Mye en kan lære om storpolitikk ved å lese hva folk snakker om, ja. Dette leste jeg første gang ganske fort, så jeg undersøkte ikke noe om bomben. Morsomt at du fikk meg til å se nærmere på det.
La Sagrada Familia så jeg forresten i sommer, men la ikke merke til djevelen med Orsini-bomben. Må kanskje se etter den neste gang ;D

Eventyr

Ho hadde berre ei eske
fyrstikker å verme seg på,
den gongen for lenge sidan, men
framleis liknar verda eventyra.

Forfatter: Hanne Bramness
Utgitt: Frå samlinga «Solfinger», Nordsjøforlaget 2012

Har lest ferdig sjette del. Det er ikke så rart at Tony, til tross for betenkeligheter, inngår et nytt ekteskap. Som fraskilt har hun uansett ikke så lyse utsikter. Dessverre blir det ikke som hun håper. Her blir det en skikkelig kulturkollisjon da hun flytter til München. Herr Permaneder framstår nærmest som en karikatur på den bondske, bayerske jovialitet og bedagelighet som blir stilt opp mot den Buddenbrokske mer protestantiske overklasse- og kjøpmannstradisjonen. Selv om en del virker noe karikert, synes jeg måten vi får følge Tonys endring i oppfatning av sin mann er veldig godt framstilt. Og da hun ikke passer inn i miljøet ellers heller, blir det etter hvert uutholdelig for henne (... alle har funnet at jeg er latterlig hovmodig.)

Det slår meg at det må ha vært et ulidelig kjedelig liv for kvinnene. De eneste gangene det skjer noe, er ved giftermål, fødsler, skilsmisser og død. Det virker som Tony blomstrer opp når hun får bruke sin virketrang til noe, som da hun levende engasjerer seg i juridiske formuleringer under skilsmisseprosessen. Hvis det hadde vært sosialt skseptabelt, kunne hun sikkert vært en mye bedre støtte for sin storebror enn hva Christian er. Hun ser ut til å ha mer av både pågangsmot, energi og pliktfølelse enn ham.

Og så synes jeg litt synd på Thomas. Han har hatt sine egne skuffelser som han holder for seg selv, og må stadig rydde opp for sine søsken. Er spent på om vi får vite litt mer om ham i fortsettelsen.

Skal du på arrangementet? Det blir sikkert interessant å høre Sidsel Wold intervjue henne.

Tilbake til spørsmålet ditt om forskjellige opplevelser av faglitteratur og skjønnlitteratur. I gårsdagens Adresseavis er det et intervju med den svenske forfatteren Steve Sem-Sandberg, og han blir spurt hvorfor han velger romanformen for å fortelle om grusomheter under nazismen. Han svarer:
Romanen kan trengja innanfor huda på mennesket på ein måte som vitskapen ikkje kan. Fakta aukar kunnskapen vår, men innanfor visse rammer. Romanen set mennesket i sentrum. Historie blir nåværande på ein annan måte. Det beste som i mine auge kan henda, er at lesarane sluttar å tenkje på fakta, men i staden tenkjer på seg sjølv, på sine barn, sin familie. Det gir ein annan innsikt om kva som er rett og feil.

Både han og jeg er antakelig enige om å si "ja takk" til både fakta og fiksjon.

Her ser du noen tilbakemeldinger fra lesere av Morgen i Jenin. De andre bøkene du nevner er ukjente for meg, men generelt så vil faktabøker gi en annen opplevelse av en konflikt enn en skjønnlitterær bok. Den siste vil som regel gjøre at jeg identifiserer meg mer med enketpersoner og på den måten kanskje får en annen type forståelse for konflikten. Men både for faktabøker og skjønnlitterære bøker gjelder at hvis de får for stor slagside, så kan de bli lite troverdige. Og begge bør være godt skrevet. Derfor varierer opplevelsene for min del like mye med kvaliteten på boka, uansett sjanger.

Men om hun hadde valgt kjærligheten, hadde det også kostet.

Ser at dette ikke gjelder bare kvinnene. Det er mange fornuftsekteskap som er blitt inngått, og onkel Gotthold brøt sin plikt da han giftet seg - noe han fikk svi for etterpå. Selv om mennene nok hadde noe større frihet og handlingsrom enn kvinnene, så var det tydeligvis forventet også av dem at de tenkte på hele familiens og bedriftens beste når de valgte ektefelle. (Og slik har det vel vært i de fleste land, i alle fall blant de "bemidlede"...)

Er ferdig med del 4, og her var det mye dramatikk! Synes det er lettlest og fengende. Beskrivelsene av personene er nesten Dickensk utbroderende, og ofte temmelig ondskapsfulle. Tony har en stor plass i denne delen også, og det ser ut som hun strever rørende hardt med å gjøre det som forventes av henne. Kapittel 1 innledes med et brev til hennes foreldre hvor hun indirekte får fram at hun vil ha besøk av dem, men samtidig ikke vil røpe at hun lengter hjem. (Eller tror dere kanskje at jeg vil begynne å lengte hjem igjen? Herregud, jeg er da en forstandig og moden kvinne som står midt i livet.) Hun venter også til hun er sikker på at hennes far synes det er i orden før hun innrømmer at hun synes mannen hennes er motbydelig. Er det noe spesielt med den tyske pliktfølelsen (tror vi har snakket om det før i forbindelse med Siegfried Lenz' "Tysktime"), eller var det relativt normalt på den tiden, tro?
Enig med deg i at hun er en interessant person.

Jeg anbefaler forresten alle å se dokumentaren om Thomas Mann som Ava har delt lenger ned i tråden. Der var det mye som var nytt for meg i alle fall.

Fuglene teller kalorier

Fuglene teller kalorier
en meitemark, to rognebær
fort før snøen faller
En flokk sidensvans beiter på røde bær
et milligram fett mellom liv og død

Det er tid for norgesglass
pass på at strikken sitter
certo sylte safte sukker salt
et halvt lam en hel gris
is på tilbud

Fett lagres i mitt skafferi
Det er mitt, sier grytene
med blankskurte små stemmer

Forfatter: Annabelle Despard
Utgitt: Fra samlingen «Ved helt riktig måne», Cappelen Damm, 2015

Hos Karen Blixen synes jeg litt fransk og latinsitater ble positivt "krydder", og jeg har ikke sett at det er blitt oversatt. Her får vi imidlertid dobbel dose, som for eksempel i del 3, kapittel 7 hvor Konsul Döhlmann i et middagsselskap brøler: "Ick bün so wied, Fru Konsulin! - Nå er jeg klar, fru konsulinne!" Dette kunne vel vært løst med å oversette til norsk dialekt i stedet for å ha med begge språk, men pytt, pytt, skal prøve å ikke henge meg for mye opp i det ;))

Har omsider kommet i gang med boka, og har lest fram til kapittel 8 i tredje del. Det har vært lite tid til å lese i det siste, men i helga var det heldigvis både et herlig drittvær og få forpliktelser, så det gikk an å sitte i godstolen med ei bok med god samvittighet. Skal prøve å holde følge med dere så godt det lar seg gjøre.

Mange fine og lærerike kommentarer fra dere underveis - ikke så mye å føye til. Jeg liker det jeg har lest så langt. Det er lett å se for seg personer og miljø, og det er mange morsomme beskrivelser og replikker. Og det blir nå etter hvert stilt forventninger til stakkers bortskjemte Tony, som må avgjøre om hun skal slå til og gjøre et godt parti.
"Han er ikke vakker, nei, Gud, langt fra det, men i hvert fall høyst presentabel; man kan ikke få talg av en trebukk, hvis du tillater et kjøpmannsuttrykk..." sier hennes far.

Min utgave av boka er utgitt av Gyldendal i 2005 og er oversatt av Per Paulsen. Her er det mange steder gjengitt både tysk og norsk tekst, og det virker som det spesielt er på de stedene der de snakker platt-tysk. Litt irriterende, og jeg skjønner ikke helt hensikten. Hva mener dere?

Du er våken, Jostein, det henger ikke sammen, og jeg er redd det er en oversetterfeil. I den engelske utgaven legger han fra seg sheriffstjerna på skrivepultetn før han blir låst inn på ventecella. Under samtalen med Jahns tar han seg til fingeren av gammel vane, fordi han pleide å snurre kobberringen rundt på fingeren, men husker at han la den fra seg på kommoden for mange timer siden. Litt senere tar han seg også til brystet før han husker at han har lagt i fra seg både stjerna og ringen.

Her står det: "His hand moved just a little, towards the missing badge, left behind like his ring."

Svaberg

De myke konturer,
hvor lite de minner om sten.
De fortoner seg som drømmer.
Massive bevegelser:
Slik er våre drømmer
innerst i natten.
Drektige former:
Slik tenker vi
på søvnens bund.
Disse bergene
er søvnens sekreter.
De tilhører ikke
sovende sinn,
men årstider,
hav
og lys.

Forfatter: Jan Jakob Tønseth
Utgitt: Hentet fra samlingen «Referanser (fjerne og nære)», Gyldendal 1979

Jeg synes vi kan velge den metoden som er enklest for deg å administrere, Kjell. Har stor respekt for den jobben du gjør, og vi bør legge opp til at det skal være så enkelt som mulig.

Jeg leser boka "Gapestokken" av Tsjingiz Ajtmatov. Bokas handlinger foregår på de store steppene i Sentral-Asia. To parallelle historier tror jeg det er. Vi følger et ulvepar og så handler det om narkotikahandel i Sovjet. Ikke kommet så veldig langt men boka ser lovende ut til nå.
Har lest andre bøker av denne forfatteren, bl.a "Den hvite dampbåten", Tidlige traner og Og dagen varer lenger enn et århundre år.
Samtidig leser jeg Knut Hamsun Rikets port ; Livets spil ; Aftenrøde ; Munken Vendt. Dette skuespillet koser jeg meg med på senga, skal begynne på Munken Vent.
Buddenbrooks ligger klar til å leses, begynner nok i morgen tenker jeg.

Forgjeves

forgjeves
leter jeg etter ord
jeg ikke finner
bokstaver vil ikke samles
kraftfulle
lar de sorgen
forbli
navnløs

Forfatter: Målfrid J. Frahm Jensen
Utgitt: Hentet fra samlingen «Under snøen spirer solen», Comentum forlag 2014

Det er greit :))

Er det ikke enklere at vi stemmer på ei bok hver nå som det er bare tre bøker igjen å stemme på?

Hopp så høgt du kan

Hopp så høgt opp du kan.
Tenk at du ikkje er den som hoppar opp,
men at du er hoppet.
Om du landar,
tenk at du ikkje er den som landar,
men at du er landinga.

Forfatter: Kurt Johannessen
Utgitt: frå Andre andre andre øvingar (september 2015)