Bokelskere.no

" Tenk om det fantes et apparat som ikke bare fanget lyden og bildet, men også foreviget det vi følte" , sier sønnen plutselig. " Da ville vi fått evig liv", sier faren med et smil.

Darwins teori om evolusjon ved naturlig seleksjon er tilfredsstillende fordi den viser oss en vei hvor enkelhet kunne endres til kompleksitet, hvor uordnede atomer kunne gruppere seg til enda mer komplekse mønstre, inntil de endte med å fremstille mennesker.

Kreft og død er ikke praktisk, det er grusomt og ubarmhjertig.

Når man tenker på hvordan noe oppstår som en følge av et uendelig antall forutgående hendelser, som av nødvendighet er bundet sammen i en gitt rekkefølge, er hukommelsen svevende saker.

Chibi krøp sammen, fortsatt med forpotene samlet, åpnet kjeften og nistirret på meg, hun så ut som hun skulle til å brøle som et mannevondt udyr. På toppen av det hele, inntok hun angrepsposisjon. Det kunne utvilsomt tolkes som en dydig ung kvinnes forkjøpsangrep mot en potensiell overgriper.

Nyttårsdagen var det Chibi som hadde æren av å være årets første lykkønsker. Det er det man kalles når man går fra hus til hus og ønsker folk godt nytt år. Riktignok hadde lykkønskeren kommet anstigende gjennom vinduet, noe som ikke tilhører sedvanen, og det uten å ynde et ord, men hun satt med forpotene pent samlet foran seg, viste hun med all mulig tydelighet at det å hilse høytidelig, det var noe hun kunne.

For en ting er sikkert; man trenger ikke komme fra en container for å ha et rusproblem.

Nei, det var faktisk slik fatt med meg, at jeg i alle år hadde styre fantasiene mine i retning modne kvinner. Slike som Gro Harlem Brundtland og Tina Turner.

Bedre sent enn aldri. Sent var ikke det samme som for sent. Det var tross alt cirka førti år til åttiårsdagen min.

" Jeg trenger litt tid for meg selv", sa hun, som om hun befant seg midt inne i en roman av Knut Faldbakken.

Hvem kunne vite hva som kunne ha skjedd, hvilke tanker og assosiasjoner som hadde oppstått i meg, dersom jeg i stedet for å velge Hegdehaugsveien, hadde latt meg føre opp Kirkeveien, i retning Marienlyst ? Bare ved hjelp av et vått sjokoladepapir på fortauet, eller et blikk fra forbipasserende, ville livet mitt kunne slynges inn i nye og ukjente baner.

Jeg kunne ikke se noen forandring, simpelthen fordi jeg ikke hadde sett meg selv i speilet på det jeg kunne huske. På et eller annet tidspunkt hadde jeg rett og slett gått lei. Jeg mener, når man nærmer seg førti, vet man omtrent hvordan det står til med ens egne ansiktstrekk.

...Riktignok har jeg møtt veggen noen ganger, men hvem har ikke det ?. Det er slikt som hører menneskelivet til. Det er min hellige overbevisning. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.