vært felleslesninger her på bokelskere, og det har bidratt til at jeg har fått ekstra mye ut av bøkene. John Steinbecks Vredens druer er også ei bok som jeg seint vil glemme. Historien om Tom Joad og depresjonstida i 20-årene virker skremmende dagsaktuell med finans- og eurokrise som daglige nyhetsoppslag.

Som beste nye norske hadde jeg egentlig tenkt å si Innsirkling II av Carl Frode Tiller, men så ser jeg at jeg leste den helt på slutten av fjoråret... Da må det nesten bli Linn Ullmanns Det dyrebare. Hun har en helt egen måte å beskrive relasjoner og sår ensomhet på i denne boka.

Livet har lært oss at kjærlighet ikke består i å stirre på hverandre, men å se i samme retning.
Antoine de Saint-Exupéry

Mesteparten av denne omtalen har jeg tidligere skrevet under en diskusjonstråd med felleslesing av Plogjernet.

Vær obs på at noe av bokas innhold blir røpet underveis.

Plogjernet er det andre av fire bind i Johan Falkbergets verk Nattens brød.

An-Magritt strever fremdeles med å gjenopprette Kiempen og sin mors ære, og dette skal hun klare ved å gjøre Kiempeplassen til en krongård. Hun har vært forutseende og skaffet seg såkorn mens det ennå var å få tak i, og lykkes med havreåkeren sin. Samtidig med at hun arbeider seg opp fra fattigdommen, er det mange tidligere selveiere som har mistet sin odel og må leie sin egen jord etter at de begynte å jobbe for Kammertjeneren og smeltehytten. Og dermed kommer misunnelsen inn.

Misunnelse, hevn, ære og kjærlighetsbudskapet ser jeg som sentrale tema for denne boka. Misunnelsen gir seg de mest groteske utslag, og med en fullstendig mangel på rettssikkerhet kan sladderen føre til katastrofe. Dette er et samfunn hvor det trykte ord stort sett enten er religiøse tekster eller juridiske dokumenter. For menigmann går det litt i surr om regler stammer fra Postillen eller Christian Qvart. Det er heller ikke så rart, siden det meste av det som religionen definerer som synd, også gjerne er det samme som er straffbart etter loven. Og både prest og dommer har sanksjonsmuligheter overfor synderen. I kapitlet ”Den nye tiden” dukker stadsfysikus Didrik Eckhof opp og lager et visst oppstyr ved å kreve bevis for skyld før det dømmes – noe som er både uventet og upassende.

Side om side med gudstroen er det også mye overtro (ikke alle vil skille på disse to, men det lar jeg ligge i denne omgang..). Det er en forestilling om at enkeltindividets synd kan føre til at et helt samfunn straffes, for eksempel med uår. I overtroens evige fangenskap ble de synske og tilla drømmer og fugleskrik skremmende varsler. (s. 63) Misnøyen får i boka utløp ved at man rammer den som er enklest å ta. Jeg stoppet opp litt ved kapitlet ”I Kaifas gård”. Falkberget har mange bibelske referanser. Med ganske gjennomsnittlige bibelkunnskaper, tyr jeg innimellom til Google. Kaifas var yppersteprest, og det var til hans gård Jesus ble ført etter at han ble arrestert. Kaifas var også den som hadde gitt jødene det råd at det var gagnlig at ett menneske døde for folket. Har Falkberget dette i bakhodet når han beskriver hvordan folk fordømmer An-Magritt i det ene øyeblikket, angrer seg i det neste for så å fordømme henne igjen? Endelig holdt de opp å snakke om An-Magritt. De gled – før de selv visste det – inn i det uoppslitelige emne: Kammertjeneren! Kjøreprisene! Pungene fra Amsterdam! Og videre: Inne i dem hvisket en illevarslende stemme: En pengesterk flensburger i Trondhjem slår snart til seg odelsgrunnen din og gjør deg til leilending. Overfor ”øvrigheta” har de ikke så mye å stille opp, men de kan i alle fall sørge for at den som har vært nederst på rangstigen ikke får passere dem i rang og anseelse. Og for Kammertjeneren er det en fordel om misnøyen styres bort fra ham selv.

Messias-symbolikken er også til stede i denne boka. An-Magritt tilbyr seg å si at det var hennes barn de fant og dermed redde fjøstausa fra bøddelen ved å bli henrettet selv.

Både An-Magritt, Pistolen og Pontus higer etter kunnskap. Hestejelkeren trer fram som en stadig mer interessant person etter hvert som vi blir nærmere kjent med ham. Han tar affære på sin måte for å redde An-Magritt. Hestejelkeren prøver å gå i Guds fotefár. Han gikk ennå ustøtt og vaklende i dem. I kapitlet ”I Guds fotefár” står det også: Hittil visste hestejelkeren ikke om annen oppdragelsesmetode enn real juling og en flom skjellsord. Hjalp det? Nei! Vondt avler vondt! Da hestejelkeren en natt lå våken og funderte over hvordan han skulle gjøre et Gudsbarn av Pistolen husket han brått at hr. Jens en gang leste fra alteret: Hva I sår skal I høste! Og siden hørte Pistolen aldri mer et sint eller vondt ord i mesters munn. Ansvaret og omsorgen for Pistolen får ham til å bli et nytt menneske. Det første frøet til denne endringen kommer kanskje med at An-Magritt tar seg av Pistolen. Hun behandler ham pent, lærer ham å lese og gir ham troen på seg selv. Og så kommer også Pontus inn under deres vinger. Han er ikke så interessert i bokstaver, men er et naturtalent med tall. An-Magritt sår både havre og kunnskap, og på slutten av boka sørger hun for at mange bønder får kjøpt såkorn i tillegg til at hun vil utvide egen åker. Kunnskapen kan også koste. Åket er en gren brekt ned fra Kunnskapens tre – sa Kiempen. Det byr både på godt og vondt – Gudsengelen min. Det er mange som føler deres kunnskap som en trussel.

Hevntankene til An-Magritt er til stede gjennom hele boka - forståelig nok. Hun vil ikke selge såkorn til mannen som spyttet mor hennes i ansiktet da hun sto i gapestokken. Hedstrøm ber henne ombestemme seg, ellers mister hun sin sjel, men hun nekter. Hun drømmer i fengselet: Vi står ved Guds hav – sa Filip. Herren har sanket de uskyldiges og krenkedes tårer i denne sjøen. De forliste er anklagerne deres. Her skal de drive uten å nå båtstøene før den Yderste dag. Kjæm dem hit som har fengslet meg? Ja – i fall du it ber Gud skåne dem, An-Magritt. Vil du det? Hun knyttet nevene til ham og ropte gjennom stormen: Nei, Filip! Nei! Nei! Jeg vil be om hevn! Pestilenz! Brann! Blod i elver og sjøer! Dyrtid og død i alle hus! Hun vil på slutten legge veien om smeltehytten med de to hestene og kløvsadlene for å triumfere, men husker så Kiempens ord om at hevnen hører Herren til. Hun lot være å legge vegen om smeltehytten og stangvekten. Hevnen hørte avgjort Herren til! Ordene burde ha stått prentet i Christian Qvart. I røde bokstaver og tegn – som Danzig. Ja da ville alle arrester og fengsler i verden bli revet ned. Og halsjern og fotlenker kastet inn i broder Jürgens smelteovner!

Loddsnora som rettesnor i livet, er også nevnt flere steder i boka. I tillegg kommer prestens utsagn i kapitlet ”To vitner i Guds skranke”:
Lad denne unge og frimodige qvinde med sitt oksespand fortfare at pløie den plogfure du har udseet til rettesnor for de stiløse og adspredte. Slik jeg leser boka er det kjærlighet og medmenneskelighet som seirer i An-Magritts sinn. Hun vil fremdeles jobbe for å gjenopprette æren til sin mor og Kiempen, men uten å la hatet få ødelegge henne.

Hr. Jens synes jeg det blir litt vanskelig å tyde. Tror han at An-Magritt er skyldig likevel? Han sier da han står på myra der han tror graven til fjøstausa er: Vid at du skal ingenlunde smage Guds vredes vin – den din skjønne lidelsessøster An-Magritt visseligen er forbeholdt. Jeg skjønner heller ikke når han i kapitlet ”En betlerske” tenker Kirkens menige soldat! Ville Gud unne ham og alle medstridende dagens seier? Åndens! Kjærlighetens! Han visste om én farlig fiende full av list og renker: Bernhovis! Den Bernhovis som der nede i kongens Kjøbenhavn svek sitt fattigmannsløfte til trøst og forsødelse for sin kjødelige fader. Hvilken skjøgekarakter! Jeg lurer på hva det egentlig er han fordømmer seg selv for her.

Både An-Magritt og Plogjernet regner jeg blant dette årets store leseopplevelser. Her følger vi utviklingen ikke bare til An-Magritt, men også flere ande personer. Det er troverdige og gode personbeskrivelser, og vi får også et bilde på hvordan samfunnet som helhet endres på grunn av gruvedriften. Jeg ser fram til snart å lese de to andre bøkene også!

Jeg leser en reiseskildring av John Steinbeck. Han dra Amerika på kryss og tvers sammen med hunden Charley i bo-bilen som han har døpt Rocinante.
Boka heter "Turen med Charley".
Har også begynt på "Irr! Grønt!" av Dag Solstad, nok ei bok om en ung lærer som helt sikkert støter på utfordringer i Oslo.