Barnet Gud glemte - er en bok jeg tilfeldig fant på biblioteket en dag jeg tok meg tid og gikk gjennom diverse hyller. Det er tittelen som var fengslet meg i første omgang. Boken var liten og ikke særlig tykke og forfattet av Dagfinn Grønoset. Som viser et tidsbilde av Norge fra slutten av 1800-tallet. Viser hva som skjedde når en familie hadde dårlig råd (i tillegg at faren drakk), ble barn bort på en gård når de nådde 7 år og måtte jobbe. Fikk innblikk i samhørigheten blant de som jobbet der. Barna fikk også skolegang, men det lå langt fra våre dager - kanskje noen ganger i måneden. Må innrømme at det var en tårevåt lesing. Flere år etterpå fikk jeg tak i boken på et aktikvariat og tittelen sitter spikret.

Ikke bare det, men ISBN med 10 nummer blir registrert med ekstra tall som maskinen gir. Slik at tidligere ISBN ikke kan brukes.

Til å begynne med Bobseybarna og Hardyguttene. Så fikk jeg lånekort på biblioteket og oppdaget bla. Alexandriabøkene til Jon Bing samt noe "voksen" sci-fi som hadde forvillet seg gjennom nåløyet på skolebiblioteket. Når de da bygde nytt bibliotek her i kommunen, med voksen og barneavdeling i samme bygg og egen sci-fi hylle, var veien videre i grunnen staket opp:-)

Til min store glede er bokomtalene vi skriver nå tilgjengelige inne på profilene våre. Hjertelig takk!

SANGSVANENE

Vi vil ikke
fornekte skyggene -
og de sorte fuglers klør
i våre hjerter -
angsten og hjelpeløsheten,
fortvilelsen -
de lange timer
nesten uten håp.

Noen vismenn
med fremmede fakter
prøvde å lede oss bort
fra enkle kjensgjerninger
til en gold ørken -
noen andre atter
til teorienes ingenting -
til et selvklokt
koketteri med tomheten -

Aldri noen sinne
kunne vi tie livet ihjel
for de sorte fuglers skyld,
vi - som også fikk se
de hvite sangsvanene
fra det motsatte land -
så dem flyve
under en solklar himmel
- likt skinnende håp -
som ingen jordiske vismenn
kunne slokke.

Når sangsvanene
møtte dødens skygge
så sang de -
de sang en livsdrøm inn
i våre trette hjerter -
de fløy ikke
mot aftenens solnedgang
men biet i natteskyggene -
så lettet de - ved morgengry -
og vi så en ny dag
som glitret i deres sloknende øyne.

Vi fornekter ikke skyggene
de sorte fuglers grep
om våre hjerter
med timer nesten uten håp -
men likefullt -
vi har fått oppleve
de uforglemmelige sangsvanene -
og seiertonen
i deres sang
dirrer nå for alltid
i våre sinn.

Forfatter Anna-Lisa Jørstad, Morgenhilsen, 1986.

hehe så sant så sant! Selv er jeg uten vann, men samler opp hvor jeg kan (bøtter er satt ut). Håper at vannet fra brønnen renner igjen. Kipt uten vann.

Liker han Star Wars/Clone Wars? Da finnes det ihvertfall en bok i den aldersgruppen, Jediens vei; adlibris jediens vei
Jediens vei er laget som en lærebok for jedi"rekrutter" med stor skrift og notater i margen fra bla. Ahsoka Tano og Anakin Skywalker mfl. Ga den i bursdagsgave til min eldste nevø, han så ut til å like den, han er 8.

Cold days - Jim Butcher

Fantastiske bøker, utrolige beskrivelser av mennesker i sine miljøer. Beskrivelser om hvordan livet kunne endres totalt når hovedpersonen Jean Valjean, som ung mann tar et brød fra bakeren pga søsterens sultne barn og blir tatt for ugjerningen.
Han strir med en indre kamp etterhvert utover i fortellingen, og det synest jeg blir beskrevet på en fantastisk måte.
Hugo skrev bøkene i 1862 og blir lest og beundret den dag i dag, som den klassikeren den er.
Bøkene er blitt filmatisert opptil flere ganger, og det har blitt laget musikaler i flere land.
En storslått fortelling som fortjener en sekser på terningen

Nesten litt vemodig å være ferdig med siste boka. Den sterke An-Margitt går fortsatt foran, og sammen med Johannes bringer hun framskritt og større grad av selvberging til bygda. Men også den tilsynelatende usårbare An-Magritt blir sårbar etter å ha møtt Johannes: Amors Schwester hette Angst. Og hun er stadig redd for å miste ham. Hun skjønner også selv at hun er avhengig av Johannes: Her ville aldri ha kommet til å vokse et eneste kornaks uten det under - drømmen om Johannes fra Freiberg.

Selv om også denne siste boka var godt skrevet, er jeg ikke like begeistret som over de tre første. Kanskje fordi det ikke var samme "fortryllelsen" (finner ikke noe dekkende ord...), ikke så mange sitatvennlige visdomsord, mindre humor - både galgenhumor og den underfundige. Og så savner jeg mer om Ole soldat. Vi får i verket ganske god kjennskap til mange personer, men en sentral skikkelse som An-Magritts far dukker bare opp i få setninger og etterlater iallefall meg med mange spørsmål. Samlet sett ble det derfor en litt blandet leseopplevelse, men havner absolutt på pluss-siden! Og jeg tror dette er bøker jeg vil ta fram igjen senere og sikkert finne noe nytt hver gang :)

Jeg synes det er for galt at du ikke skal få med deg epilogen, så derfor har jeg skrevet den av for deg her:

I hundre år har An-Magritt sovet ved siden av Johannes. Nei bare et sekund! Fra graven deres ser en skyene senke seg som før ned over dalsluket lengst i nord. Der ligger havet som var til før Gud skapte verden og skilte vann og vann.

En stille og lys juninatt rider dragonløitnant Hedstrøm oppover til Østerlid. Han er kledd i den uniform Gustaf Adolfs regimenter brukte under oppridningen til Christianopel.

Hedstrøm rider i galopp og sitter ong og oppreist i sadlen. Hans fornedring er til ende. Igjen bærer han det sidesverd han tapte ved å legge det fra seg i en skjøges skjød. Han svinger inn på den gjengrodde og vanskjøttede kirkegård. Innviet av en unemnt munk. Her holder han an foran Johannes’ og An-Magritts sunkne graver.

Hedstrøm skriver namnene til Johannes og An-Magritt ned på en stentavle. Ved hennes føier han for zirats skyld et allegorisk tegn han en gang så innhogd i en sten over en kvinnegrav i Polen.

Han rider fra grav til grav. Trekorsene ligger råtnet og nedblåste over alt. Her er tre graver side om side. I den ene den lærde latindegnen Pedro. Zigeunergutten Pistolen! Og i den andre Eva – det mishandlede barn An-Magritt stjal fra den hedenske legden. I den tredje grav – og nærmest Pedro – ligger det fryktelig utsjående menneske hestejelkeren. I dag sto sikkert også han mellom englene i Himmelen.

Hedstrøm skriver nøiaktig også namnene deres ned på stentavlen. Når den ble funnet ville deres initialer prentes i en kirkebok. Han vet ingen annen utveg å ivareta de salig hensovendes minne på. Jo én kom til å bli erindret i tio tusen år. Mor lilla!

Enda en grav rider han borttil. Den er så vidt synlig. Her ligger broder Jurgen og den vanvittige fjøstausen døden reddet fra galgen. To Guds sendebud til alle enfoldige sjeler.

Og så rider Nordens eldste – eller yngste – løitnant nedover til smeltehytten. På elvebredden holder han an og blir sittende i sadlen og stirre. Nei Kammertjener Jurgens’ smeltehytte er heller ikke mer! Noen ruiner og store slagghauger ligger igjen. Intet annet.

Hedstrøm sporer hesten ut i elven så den kan svømme over nedenfor strykene. For en rytterdragon en enkel sak. Derfra rider han opp til dammen. Konstmesterens viden berømte vasshjul borte! Demningen sprengt! Forgjeves har mange hundre stridende kjempet ved denne skansen til hestene ble skutt under dem. Den største honnør på denne jord!

Hedstrøm reiser seg i sadlen og står i stigbøilene. Er også bøxel- og leilendingspladzene borte? Nei! Han klapper i hendene. Nye fötjusande gårder og store åkrer innover alle lier!

Hedstrøm lukker øinene. Han vil overlate det gledelige og mirakuløse syn til sjelens øie. No ser han An-Magritt lik en ong skogsfru stå i røken inne ved kølmilene. Hun vokter trekklukene så veden ikke tar fyr og går opp i flammer. Der – der ser han henne med to malmokser pløie grøftede myrer og stenet mark nedenfor Kiempepladz. Og der – der står mor lillan frisk og smilende i karmen og kjører foran en konvoi fattige bøxlere og leilendinger. Plebeiernes hungerstog til Rom!

Hedstrøm åpner atter øinene. Ville det nye samhellet ha vært mer enn en drøm i sømne uten henne? Han roper All sinte! som til et helt oppsadlet regiment. Hon var den blivande sägrare!

En halv time senere rider Hedstrøm dit ned elveprammene lå under Monsieur Jurgens’ store bestyr. Dragonløitnant Hedstrøm sporer igjen hesten ut i elven.

På andre siden ligger planert veg for kjerrer og karosser. Det var den An-Magritt fikk Johannes til å måle og stikke ut før han forfremmes til huttenreuter. Kløvsadlenes inferno for mennesker og dyr var forbi.

Hedstrøm setter seg bedre til rette i sadlen og rider mot solnedgangen norderut. Hans sidesverd dingler ned fra hestens venster side.

I den lyse juninatt kaster rytteren skugge bakover. Ikke engang den ligger mer foran - - -

To år etter at moren min døde, forelsket faren min seg i en glamørøs, blond, fraskilt dame fra Ukraina. Han var åttifire, og hun var trettiseks. Hun kom inn i livet vårt med et smell, som en luftig, rosa granat, og virvlet opp alle de mørke understrømmene slik at halvglemte minner kom opp til overflaten og ga familiespøkelset et spark i baken.
(En kort historie om traktoren i Ukraina av Marina Lewycka.)

Jeg håper denne boka er like bra som den første jeg leste av henne: "To campingvogner og en jordbæråker", hvor hun med en humoristisk innfallsvinkel setter fokus på alvorlige samfunnsproblemer.

Etter å ha lest epilogen, sitter jeg igjen med en følelse av at Hedstrøm er en høyst reell person, men også noe langt mer enn det. I epilogen er det fortellerstemmen som formidler uten at det er en gjengivelse av hva andre folk tror (eller er det ikke det?), og her beveger vi oss et stykke utenfor de kjente begrensninger i tid og rom...
Vanligvis er jeg ikke så begeistret for "mysteriepersoner" i romaner, men kølfogden fascinerer meg :)

Ble fristet til å kjøpe den, og her var det mye rart!
Ser bl.a. at Victor Hugo i 1862 sender en lapp til sin forlegger: ?
Svaret er: !
Han lurte altså på hvordan salget av De elendige gikk, og fikk bekreftet at det gikk strålende. Må si de kunne kunsten å fatte seg i korthet!

Jeg skal gjøre meg ferdig med "Samfunnets ulykkelige" eller de elendige av Victor Hugo, har litt igjen av denne klassikeren. Denne gangen leser jeg IKKE en kortversjon som jeg en gang har gjort. Fantastisk bøker, rett og slett.
Har så vidt begynt på Falkberget sin bok Nattens brød - "Kjærlighetens veier". Jeg kommer nok også til å begynne på "Haugtussa" av Garborg når jeg er ferdig med De elendige.
Helga er da som sagt redda.

Det er greit at du ikke forstår spørsmålet mitt, men med all respekt det var ikke stilt til deg.

Dersom du hadde lest boka og hadde en mening om den, så forstår jeg. Men å forklare og svare på vegne av andre, mener jeg blir helt feil. Hvordan kan vi vite hva andre tenker og mener om en bok annet enn det de skriver her. Og noen ganger kommer ikke det helt tydelig frem, da er jeg interessert i bokanbefalerens svar og ikke hva du eventuelt tror. Forstå meg rett.

Jeg står ikke med noen fasit på konseptet her inne. Det jeg personlig skiller mellom er å komme med innspill i en diskusjon og det å svare på vegne av andre. Det siste synes jeg er en uting.

Jeg har aldri forstått at folk har behov for å svare på andres vegne.