"David Copperfield" av Charles Dickens uten tvil.

Vårofferet av Lars Mytting er den beste norske boka jeg har lest i år, en virkelig go'bit . Den ble til og med en favorittbok, da er den i et godt eksklusivt selskap i min bokhylle. Den fortjener faktisk enda flere lesere, så her ble det et boktips til dere nå på slutten av året.

Jeg har ikke tenkt på muligheten for at han skriver om seg selv på den måten, men det er en interessant tanke. Han skriver i alle fall om virkelige personer som han fletter inn i historien. I kapittel 31 oppsøker Adam Trask Olive Hamilton, og det står at huset deres eies av Ernest Steinbeck. Både Steinbeck selv og hans far het John Ernst. Hans mor het Olive, og de bodde i Salinas. Hans morfar het Samuel Hamilton og familien Steinbeck hadde en kokk som het Lee.

Ønsker deg ei riktig god jul! Det høres ut som en god plan å lese A Christmas Carol for å komme i julestemning.

Jeg har akkurat lest Levi Henriksens nyskrevne jule-novelle Snø vil falle i "Uke-Adressa". Liker godt måten han skriver på om de som ikke er blant de mest vellykkede i samfunnet:
Det er ikke det at jeg ikke har forsøkt å bli noe annet, men jeg har aldri vært flink til å lære meg ting fra ei bok. På faren vår sin tid var det å være selvlært smått en hedersbetegnelse i bygda, nå er det noe som blir brukt om menn som mangler retning på livet sitt. Det eneste stedet man har bruk for folk som meg i dag, er i alle realityshowene som fjernsynskanalene er fulle av, men jeg har alltid ment at virkeligheten gjør seg bedre de aller fleste andre steder enn på TV.
De jobbene jeg har hatt, er slike som gjerne ender opp med å bli sendt ut av landet.

Ellers leste jeg ut Vårofferet av Lars Mytting i formiddag. Skrivestilen og miljøet minner meg litt om Levi Henriksen, og boka var veldig bra!

Og nå må lesinga vike for litt juleforberedelser ;-)

God idé:)

I likhet med Marit, tolket jeg Timshel som en oppfordring om å benytte sin frie vilje. Det er noen måneder siden jeg leste bøkene, så jeg husker ikke alle detaljer. Men det jeg sitter igjen med etterpå, er en følelse av at bok 1 var en nesten gammeltestamentlig utgave av arvesynden, mens bok 2 åpner opp for mer nyanser mellom godt og ondt hos personene, og håp om at det går an å bryte onde sirkler og at det går an å ta ansvar for eget liv - ikke bare skylde på en ond skjebne.

I kapittel 38 har jeg markert to avsnitt som jeg synes sier mye om brødreforholdet og Cals forhold til omgivelsene:

Så langt tilbake Cal kunne huske, hadde han lengtet etter varme og ømhet, slik som alle gjør. Hvis han hadde vært enebarn, eller hvis Aron hadde vært av en annen type, kan det hende at Cal hadde fått kontakt og funnet kjærlighet lett og normalt. Men fra første stund ble folk tiltrukket av Aron på grunn av hans utseende og hans åpne vesen. Naturlig nok forsøkte Cal å vekke oppmerksomhet og kjærlighet på den eneste måten som han visste om - nemlig ved å prøve å oppføre seg som Aron. Men det som var inntagende i Arons lyse troskyldighet, virket mistenkelig og ubehagelig hos den mørke Cal med de plirende øynene. Og siden det var påtatt, virket det heller ikke overbevisende. Det hendte Cal ble irettesatt for å si eller gjøre nøyaktig det samme som Aron hadde fått smil eller ros for.

Et par slag på snuten kan gjøre en hvalp håndsky, og et par avvisninger kan gjøre en gutt sky for livet. Men mens hundehvalpen vil luske unna eller legge seg på rygg og logre, kan det hende at en liten gutt dekker over sin skyhet ved å late som han er likeglad, ved å kjekke seg, eller ved å lukke seg inne i seg selv. Og når en gutt først har opplevd å bli avvist, da vil han øyne kulde og avvisning selv der hvor den ikke finnes - eller, hvilket er enda verre, han vil fremkalle det hos folk simpelthen ved å vente det.

Her sier han vel også en del om betydningen av arv kontra miljø - noe jeg mener han stadig kommer tilbake til på ulike måter videre utover i boka.

I dag er det vintersolverv og årets korteste dag - nå går det mot lysere tider. Her er et lysdikt av Rolf Jacobsen:

Bare tynne nåler

Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det. Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
I en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
Gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.

Og et lite dikt fra ukjent opphav:

vintersvart

årets lengste
natt forbi

mens solbanen snur
starter lyset
sin lange
ferd tilbake

Av en eller annen merkelig grunn har tiden frem til jul gått fort inni meg også. Jeg er ikke noe glad i denne måneden, så den pleier aldri å fly avgårde, hadde gått i hi hvis jeg kunne. Men nå er det snart bare en uke igjen av året, og sola har snudd, herlig!

Jeg har såvidt begynt på "A Christmas Carol", første gangen for meg. Så har begynt å snuse litt på "Middlemarch", spent på den. Ved siden av leser jeg Lee Childs "Die Trying", en Jack Reacher-roman.

En riktig god jul til alle fra meg også!

Hvem sa det?

Hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

Kolbein Falkeid

Jul i Midt-Østen

Glade jul, hellige jul.
Bomber daler ned i skjul.
Hit de flyver med løfter om fred.
Hvor de tvinger oss alle i kne.
Lønnlig i blant oss de går.
Lønnlig i blant oss de går.

Julefryd, evige fryd.
Hellig krig med himmelsk lyd.
Frykten lever i hus og i hjem.
Rakettene treffer igjen og igjen.
Evig er englenes sang.
Evig er englenes sang.

Fred på jord, fryd på jord.
Soldatene i blant oss bor.
Våpnene synger om døden så smukt
De har himmelriks dør opplukt.
Salig er englenes sang.
Salig er englenes sang.

Salig fred, himmelsk fred.
Bomber julenatt her ned.
Fienden bringer til store og små
bud om hvem som er Herren nå.
Fred over de som har falt.
Fred over de som har falt.

Fritt omskrevet av meg. Bernard Severin Ingemann 1789 - 1862, salmedikter fra Danmark skrev den dansk/norske teksten. Opprinnelig tekst og melodi til denne julesalmen er skrevet av de to østerrikerne Joseph Mohr og Franz Gruber. Verket ble første gang fremført 25. desember 1818.

Stille Nacht, heilige Nacht

Stille Nacht, heilige Nacht!
Alles schläft, einsam wacht
Nur das traute hochheilige Paar.
Holder Knabe im lockigen Haar,
Schlaf in himmlischer Ruh,
Schlaf in himmlischer Ruh

Stille Nacht, heilige Nacht,
Hirten erst kundgemacht
Durch der Engel Hallelujah,
Tönt es laut von fern und nah,
Christ, der Retter ist da,
Christ, der Retter ist da!

Stille Nacht, heilige Nacht,
Gottes Sohn, o wie lacht
Lieb aus Deinem göttlichen Mund,
Da uns schlägt die rettende Stund,
Christ, in Deiner Geburt,
Christ, in Deiner Geburt!
Stille Nacht! Heilige Nacht!
Wo sich heut alle Macht
Väterlicher Liebe ergoß
Und als Bruder huldvoll umschloß
Jesus die Völker der Welt,
Jesus die Völker der Welt.

Stille Nacht! Heilige Nacht!
Lange schon uns bedacht,
Als der Herr vom Grimme befreit,
In der Väter urgrauer Zeit
Aller Welt Schonung verhieß,
Aller Welt Schonung verhieß.

Stille Nacht! Heilige Nacht!
Hirten erst kundgemacht
Durch der Engel Alleluja.
Tönt es laut bei Ferne und Nah
Christus, der Retter ist da!
Christus, der Retter ist da!

Herlig dikt og dikter :)

Marley was dead: to begin with.

"A Christmas Carol" av Charles Dickens.

Juleglede

Det sner. Det sner. Så høitidsstilt og bløtt.
Et trekk av hvite fugler! Himmeltrekket,
som nu av klokkekimingen er vekket
og suser ned mot jorden tonemøtt.
Det var i dag det vesle barn blev født,
hvis Gudesannhet ingen løgn har svekket.
Det sner. Det kimer. Himlen er til stede
i slektens håp, i hjemmets juleglede.

Den dystre skog har fått sitt høitidsslør,
den står og lytter barsk og taus til klangen
av malmens klokkeslag og ottesangen
i helgedagens gry som ofte før.
Et brus av orgeltoner langt i sør
tar skogens dype, stille alvor fangen.
Den har som mennesket sitt offer rede,
en liten gran til barnets juleglede.

I byens larm der slår en tone inn,
så sped og lys som selve snefokksuset.
Den søker vekk fra gaten, inn i huset
til voksne hjerter og til unge sinn.
Den stryker som et kjærtegn barnets kinn,
et pust av lykke midt i hverdagsbruset.
Guds eget smil som gyllent er til stede
i barnets lek og hjemmets juleglede.

Forfatter: Magnus Brostrup Landstad
Utgitt: Dette er de tre første vers av denne salmen. Hentet fra juleheftet «Juleglede» 1937.

Imponert :)

Boken er delt inn i Bok I til VIII med drøyt 100 sider pr del, tettskrevne i min utgave, Er det ikke naturlig å følge den inndelingen. Personlig ser jeg det ikke som noe mål å bruke kortest mulig tid.