Bokelskere.no

Det gjør jeg nok :)

Balansekunst har jeg stående, og pr. idag har jeg kanskje litt for høye forventninger, derfor venter jeg, men gleder meg allikevel til å gledes eller skuffes :)

Strengt tatt ga jeg ikke uttrykk for at det er et krav for meg å vite når handlingen foregår, men for en som er svært historisk interessert, er det en viss forskjell om vi befinner oss i 1877 eller 1910.

Hjertet pumper ikke bare blod. Det er en muskel som spennes og gir fysisk smerte ved sorg og påkjenninger.

Så morsomt at du nevner Duuns Menneske og maktene, Lillevi! Jeg har også hatt den boka i tankene mens jeg har lest, og har lurt på om jeg skal finne den fram og lese på nytt etter over 30 år. Jeg kan ikke si at jeg husker noe særlig fra den, annet enn at jeg den gang syntes den var veldig bra.

Jeg har foreløpig ikke lest mer enn første del av Himmelrike og helvete, men regner med å ta fatt på fortsettelsen i helga.

It was the best of times,
it was the worst of times,
it was the age of wisdom,
it was the age of foolishness,
it was the epoch of belief,
it was the epoch of incredulity,
it was the season of Light,
it was the season of Darkness,
it was the spring of hope,
it was the winter of despair,

A tale of two cities av Charles Dickens.

Skal fortelle assosiasjonene mine til deg, Lillevi, men da må du love å ikke si det bort ;-)

Jeg lo også litt da jeg leste det, fordi det ikke stemmer, og så havnet jeg på vidotta i tankene. Du skjønner, selv om jeg er litt lat av natur så prøver jeg å trene litt innimellom. Nå har noen tipset meg om denne treningsvideoen. De par første dagene etter ei sånn økt så verker det i muskler jeg ikke ante eksisterte engang! Jeg skjønner jo av fortsettelsen at Stefansson ikke prøver å være morsom, men det kom litt skeivt ut for min del, så jeg var nok ikke helt mottakelig for det han vil si i akkurat dette avsnittet...

Og Bojers "Den siste viking" vil jeg absolutt anbefale!

Jeg er ikke i tvil om hvilken roman av Zola det refereres til, og den kom ut i januar1877. Salgstallene var helt enestående, solgte ut opplag på opplag på opplag. Fra januar til november ble det solgt 50 000 eksemplarer og Zola ble en meget rik mann. Ingen av de andre bøkene hans kunne måle seg med L'Assommoir.

Men jeg tror ikke handlingen er lagt til 1877/78. I begynnelsen av boka så forteller vi-stemmen at handlingen foregikk for mer enn 100 år siden. Rundt århundreskifte står det i flere bokdatabaser, men hvor henter de sin informasjon? Den norske bokdatabasen daterer den 100 år tilbake i tid.

Gang på gang tar jeg meg i å irritere meg over forfattere som er vage i forhold til å tidfeste romanene sine. Jeg liker å vite hvor og når handlingen foregår, og dermed bruker jeg en del tid på å sjekke opp hint som forfatteren legger fra seg i teksten. Noe lærer jeg selvfølgelig, visste f.eks. ingenting om Zola når jeg begynte, eller når de begynte å produsere og bruke gummistøvler. Men jeg føler at jeg blir ført litt bak lyset under dekke av forfatternes "kunstneriske friheter", og jeg liker det ikke.

Forfatteren kunne referert til Zola på en helt annen måte, som noe han hadde lest eller hørt en tid tilbake, ikke noe som tilhørte "nåtiden."

Amerikansk reklame fra 1891.

"Jeg mener ikke at den siste setningen er problematisk"
Det jeg mener med at den første setningen er problematisk, er at den gir meg helt andre assosiasjoner enn jeg tror forfatteren ønsker, og det ødelegger dessverre en del av opplevelsen av resten av avsnittet for meg.

Den siste setningen er for såvidt grei, mens jeg fikk litt problemer med den første. Selv om han nok ikke mener det bokstavelig, synes jeg ikke han treffer helt når han sier at hjertet er den eneste muskelen som kan gjøre oss søvnløse. Etter ei skikkelig treningsøkt kan det da verke både her og der og gjøre søvnen dårlig ;-)
Det som i utgangspunktet kunne ha blitt poetisk og vakkert, blir da litt ødelagt for min del, men det sier kanskje mer om meg enn forfatteren...

Hviken utgave leste du? Finnes det en norsk oversettelse som er er uforkorta i tilfelle hvilken?

Begynte på boka på fredag. Med hensikt har jeg ikke lest noe av hva dere har skrevet her før jeg nå er ferdig med bokas første del.

I begynnelsen ble jeg begeistret for skrivemåten og historien. Jeg synes det er et poetisk språk samtidig som han også beskriver harde realiteter. Mange beskrivelser er både treffende og humoristiske, og jeg har markert flere passasjer (noen av disse ser jeg allerede er lagt ut som sitater under boka), som for eksempel:
Noen av oss har brune øyne, hit kommer det sjømenn fra fjerne steder, og det har det gjort i århundrer, for sjøen er en skattkiste. De kommer fra Frankrike, Spania, mange av dem har brune øyne, og noen av dem legger igjen øyefargen hos en eller annen kvinne, seiler bort, kommer seg hjem igjen eller drukner. (s. 15)
Man kan si litt av hvert om druknede mennesker, men de er i alle fall ikke ute etter fisk… (s. 16)
Sigurdur har medisin- og bokutsalg i samme hus, bøkene dufter så av medisin at vi blir friske som fisker og fri for alle sykdommer bare ved å lukte på dem, så ikke kom her og si at det ikke er bra for helsa å lese bøker. (s. 20)
Pétur smilte for første gang da han var åtte år, sa Bárdur en gang, for andre gang da han så Andrea første gang, og nå venter vi på den tredje, slo gutten fast. (s. 21)
…overlæreren her i Plassen vår, som ikke hadde våget seg på skolen på tre dager på grunn av drikking, det er mye et menneske må tåle, tenk å måtte undervise og drikke på samme tid,… (s. 23)
En innmark så liten og med en jord så full av tuer at den egentlig var raskere å gnage enn å slå,… (s. 36)
…det er et helvete å ha armer, men ingen å omfavne. (s. 37)

Jeg har også stor sans for hvordan han i kapittel II får fram stemningen blant fiskerne før de skal ro ut, med tankene deres og naturbeskrivelsene, (s. 30 og 31) og hvordan han blir filosofisk på s. 32:
Livet vårt er en evig jakt etter løsninger, det som trøster, det som gleder, fordrive alt det vonde. Noen går en lang og kronglete vei og finner kanskje aldri noen ting, bortsett fra en slags mening, en slags løsning eller lindring i selve letingen. Vi andre beundrer deres utholdenhet, men har selv mer enn nok med bare å være til, vi tar derfor kinesisk livseliksir i stedet for å lete, men spør gang på gang hva som er korteste veien til lykke, og finner svaret i Gud, vitenskap, brennevin, kinesisk livseliksir.

Innimellom er det likevel en del som for min del “lugger” litt. Som for eksempel:
Sjøen flyter inn i drømmene til dem som sover ved åpent hav, underbevisstheten fylles av fisk og druknede kamerater som veiver bedrøvet med en finne i stedet for en hånd. (s. 28)
Hjertet er en muskel som pumper blod, en bolig for smerten, ensomheten, gleden, den eneste muskelen som kan gjøre oss søvnløse.(s. 53) Dette fortsetter et stykke, og uvisshet er et ord som stadig dukker opp. De er unge og har lest unødig mye, hjertene deres pumper mer uvisshet enn de andre… (s. 54)
Og om Miltons dikt: …omdiktet til islandsk av en prest som hadde et utmerket syn, men som iblant var så dårlig stilt at han ikke hadde papir å skrive på og som da måtte bruke himmelen over Hörgárdal som ark. (s. 58)

Som du sier lenger ned i tråden, så prøver han kanskje litt for hardt på å være litterær. Uansett har jeg hatt glede av boka så langt, så jeg kommer nok til å lese resten også.

Dermed syntes hun Karitas hadde det altfor behagelig i løpet av dagen, og for å demostrere sin forakt og overlegenhet hadde hun for vane å gi henne et realt spark i skinneleggen før de sovnet, ettersom de delte køye. Brødrene som måkte sild opp fra båtene og hadde høyere lønn enn jentene fordi de var menn, eller i hvert fall så godt som menn, hadde derimot ingen trang til å hovere, de kysset henne som takk for at hun vasket sokkene deres.

Karitas av Kristín Marja Baldursdóttir.

Ta vekk ungen, jeg blir sinnsyk.
Tjenestejenta stirrer rett ut i luften med store oppsperrede øyne.
Vi gløtter på hverandre, søsteren min stopper opp midt i en salme.
Mor går rolig mot tjenestejenta, løfter den sovende broren vår ut av fanget hennes, og tjenestejenta legger til som hun alltid gjør: atter må jeg nedenunder.
Hun reiser seg, går høytidelig over gulvet med strikkepinnene i hånden, så går det et rykk gjennom henne, og hun holder seg for munnen og prøver å kvele skrikene mens hun løper mot trappa og ned.

Karitas av Kristín Marja Baldursdóttir. Romanen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2006.

Legger inn et intervju med Jón Kalman Stefánsson her, selv om det strengt tatt hører hjemme i en annen tråd, fant den ikke farten.

Jeg, som egentlig ikke legger så veldig godt merke "godt språk", hm, er i grunnen litt usikker på hva jeg legger i det. Men å forstå den setningen du ikke synes så veldig om, har jeg gjort meg opp noen tanker, min egen altså, andre vil kanskje legge noe annet i det.
"De fleste islandske tettbebyggelser ble bygd av torskebein, de er stolpene som holder drømmenes kuppel oppe."
Min tolkning er at på Island er det fiskebeina som er reisverket/ fundamentet for et bærekraftig samfunn, det er byggverket og livskraften. Hadde det ikke vært for fisken ville det ikke ha vært levelig, ingen drømmer, ingen sivilisasjon for mange småsamfunn i århundre, ikke noe "tak" (kuppel) over hodet.
Slik ser jeg på det, nå kan det være andre som har andre tanker om denne setningen.

Klikk på bokhyller under Finn bøker. da får du frem bokhyller kategorisert etter alfabetet. Klikk på bokataven s. Når du scroller nedover siden finner du mange bokhyller med selvhjelps- og selvrealiseringslitteratur.

I Norsk etymologisk ordbok står fyse oppført under adjektivet fus: ivrig, lysten. Av norrønt fúss, avledet av germansk funsa,- som er reflektert i norsk fyse "ha lyst, lengte."
fus "førstemann i lek" er kanskje beslektet med adjektivet fus "ivrig, lysten."