Bokelskere.no

Når du er ein framand, kjennest notida tom, det finst ingen plass for deg i den.

Det at Stasi på 1980-tallet hadde 85 informantar som leverte materiale om den vesttyske industrigiganten Siemens, gir eit inntrykk av intensiteten i DDRs industrispionasje.

"Vi fekk aldri sjå dei andre fangane ( i Stasi sitt varetektsfengsel). Men nokre gongar prøvde vi å kontakte kvarandre ved å banke morsekodar i veggen, seier han. Lyden av dumpe slag frå nabocella gav ei kjensle av å høyre til. Det var godt å kjenne seg mindre einsam". Men han skjønte raskt at bankinga kunne vere farleg. Kanskje var det Stasi der også ? Eller kanskje fangen på andre sida var ein tystar, ein som rapporterte vidare ?

Dei sovjetiske utsendingane kjente uansett ikkje til noka anna form for kontroll enn full kontroll. Dei hadde svært avgrensa kunskap om andre samfunnssystem enn sitt eige. Men mange marka at kursen dei førte, var upopulær. Den skapte fiendar. Men dei kunne ikkje gjere noko med det. Politikken var avgjort i Moskva.

Sachsenhausen er ein stad med dobbel fortid, ei nazistisk og ei stalinistisk. Historikarene synest det er så vanskeleg å fortelje om slike stader at dei gjerne viser til det dei kallar den Faulenbachske formelen. Den er oppkalla etter historikaren Bernd Faulenbach. Formelen er eit forsøk på å vise respekt for menneskeverdet. Den går ut på at når ein minnest offera for nazismen, må ein ikkje bagatellisere lidningane til dei som vart offer for stalinistisk vald etter krigen. Når ein minnest offera for stalinismen, må ein ikkje gløyme offera for nazismen.

Jeg kan godt snakke om sykdommen, for den kjenner jeg jo, men jeg må bli kjent med meg selv også. Og for å kunne gjøre det, må jeg speile i andres ansikt. Respons fra andre. I samtale med andre, interaksjon med andre, kan personligheten utvikles videre. Eller oppdages.

Smerter noen påfører seg selv, kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.

Støtt meg når jeg vakler, ikke spenn bein under meg. Hent meg når jeg faller, ikke gi meg fart utenfor stupet. Hold hånden min, ikke spytt på den. Kjenn min kamp.

Hvordan skal jeg lære å mestre om jeg ikke får sjansen til det ?

Jeg har vært for trofast mot den. For spiseforstyrrelsen elsker og beskytter meg, inviterer meg inn i rusen, glemselen. Juler meg opp, fysisk og psykisk. For en time siden spydde jeg blod. Mye blod. Og pusten motarbeider meg. Jeg blir redd, men kan ikke ringe noen. Skammen og troskapen tvinger meg til å holde symptomene for meg selv. Slik får spiseforstyrrelsen sin rustning.

Hvorfor blir jeg nærmest skuffet over ikke å få kjeft når jeg gjør noe galt ? Føles det bedre å få høre det av andre enn meg selv ?

Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. (Finn Skårderud i forordet)

I de tradisjonsbundne kulturene hadde man et slags indre gyroskop man orienterte etter, nettopp i kraft av kulturell arv og tradisjonelle verdier. I det urolige er radaren en mer relevant metafor. Vi orienterer oss mot de andre, søker oppmerksomhet og anerkjennelse. Dette stimulerer i stor grad sammenligningens psykologi, som er så markant i dag. Vi definerer oss i påfallende grad utfra sammenligninger med andre.(Finn Skårderud i forordet).

Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen. (Psykiater Finn Skårderud i forordet)

Menneskerettighetserklæringen, offentlige helseordninger verden over, nasjonale forsikringsordninger og nasjonale statsforfatninger over hele verden er enige om at et menneskesamfunn skal gi alle sine medlemmer rettferdig medisinsk behandling og sørge for en generelt god helse i befolkningen. Det er var vel og bra så lenge medisinen hovedsaklig var oppatt av å hindre sykdommer og lege syke mennesker. Hva kan skje når medisinen blir mer opptatt av å øke menneskenes evner ? Kommer alle til å få rett til disse nye evnene, eller vil vi få en ny elite supermennesker ?

Det er uklart om bioteknologien virkelig vil kunne gjenopplive neandertalerne, men det ville høyst sannsynlig bety slutten for Homo sapiens. Det er ikke nødvendigvis selvmord å tukle med genene våre, men vi kan risikere å tukle så mye med Homo sapiens at vi ikke kommer til å være Homo sapiens lenger.

Mye av den materielle velstanden vi skryter av, har vi samlet på bekostning av laboratorieaper, melkekyr og samlebåndskyllinger. I løpet av de siste 200 årene har flere titalls milliarder dyr blitt underkastet et regime av industriell utnyttelse hvis brutalitet er større enn noen gang i planeten Jordens historie. Hvis vi aksepterer bare en tiendedel av det dyrerettighetsaktivister påstår, kan det moderne industrielle jordbruket være historiens største forbrytelse.

Tragedien ved det industrielle jordbruket er at det følger godt opp dyrenes objektive behov, men neglisjerer de subjektive behovene.