Et friluftsliv er også ei flott bok. Den handler om livet hennes fram til nå, og ikke bare om turene hennes. Blant annet beskriver hun hendelsene på K2 da Rolf forulykket, - den dype sorgen i tida etterpå, og hvordan hun klarte å komme seg opp og tilbake til livet igjen etter dødsulykken. Men det er selvsagt mange turer i den boka også, og i og med at jeg leste den med en gang etter Antarktis, så ble det en del repetisjoner for meg.
Men alt i alt to flotte bøker fra Cecilie Skog.
Idiotiske klodrianer, sa han. Udugelige sutrekopper. Tomhjernede funksjonærer med potetmos til hjerne. Hele universet står i brann, og alt de gjør er å vri seg i hendene og se det brenne.
Når sant skal sies, har jeg ofte lurt på hvorfor kvinner tiltrekkes av menn. Hvis jeg var kvinne, ville jeg antagelig vært lesbisk.
Jeg drikker champagne kun ved to anledninger. Når jeg er forelsket og når jeg ikke er det.
Coco Chanel
Det var så trist at bare noen teite tær skulle få bestemme så mye over dagen, når resten av kroppen jublet og hadde lyst til å kose seg på skitur.
Jeg tror ikke menneskekroppen er helt tilpasset by- og innelivet. Iallfall ikke min kropp. Den liker å slite litt. Være ute. Underveis. Kanskje det rett og slett er en urfølelse. Kanskje det ikke er meningen at jeg skal være i ro. Jeg husket de hvite, trange sykehuskorridorene da jeg jobbet som sykepleier. De kvelte meg fullstendig.
Og hva er det folk blir lykkelige av nå? Gå Birken? Ja, nettopp, slite litt.
Ja, man blir imponert over denne lille, sta og sterke jenta og alle hennes opplevelser, tanker og følelser. At hun byr så mye på seg selv.
Jeg har nettopp lest den siste boka hennes også, Et friluftsliv, der selvsagt denne turen til Antarktis også er med, men i en litt kortere versjon.
Rolf lærte meg mye. Kanskje noe av det viktigste han lærte meg, var at drømmer er dyrebare. Drømmer skal man ikke snike seg etter. Dem skal man kaste seg over, gripe tak i med begge hendene og leve fullt ut.
Hun er ei lita jente. Men så sta og sterk. Har kjent så mange råsterke naturkrefter på kroppen. Hun har levd ut så mange av drømmene sine. Kjent den deilige rusen ved å få oppleve drømmene sine i virkeligheten. Har tatt de tøffeste turene i verden. Vært redd. Nesten satt seg fast i et svart, vått, iskaldt hull i skruisen på vei til Nordpolen. Slitt seg over knalltøffe kontinenter. Klatret opp i de høyeste fjellene i verden, og har nådd mange topper. Selv om ikke det å nå toppene alltid var det viktigste, men selve turen. Det å være midt i de store drømmene etter nitid planlegging og forberedelser.
Hun mistet sin kjære Rolf på K2 i 2008. Hun beskriver sorgbearbeidelsen godt, - og jobben med å komme tilbake til et meningsfullt liv etter ulykken.
Cecilie byr på seg selv. Å følge hennes turer og opplevelser i denne boka, hennes beskrivelser kan nesten få meg til å kjenne på min egen kropp hvor strabasiøst det er mens jeg leser. Jeg er imponert over hvor sterk og liten hun er, midt i det store, veldige, voldsomme naturbildet.
Hun har vokst. Nå går hun videre, i et annet liv. Toppene i verden er ikke så viktige lenger. Hun lever ut nye drømmer.
Joda, dette er en lesverdig bok med mange flotte bilder, om livet til ei modig og flott og sterk lita jente.
....selvfølgelig ikke.... Må innrømme at jeg ikke tenkte så langt. Passet for meg, etter vold i nære relasjoner... Men selvfølgelig har du rett.
Flott skrevet, Anita Ness, om ei flott bok av Cecilie Skog. Fantastiske bilder og beskrivelser av slitet, gnagsårene, sulten, tankene, samarbeidet, naturopplevelsene, - og ikke minst GLEDEN ved å oppleve Antarktis. Dette iskalde, nådeløse kontinentet du ikke reiser til uten å være meget godt forberedt og utrustet til på forhånd.
Ja, vi tåler mer og kan strekke oss mer enn vi tror.
Anbefales!
Natur er avstressende. Og turlivet er godt. Enkelt. Langt fra mas og kjas og e-post og telefoner. Det handler om noe som får alle cellene i kroppen til å juble. Samtidig!
Plutselig står vi der i tåkehavet, fornøyde og med smil på. Lykkeglimt. Et av disse øyeblikkene vi setter på kontoen for gode minner.
Den som griper til vold, viser at han ikke har flere argumenter.
Kinesisk ordtak
Dette diktet er sikkert tatt med tidligere, men jeg er så glad i det.... Ein gong til
En sitring løp over panna mi og festet seg i øyelokkene. Fortsatte videre til den hadde fått knipetak i hele kroppen. Mellomgulvet snørte seg, helt til noe sprakk og angeren fargela hver ny tanke jeg hadde.
Hei,
her er vi jo lesende medlemmer. Mange av oss prioriterer kanskje ikke så mye tid på nettet?
Men jeg kan egentlig bare snakke for meg selv:
Jeg samlet bøkene mine her for å få en bedre oversikt, og det har jeg fått.
Når jeg syns jeg har noe å si om ei bok, så skriver jeg litt. Og finner jeg sitater som er verdt å dele med andre, så skriver jeg dem også.
Ellers er jeg lite med i diskusjoner. Deltok litt i begynnelsen. Men jeg fant ut at det ble en tidstyv. Nettet tar ellers mer enn nok av min tid. Jeg bruker heller mer av min tid på å lese i bøkene mine.
Du kan kanskje prøve å starte noen provoserende diskusjoner og se om du får litt mer fart i sakene?
Akkurat det er jeg enig i!
Levende begravet var den første boka jeg leste av Peter James, og den mener jeg er absolutt den beste!
Hendene og føttene sluttet å være en del av kroppen min. Jeg kjente meg som et gigantisk hjerte, en svulmende formløs klump som pumpa ut tårer som hadde ventet i tjue år.