Bokelskere.no

Ja, det må nok jeg også; lese den siste han har skrevet. Skal snart ut og kikke etter den!
Det gjelder bare å ikke ha så altfor store forventninger i forkant av den neste boka... - er alltid bittelitt redd for å bli skuffet når jeg allerede har lest ei bok som faller så godt i smak...

Har nettopp lest boka for andre gang, og føler at jeg må ta opp tråden litt igjen.
Dette som Laila Bokhari skriver om, foregår fremdeles. Mange mennesker lider under forholdene i landet. De som er føydalherrer, er rike og velutdannede, gir blaffen i alle de fattige menneskene. Fremdeles strever de fattigste menneskene i Pakistan med å få gå på skoler og få en skikkelig utdannelse. Og det er mange av dem! Fremdeles finnes det mange analfabeter i Pakistan. Spesielt ute i distriktene har spesielt jentene store problemer med å skaffe seg den mest elementære skolegang. Fremdeles kriger klaner og stammer mot hverandre ute i provinsene. Gutter blir fremdeles loset inn i militante bevegelser, og risikerer å ende opp som selvmordsbombere.
Mens sønnene til de militante lederne blir sendt til utlandet og får høy utdannelse der...

Jeg vil sitere hva søsteren til Sajid sa (en gutt som blir hyllet som martyr fordi han ble sendt ut på "oppdrag", - og familien fikk den "gledelige" meldinga at han var kommet til Paradis) til Laila (side 203):
- Vet du hva de gjør, Laila? Stemmen er svak, og hun kremter. - De gir små barn bøker om jihad med forferdelige bilder og tragiske historier. Små barn husker dette. Jeg husker selv disse bildene. De var overalt. I basarene, i moskeen, i lærebøkene. Sajid var en god bror - men ledere vet å manipulere godhet, naivitet her i Pakistan. Vi er ikke vant til å stille spørsmål ved autoritet. Klasseskillet - forskjellen tjener-herre - er for stort.

Lailas far opprettet en skole i 1996 i tilknytning til en filleryefabrikk på stedet i Pakistan hvor han kommer fra. En skole for 650 elever. Elevene er barna til arbeiderne på fabrikken, og er med på å bygge opp lokalsamfunnet. Fabrikken produserer filleryer som blir sendt til det norske markedet. Skolen og fabrikken er en suksess, for mange jenter har kommet seg videre med utdannelse og har fått seg jobb. Som Laila skriver i boka (side 232):
Ved å bygge opp en befolkning utdanner man morgendagens ledere.

Regner ikke med at absolutt alle skal bli like begeistret for En mann ved navn Ove.
Som flere ved ulike anledninger før har sagt det; det er godt at vi er forskjellige og reagerer forskjellig på mye av det vi leser og opplever. Hadde jo blitt kjedelig ellers!
Men min oppfatning er at historien om Ove er alt i alt en mye lunere historie enn historiene i de to andre bøkene du nevner og sammenligner med. Mens jeg i begynnelsen lurte på hvorfor i all verden jeg skulle bry meg om denne dumme, gamle grinebiteren, så endte jeg opp med å bli glad i ham. Og det gjelder menneskene som var rundt ham også.

Ei krimbok meget sterkt krydret med erotiske skildringer, der den alltid tilstedeværende eksmannen (til politikvinnen Cathrine Price) nemlig operaelskeren og frilancejournalisten Tom Hartmann, roter seg bort i de mest usannsynlige hendelser i Venezia, fordi han skal leite etter den forsvunnede brudgommen til ekskona Cathrine, nemlig kjekkasen Peter Werring, han som fant det for godt å stikke av mens bruden var på vei opp kirkegolvet.
Ikke nok med det, men det som skjer i Venezia har også tilknytning til hendelser og mord i Boston, USA.
Joda, dette var fantasifullt og underholdende!