Bokelskere.no

Jeg leste innlegget og sitatet ditt om Mannen som ser i formiddag, var en tur innom loppemarkedet og fant den + 19 andre til 80 kroner :) :) :)

Hva med Torill Thorstad Hauger bok Krestiane Kristiania. Handlingen utspiller seg blant arbeidere i årene fra 1880 og fram til slutten av første verdenskrig.

Kanskje Kristian Lundbergs selvbiografiske Yarden er et eksempel på nyere arbeiderlitteratur? Jeg har ikke selv lest den ennå, men har den på lese-lista mi.

Ellers kan vel en del av bøkene til Gunter Wallraff også klassifiseres som moderne arbeiderlitteratur. (Beklager, men jeg finner ikke tøddelen over u-en på tastaturet :))

Johan Falkberget er en selvskreven kandidat.

Ja, det kan du være sikker på jeg skal. Han kommer på Odderøya live lørdag 12 juli, og jeg er klar :)

For tiden leser jeg litt av hvert. Nesten ferdig med Ferdaminne frå sumaren 1860 av A.O.Vinje. Den har jeg brukt god tid på og lest kun få sider av gangen. Følger også med på og leser litt i Haugtussa som jeg har lest før.
Har også begynt på to andre interessante bøker, den ene heter Mannen som ser av Alberto Moravia og boka handler om en desillusjonert professor som bor i den ene enden av leiligheten til sin sengeliggende far og som han har et vanskelig forhold til. Har også har begynt på Mike Marqusee's bok Den onde budbæreren - Bob Dylan og sekstitallet. Det er nå siste bok ut om Dylan før min "hero" kommer på besøk her i byen i juli.

Jeg leser også diktene først, og vil gjerne danne meg mine egne bilder først.

Det jeg synes er greit så langt med Bøs bok, er at han skriver lett og forståelig, og gir meg noen nye innfallsvinkler uten at jeg føler at han "overintellektualiserer".

Jeg har nå funnet fram Gudleiv Bøs bok Veslemøys verden, veiviser i "Haugtussa" for å se om han kan hjelpe meg å sette ord på det jeg synes er så spesielt med dette diktet. (Som glad amatør, mangler jeg begrepsapparat som strekker til, og leter etter hjelp :))

Han skriver at det antas at dette diktet var noe av det første Garborg gjorde ferdig i Haugtussa. Garborg sa han hadde hatt en folkedans-melodi kalt "Hamburger-skotsk" surrende i bakhodet mens han skrev. Så gjengir Bø hvordan rytmen i de første strofene minner om gangar, for så å gå over til springar: Å ja, du jen ta mi osv., og så dukker det plutselig opp oppdiktede lydhermende ord som gir diktet den rytmen dansen krever (som "hau", "tingel", "tangel", "sudeli-dudelidei"). Sitat: Her i dette diktet forteller de oss at festdeltakernes opplevelse liksom sprenger språkets "kompetanse". Dette at versene her nesten overskrider språkets grenser og beveger seg langt inn på musikkens område, har opplagt sammenheng med at Arne Garborg sjøl var en dyktig felespiller.

Bø beskriver også hvordan festen flere ganger skifter karakter i takt med endringer i strofeform, både når Veslemøy "ser" dyrefølgene som representerer karakteregenskaper hos festdeltakerne, og når de underjordiske dukker opp på festen Huldri or haug,/tuft og dverg og draug
Så overtar gangar-rytmen: Sulle no, tulle no osv. Sitat: Vi merker oss at på dette nivået av feststemning bryter språket sammen; de "asemantiske" versene viser oss at virkeligheten nå neste bare består av rytme: "Bummel/bammel osv. Dette kan delvis begrunnes i at de skikkelsene som nå trør dansen, har dyriske trekk - kanskje de er språkløse? Det er "buste troll" iblant dem, og de "lufsar", "bykser", "kravlar" osv. - Stadig "vilt og villare, hei! det gjeng"! De "gjeng der forutan måte/(...) og dei er fulle og kåte"". Dette møtet med sanseligheten får altså for Veslemøy et sterkt anstrøk av noe dyrisk.

Så danser haugkallen fram og lokker henne, og det er først da hun skal kysse ham at hun ser han har munn som ei rotte. Sitat: Det som blir redningen for Veslemøy her, er karakteristisk for sagntradisjonen vår. Om en stod i fare for å komme i naturvettenes vold, kunne en berge seg ved diverse former for "hvit magi", som folk oppfatta som kristne hjelperåder mot styggemaktene.

Det er ikke meningen å "tolke ihjel" diktet, men jeg synes at akkurat her var det litt morsomt å lese hvordan musikken spiller inn på opplevelsen.

Jeg befinner meg i Håkan Nessers univers denne helgen, og der er det ikke så aller verst å være. Kim Novak badade aldrig i Genesarets sjø på e-bok, og så har jeg Nesser himself på øret.

God helg!

Fint at du følger med :) Ordflyt.no har jeg lite eller ingen kjennskap til.

Er det denne, så ser det ut som den er til salgs som lydfil.

Da har jeg lest fram til "Det vårar", så kommentaren gjelder hele denne delen.

"Haugtussa" har stått der i bokhylla som en dårlig samvittighet siden jeg fikke den i gave for noen år siden - en flott utgave med svart-hvitt-bilder fra Jæren, av Kristin Døvle. Jeg trodde dette ville bli tungt og vanskelig tilgjengelig stoff, men har tvert imot opplevd det som en fryd å lese!

Det som slår meg, er at både Veslemøy og omgivelsene er preget av et verdensbilde med tusser, troll og mørkemakter som naturlig tilstedeværende og som forklaringer på hva som skjer i hverdagen. De er ikke bare ment som symboler for det som er farlig, ulovlig og fristende, men er virkelig til stede og griper inn i folks liv. Veslemøys gryende pubertet, forbudte følelser og lengsler flettes hele tiden sammen med naturmystikk og trolldom, kanskje fordi hun ikke selv kan vedkjenne seg slike følelser. Diktet "Laget" er utrolig godt skrevet - det er en rytme som river en med, men Veslemøy "ser" hva som bor i folk og etter hvert tar tusser, troll og mørkemakter over i det hun ser. Strofen "Å hildrande du" dukker opp igjen slik som i diktet "Det syng", men denne gangen oppdager hun at han har munn som en rotte. I diktet "Veslemøy undrast" er hun igjen en betrakter til de andre som flørter, men hun er fremdeles redd: Gjenta hev moro, kona hev slit; men endå hev dei so lite vit, - Me veit, når det er so laga-. Og til slutt, er hun kanskje ikke så avvisende likevel: Skjemte og fjas eit grand, - lat gå; men kysse eit skjegg! Å langt derifrå! - Det var, - um det var so laga?

Det er mange fine naturskildringer i diktene, og naturen brukes også som bilder på kampen mellom det gode og det onde.

I diktet "Dømd" ser Veslemøy mannen som går igjen fordi han har flyttet merkesteinen mellom seg og naboen. Han får altså ikke fred i døden på grunn av sin grådighet da han levde. Temaet om grådighet dukker opp igjen i diktet "Draken". "Heilag-Per Aase"/"Bøne-Per" vil ta gården fra dem. Navnet er vel ironisk ment - en skinn-hellighet. Men han blir redd og drar da Veslemøy sammenligner ham med djevelen.

Da vi i diktet "Veslemøy sjuk" får høre mora fortelle om de andre barna sine, skjønner jeg at hun er redd for å miste også henne. Kanskje så redd at hun har overbeskyttet henne og ikke vil slippe henne, slik at Veslemøy har en ekstra grunn til å fornekte sine romantiske følelser?

Et av mange eksempler på at historien gjentar seg, dessverre.

Kapitlene 24 og 26 noterte jeg meg spesielt er nedkortet og jeg undres over motivasjonen. Jeg har repetert litt og en samtale mellom moren og Rosasharn er helt fjernet. Deler av det skjebnessvangre møtet mellom Tom og Casy i kap. 26 er heller ikke med. Disse to kapitlene er de klart viktigste i hele boken, så hvorfor kutte så mye her, jeg har ikke svaret på det.

Her finnes ordforklaringer.