Bokelskere.no

Alle får sin tur, og det er om å gjøre å vite når det er din.

Nylig oppdaget jeg at det skjer noe med mennesker når de Innset at de kanskje aldri vil få se deg igjen. De forventer visdom av deg. Og de vil ha deg i nærheten i avgjørende øyeblikk.

... Det, kom jeg til, var hva det innebar å være slave- fortiden din hadde ingen betydning, i nåtiden var du usynlig, og du kunne ikke gjøre krav på din egen fremtid.

Hvordan kunne jeg være fra et sted uten å vite hvor det var?

Han smilte. "Aminata Diallo". Han sa navnet mitt kraftfullt. Han sa det med stolthet. Jeg likte høre det sagt på den måten. Det fikk meg til å stå litt rakere.

Et barn hadde visse fordeler på et slavefartøy. Ingen hadde hastvark med å drepe et barn. Ikke en gang en menneskerøver. Men i tillegg er et barns sinn elastisk. Voksne er annerledes - presser man dem for langt, ryker de.

Før man begynner å tvile på andre, bør man finne ut om man kan stole på seg selv.

Å navigere i erindringen, er som å sitte i en båt i tett tåke. Plutselig åpner et gjenkjennelig landskap seg, for igjen å forsvinne i den samme tåken, hvis ikke samtalen, eller ordet, blir fyrlykten som viser vei.

Noen ganger sitter stillheten i hodet, mellom ørene et sted. Men andre ganger, ytterst sjelden, blir det stille i hele kroppen. Som om også magen, hjertet og åndedrettsorganene trekker seg tilbake noen minutter.
Da er man nesten død.

Hvem er ulykkelig ? - Den som har nået en mørk hemmelighet at bære.

Gud, hvor de har ræt, disse moralister som advarer de unge piger mot forranglede mandfolk. Der skulde være offentlig mandfolkmønstring hvert år; og alle sådanne fyrer der ikke mere kan andet end fordærve racen og gjøre sine koner hysteriske, de skulde stikkes og kastes i en kalkgrube.

Når Fanden blir gammel, går han i kloster.
Fælt rimeligt;- hvad skulde stymperen ellers ta seg til ?

Disse arme ægtemænd ! Allesammen begynder de med at være overlegne; de " behøver ikke lenger" de gamle venner; tar afstand altså, eller bryter overtvert. Men hvem ved ? , om et par år kommer de kanske igjen; - de må dog tilsidt have nogen " som de kan tale med" .

Jeg burde vært rolig, lykkelig, verden ligger åpen, både i litteraturen og i musikken. Men istedenfor er alt kaos, og det eneste samlende punktet akkurat nå er Treholt - saken. Der har jeg ingen personlige interesser. Ingen bok som skal selges. Ingenting som skal holdes skjult.

"De to skal være sammen om alt, dele alt. - "Vil De kanske at hun skal være sammen med manden på rangel også", spurte agenten. - " Ja, naturligvis! Det vilde netop være kjekt!", sa den unge, lidt forbløffet. Jeg støttede den unge fyr: " når kvinden er med, blir rangelen mere civiliseret." Agenten gispende.

Men det er vel slik. Vi går alle og tager feil af hinanden. Hvem pokker gidder se efter, hvad der kan være bag den og den måske; vi tager altså masken for god, og er overinkjøbet taknemlig, fordi folk lyver lidt for oss. Hvilket helvedes hundehus og galehospital vilde ikke verden bli, om vi alle sammen viste vore sande træk og gav os til at hyle som hjertet lider til !

Noget av det snurrigste som hender, er når to forhenværende svirebrødre og helvedesbrande træffer hinanden igjen efter mange års forløb, og den ene er sin fortid tro, medens den anden er bleven sjelesørger.