Du kan dra til helvete (...), og jo før, desto bedre. Jeg ser ikke på noe menneske som bedre enn meg, og deg aller minst. Siden jeg reiste fra Ohio, har jeg ikke måttet stått til regnskap for mine handlinger ovenfor noen. Jeg har ikke til hensikt å begynne nå.
Det som teller, er ikke hvor et menneske kommer fra, men hva et menneske er.
Helt enig i det med slutten. Så fantastisk bok og jeg likte i begynnelsen at vi hoppet mellom fortid og nåtid - men den slutten. Snakk om å prøve å ødelegge en fantastisk bok.
Egentlig for meg i sesong to så var jeg ganske glad for at det første dødsfallet ikke var det samme som i boken, men jeg lurer på hvordan de ornder det senere med tanke på andre karakterer som skal inn fra og med bok fire. Er veldig glad de tok med Jessica for eksempel, men det er stor kunsterisk frihet fra bøkene. Jeg ble helt satt ut i sesong to over alle endringene.
Veldig greit sånn overraskende sett, men jeg leste bøkene før serien og syntes mye var merkelig. Men liker begge deler veldig godt (:
Serien er veldig anderledes ennn bøkene. De som har skrevet manuset til serien har lagt til masse som ikke er med i bøkene (:
Barna våre lærer så mye av oss. Vi lærer dem å lese. Oppføre seg. Hvordan de skal se på verden. Men vet du hva jeg nettopp har funnet ut? Det er også vi som lærer dem å være glade og lykkelige.
Hvem er du? Hvorfor tror jeg at jeg kan stole på deg?
Jeg pleide å være morsom å være sammen med. Jeg pleide å le og stole på folk. Er det min feil at alt det er tatt fra meg?
Jeg har lest utrolig mye seriebøker i 2010. Skremmende mye. Pløyd meg gjennom alle utgitte i krig og kjærlighet, true blood, Ulveøyne, Rimfrost + mange flere.
Skuffelsene: Den rettferdige Sorgenfri serien
De som gjorde virkelig inntrykk er: Idas dans Folket på Vinje 1 & 2 Ulveøyne I krig og kjærlighet Regines bok Engelen Å spise blomster til frokost Saras Nøkkel Boktyven
De jeg burde lest: Skolebøkene, as always.
Det endte med 124 bøker, muligens flere.
Nå er jo Idas dans og Sammen til verdens ende to vidt forskjellige bøker. Ida sa aldri noe i boken om sykdommen, det var kun moren. Her var jo Tone med å skrev og visste at det ville bli en bok til slutt.
Agree. Har tenkt på det siden vi entret det nye året (:
Livet er en prosess der ingenting er statisk, alt er i endring, og dette er livet. Det er det livet er. Det er de dagligdagse hendelsene, det er hverdagene som utgjør helheten.
Man må tørre å la seg selv kjenne på smerten for også å få virkelig utbytte av toppene. Det jeg prøver å si, er at jeg tror mange mennesker gjør mye for å skåne seg selv for det som er vondt, trist og smertefullt. Ved å gjøre dette, blir resultatet at alt blir litt middels, tror jeg. Det skal bli vanskelig la seg gjøre å leve bare på de gode dagene.
Lysets kriger har forstått at Gud bruker ensomheten til å lære oss å leve sammen med andre. Han bruker sinne for å vise oss fredens uendelige store verdi. Han bruker kjedsomheten til å fremheve viktigheten av eventyrlyst og forsakelse. Gud bruker stillheten for å lære oss opp til å føle ansvar for våre ord. Han bruker trettheten, så vi skal forstå verdien av å våkne. Han bruker sykdom fir å fremheve velsignelsen av god helse. Gud bruker ild for å lære oss om vann. Hanbruker jorden for at vi skal sette pris på luften. Han bruker døden for å vise oss hvor viktig livet er.
Mange av lærdommene har han trukket av gavnløs smerte. Mer enn én gang har han kastet bort tiden med å kjempe for en løgn. Og lidde for mennesker som ikke fortjente hans kjærlighet. Seiersherrer gjentar aldri en feil. Derfor setter krigeren sitt hjerte på spill bare for det som er verdt det.
Inne i oss alle finnes det en engel og en demon, og deres røster lyder svært likt. Stilt ovenfor en vanskelighet, nører demonem opp under denne ensomme samtalen, og prøver å vise oss vår sårbare vi er. Engelen får oss til å reflektere over våre holdninger, og til tider trenger den et annet menneskes munn for å bli hørt.
Alle veier fører til krigerens hjerte. Uten å nøle kaster han seg ut i strømmen av lidenskaper som alltid renner gjennom livet hans.
Troen på fremtiden var tynnslitt, og hun følte seg fullstendig utmattet, men det skulle ikke være så lett å gi opp.
Når han gir seg hen til hverdagen oppdager han at det ikke alltid er en mulighet til å forutse følgene av sine handlinger. Til tider redder han noen uten å vite at han gjør det, til tider lider han uten at han vet hvorfor han er trist. Ja, dette livet er sinnssykt.