Bokelskere.no

Selv om jeg ikke er så glad i mitt eget liv for tiden så har jeg ingenting til overs for folk som ofrer andres liv. Hva hver enkelt velger å gjøre med sitt eget liv er en privatsak, men andres liv burde vi holde oss for gode for å bruke opp eller mene så mye om.

Tiden leger alle sår og det er absurd å høre noen si slike tung på et sykehus. Disse folkene burde jo vite bedre enn noen andre at tiden overhode ikke leger alle sår, tiden leger noen sår, det går jeg med på, men slett ikke alle, det fins sår man dør av, både ytre og indre, og på sykehuset fins det flere slike sår enn andre steder.

Det er klart jeg er normal, det er snarere verden som er gal, det at noen velger å ikke leve burde ikke opprøre noen, hva er det som er så unomalt med det?'

Jeg blir i det hele tatt mer og mer klar over hvor alene jeg er. De som ikke er rammet av ulykker vil aldri skjønne hva det handler om før det skjer dem selv. Folk som er friske kan ikke forstå hvordan det er å være syk og folk som vil leve kan ikke fatte hvorfor noen ønsker å dø. Sånn er det bare. Vi kan vise medfølelse og forsøke å trøste andre, men når vi forlater dem, skyver vi det vonde bort og går videre i våre egne liv. Det må være sånn. Jeg tror ikke at smerte kan deles. Hvis den kunne det hadde livet blitt uutholdelig også for dem som ikke opplever vonde ting selv og da hade vi antagelig sluttet å formere oss og det ville ha vært kroken på døren.

Hun hadde kanskje våknet, utslitt av den nye dagen allerede før den hade begynt, sett ut av vinduet og funnet ut at det var nok. Hvilke tanker hun hadde gjort seg, visste ikke Harry. Menneskesjelen var en dyp, mørk skog, og alle valg gjøres alene.

Nå skal jeg fortelle dere unge mennesker noe. Kjærligheten er et større mysterium enn døden.

Jeg lurer på hva det er som får folk til å gjøre det, til å bekjempe andres kriger. Hva er det som driver dem? Hvem er det som vil gå igjennom så mye lidelse bare for at andre skal oppnå det de mener er retferdighet? Det er de dumme. Oss. Vi er velsignet med en dumhet så stor at vi tror vi kan utrette noe.

For sent smaker så sent. Det får meg til å fryse på ryggen. Som om det er noe som aldri kan gjøres bot for. Ugjerninger kan ikke gjøres om. En må stå for det gale en har gjort, hvor ille det enn er. Likevel trenger det ikke være for sent å bøte på det. Jeg håper i alle fall ikke det.

Alle kan trå feil. Både én og to ganger. En blir ikke et dårlig menneske av den grunn.

Hvordan er det mulig å mislykkes med å produsere TAU? Hva? Nei, kvalitet er et ukjent begrep nå til dags, slår Ove fast og reiser seg opp. Han børster av seg og ser seg rundt i rekkehusets første etasje. Kjenner at det brenner i kinnene. Han er ikke sikker på om det mest skyldes raseri eller skam. Han kikker bort mot vinduet der gardinene er trukket for, som om han er redd for at noen skal ha sett ham. Det er jo faenimeg helt typisk, tenker han, at det ikke engang er mulig å få tatt livet av seg på en vettug måte lenger.

Døden er en underlig ting. Folk lever hele sitt liv som om den ikke eksisterte, og likevel er den en av de viktigste grunnene til overhodet å leve mestparten av tiden. Noen av oss får tidsnok et bevisst forhold til den at vi lever sterkere, mer sammenbitt, med mer raseri. Noen trenger et konstant nærvær av den for overhodet å innse hva det motsatte betyr. Andre blir så opptatt av den at vi setter oss på venteværelset lenge før den har annonsert sin ankomst. Vi frykter den, men likevel frykter de fleste av oss mest av alt at den skal ramme noen andre enn oss selv. For den verste redselen for døden er alltid at den skal gå forbi oss. Og la oss bli sittende alene igjen.

Før noen kan forklare hvordan det har skjedd, har treåringen blitt til en seksåring. Sånn som treåring helt respektløst bare går hen å blir.

Kjærlighet er en underlig ting. Det kan overrumple en.

Sorg er en underlig ting.

Vi tror at det alltid vil være tid nok til å gjøre ting ovenfor alle mennesker. Tid nok til å si ting til dem. Og så skjer det noe, og da står vi plutselig der og tenker på ord som "hvis bare"

Sannhet har det med å komme for en dag, enten vi vil det eller ikke.