Bokelskere.no

For sent smaker så sent. Det får meg til å fryse på ryggen. Som om det er noe som aldri kan gjøres bot for. Ugjerninger kan ikke gjøres om. En må stå for det gale en har gjort, hvor ille det enn er. Likevel trenger det ikke være for sent å bøte på det. Jeg håper i alle fall ikke det.

Alle kan trå feil. Både én og to ganger. En blir ikke et dårlig menneske av den grunn.

Hvordan er det mulig å mislykkes med å produsere TAU? Hva? Nei, kvalitet er et ukjent begrep nå til dags, slår Ove fast og reiser seg opp. Han børster av seg og ser seg rundt i rekkehusets første etasje. Kjenner at det brenner i kinnene. Han er ikke sikker på om det mest skyldes raseri eller skam. Han kikker bort mot vinduet der gardinene er trukket for, som om han er redd for at noen skal ha sett ham. Det er jo faenimeg helt typisk, tenker han, at det ikke engang er mulig å få tatt livet av seg på en vettug måte lenger.

Døden er en underlig ting. Folk lever hele sitt liv som om den ikke eksisterte, og likevel er den en av de viktigste grunnene til overhodet å leve mestparten av tiden. Noen av oss får tidsnok et bevisst forhold til den at vi lever sterkere, mer sammenbitt, med mer raseri. Noen trenger et konstant nærvær av den for overhodet å innse hva det motsatte betyr. Andre blir så opptatt av den at vi setter oss på venteværelset lenge før den har annonsert sin ankomst. Vi frykter den, men likevel frykter de fleste av oss mest av alt at den skal ramme noen andre enn oss selv. For den verste redselen for døden er alltid at den skal gå forbi oss. Og la oss bli sittende alene igjen.

Før noen kan forklare hvordan det har skjedd, har treåringen blitt til en seksåring. Sånn som treåring helt respektløst bare går hen å blir.

Kjærlighet er en underlig ting. Det kan overrumple en.

Sorg er en underlig ting.

Vi tror at det alltid vil være tid nok til å gjøre ting ovenfor alle mennesker. Tid nok til å si ting til dem. Og så skjer det noe, og da står vi plutselig der og tenker på ord som "hvis bare"

Sannhet har det med å komme for en dag, enten vi vil det eller ikke.

En kan ikke gå gjennom livet uten å såre noen.

Jeg tror heller det er meningen at dere skal lære noe av motgangen dere har hatt. At dere skal kjempe skulder ved skulder og vokse dere sterke sammen. For hverdagen består ikke bare av solskinn. Det er gråværsdager også. Mange. Dersom dere allerede nå finner ut hvordan disse dagene skal møtes, vil dere være langt på vei.

Jeg vet du bærer på sorg og savn. Det er nå engang lagt slik at man må bære det alene. Men så må man samtidig være villig til å ta i mot den hjelpa som blir budt, for ingen greier seg uten andres støtte. Jeg tror en må det dersom en ikke skal forgå av tungsinn.

Jeg håper inderlig at livet ditt legger seg lagelig til fra nå av. At alt det vonde er forbi. Du har fått din del denne høsten. Og jeg håper du blir lykkelig. Ingen fortjener lykken mer enn du.

Selvsagt frykter jeg for livet mitt. Men jeg kan ikke ka frykten hindre meg i å leve som vanlig. Jeg kan ikke kikke meg over akslene hele tida, redd for hva som kan vedefare meg. Hva slags liv skulle det bli?