Det beste er å akseptere det livet bringer. Sorgen blir så mye verre hvis vi også skal gå rundt med skyld og bitterhet.
Idas dans har inspirert meg. Den gleden over livet de har, og evnen til å nyte livet i det tiden renner ut for en ung kvinne. Man tenker seg litt om før man kaster bort dagene på ingenting.
Av og til føler jeg meg motløs, jeg blir trett av dette livet.
Du er heldig, og har grunn til å prise deg lykkelig for det. Men har du kjøpt friheten din gjennom eget slit? Hvis ikke har du ingenting å rose deg av. Det kunne like gjerne gått deg anderledes i livet. Ja, mangt kan skje i et menneskeliv. Hvem vet hva som venter i fremtiden?
Å angre på noe som er gjort, tjener neppe noen hensikt.
Livet er mer kjært når det er alt en har igjen.
Helt klart den beste boken foreløpig. Her blir man bedre kjent med Gabriel og hans tanker og følelser. Samtidig blir vi med inn i sinnet til Maria og hennes tanker om Gabriel.
Likte selv vekslingen mellom nåtid og fortid. Men etter at sannheten kom frem så følte jeg at boken falt litt. Fikk ikke den samme lesergleden av de siste kapittlene, noe som var ufattelig trist, for jeg elsket historien og begynnelsen på den boken.
Hun fikk beskjed om at hun kom til å være schizofren for alltid og måtte bare lære seg å leve med det. Men hun ville bli psykolog og hun ble det. Fra å kjempe mot ulver og kapteinene inni hodet sitt hver dag og til å bli frisk, får vi en tilskuerplass i et sinn med en uorden som selv de mest rotete ville ryddet opp i. Nydelig.
Det er ikke så lett å gjenkjenne godhet når verden har vært vond så lenge. Og det er ikke så lett å tro på seg selv når ingen andre har gjort det på lenge.
Jeg var heller ikke noen vampyrtype fan, men jeg forelsket meg i de bøkene. Helt sykt. Leste de selv på engelsk og filmene er ikke i nærheten en gang av de bøkene.
Livet er stort og komplisert og sammensatt, og det finnes ingen fasit. Fasiter passer i mattestykker, ikke i virkeligheten.
Det er ikke alltid slik at man blir klok av skade, av og til blir man bare skadet.
En ting som plager meg med denne boken, er at vi ikke fikk vite om Artur fikk tilbake jobben. Det var noe jeg satt å lurte på lenge om kom til å skje.
Virkelig, jeg skjønte ikke i det hele tatt hvem morderen var før de sa det. SJOKK!
Personlig er jeg en stor fan av filmen som er basert på boka til Susanna Kaysen, og var da veldig spent på hvordan boken var. Det var er par hendelser i boken som jeg kunne savnet i filmen, men slik er det jo alltid.
Boken hopper litt frem og tilbake, som for eksempel at man finner ut en har tatt livet av seg, men noen sider etterpå kommer historiene om den personen. Men det er jo tross alt ikke bare bare å skrive om et opphold på psykriatisk. Likte denne boken veldig godt.
Når du kommenterer vampyrer som glitrer i solen er dumt, tenker jeg at vampyrer generelt er dumt.
Men lenge leve fantasien og alt den bringer til oss. Jeg liker Twilight bøkene, tanken om en udødelig kjærlighet og evig vennskap er kanskje sært, men igjen så vakkert.
Jeg tror vi er skapt for å mestre livet, både i medgang og motgang. Hver enkelt av oss må søke den hjelpen vi trenger når det butter, det være seg fra venner, eller fra det offentlige hjelpeapparatet. Det er også mestring.
Jeg er ikke lenger redd for smertene og tårene, de er jo tegn på at jeg lever.