Sånn jeg forstår det, så får vi én tråd om Garborg og hans forfatterskap og to om diktene.
Det er vel ikke det at et verk ikke kan tale for seg selv, selvfølgelig mener jeg ikke det. Men jeg får så mye mer ut av det, hvis jeg kjenner til forfatterens bakgrunn, og den tidsperioden boken skildrer.
Mitt ønske er at vi ikke deler forfatteren og verket hans i to forskjellige tråder.
Jeg kjenner at jeg ikke er så glad i å dele mellom forfatteren og verket hans. I teorien, kanskje, men ofte går det ikke å skille. Forfattertrådene blir lite brukt, og kanskje stopper det noen fra å diskutere. Vet at jeg selv har slettet innlegg, fordi jeg for eksempel ikke greide å skille Bulgakov selv fra "Mesteren og Margarita." Han og verket var jo ett, og det er flere med ham.
Eg kjenner deg, – eg kjenner deg
som ikkje vann! –
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.
Eg røynde sjølv den striden stygg
i mange Aar
med ville Mot, med bøygde Rygg
med svære Saar.
Du um meg sviv, du hjå meg sit
du arme Aand!
I meg du enno riv og slit
i dine Baand.
Eg veit det væl; dei sterke Troll
den Vilje rik.
Ein Baat i Foss, eit Kvad i Moll
sløkkt i eit Skrik.
Arne Garborg
Ikke direkte litterært innhold, men denne artikkelen om insekt som elsker å spise gamle bøker, fikk meg til å fryse på ryggen. Må være alle bokelskeres mareritt å få slike leieboere i hus.
At akkurat hun tillater seg å være privat, er høyst forståelig.
Det er alltid så stille i heisen.
Det er noe med lyden
i heisen. Som går opp og ned.
Stille.
Forfatter: Assad Nasir
Utgitt: Diktet er henter fra samlingen «Noe» utgitt på forlaget Nasir.
Lykke til med eksamener :)
Han satt og kjente i tankene hvordan det er å drive en hesjestaur ner i marka. Løfte den, sikte, drive den ner med et jupp; bende hullet ut, men ikke for meget, løfte stauren på nytt, sikte peise den loddrett ner i mulden. En staur skal stå så den ikke lar seg rugge. Det er en kunst.
Jeg føler litt ærefrykt over å være med på å skru forventningene til en bok skyhøyt. Nå kommer den snart på norsk for de som foretrekker det. Spennende å se hva folk her inne synes. Caroline H Heitmann har lest den norske oversettelsen (på forskudd) og har gitt den terningkast 6.
Pity is such an awful. useless emotion –– you have to bottle it up and keep it to yourself. The moment you try to express it, it only makes things worse.
Jeg stemmer for at vi tar en pause, så kan vi starte opp igjen med felleslesing fra 20 august.
For min del synes jeg det kan være greit å ta en pause i sommerferien fordi det da bl.a. kan være vanskeligere med nett-tilgang, og lesingen blir mer etter innfallsmetoden.
Jeg har begynt på litt for mange bøker i det siste. Lesesirkel her og lesesirkel der og bøker som drar andre bøker med seg, pluss andre mer impulsivt. Midt oppi alt dette la jeg til side blant annet Invisible av Paul Auster, for virkelig å kunne yte den rettferdighet og ikke minst nyte den. Haugtussa lasta jeg ned i fra biblioteket, så enkelt og greit. Titter litt i gjennom den.
God helg til alle.
Foreininga Vener av nynorsk lyrikk.
Dei les nokre dikt
dei nikkar og drikk,
i foreininga Vener
av nynorsk lyrikk.
Rommet er bekmørkt,
og hausten er ung,
dei nippar til vin
her er stemninga tung.
Dei møtest i smug,
desse utvalde få,
les Hjørneviks dikt
og freistar forstå.
Dei ser på kvarandre
med oppgitte blikk,
- det går ikkje vel
med nynorsk lyrikk.
Foreininga har vel
truleg nådd toppen
oppmøtet manglar
og tærer på kroppen.
I kveld var dei to
økonomien er trong,
berre halvparten vil
komma neste gong.
Frå Jon Hjørneviks " Shortsen til far min "
hehe det finnes flere inngangsvinkler om hvordan å være et menneske.
Remarque får fram krigens grusomhet og meningsløshet på en veldig troverdig og antakelig realistisk måte. Det gjør også sterkt inntrykk hvordan Paul reflekterer rundt fremtidsutsiktene for de overlevende som ble sendt i krigen før de rakk å etablere familie eller å få et yrke. De som var eldre hadde etablert et liv de kunne komme tilbake til, og de yngre som slapp å tjenestegjøre ville glemme krigen og skyve ham og hans jevnadrende til side. Hvilket liv ville de da få etterpå?
I bokas etterord skriver Haagen Ringnes at boka ikke begrenser seg til å si noe om første verdenskrig, men sier noe om krigens vesen. Beskrivelsene i denne artikkelen i Aftenposten fra en norsk sanitetsoffiser i FN-tjeneste i Bosnia, har mange likhetstrekk med episoder i Remarques bok, synes jeg. Rammene er forskjellige, men krigens grusomhet er den samme.
Godt å høre. den kjøpte jeg nettopp på salg.
John Moses kunne ikke ha valgt en verre dag, eller en verre måte å dø på, om han hadde planlagt det hele livet. Noe som var fullt mulig. Han var sta som et esel.
Alle sommerens dager av Jenny Wingfield.
Det er vanskelig å beskrive denne romanen, allikevel ønsker jeg å hylle John Williams, for det er virkelig lenge siden jeg har opplevd et så flytende og godt språk, med strenger som rørte meg langt inn i hjerterota. Spenning og handling preger ikke denne boka, det er lite som skjer, men "Stoner" grep og holdt meg fast.
Jeg har forsøkt å tenke over hva det er som er så fengslende, men det er som Monica Carlsen er inne på, vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er. Kanskje er det det nære og genuine i både språket og karakterene som beveget meg, enkelte steder opplevde jeg å få gåsehud, andre steder mistet jeg både tid, rom og sted, alt fløt. Frustrasjon og irritasjon som jeg dessverre opplever en del i bøkenes verden, var totalt fraværende.
2014 har vært mager på leseopplevelser, men "Stoner" kan jeg leve lenge på. Takk til Monica, Krira og Ava som har trukket frem denne boka og inspirert meg.