Bokelskere.no

Kanskje Solstads verste, i alle fall på bunn fem. Utrolig kjedelig bok. Helt utrolig, utrolig hvor kjedelig den boken var.

Høydepunktet til en av de mange utroig ujevne amerikanske forfatterne. Dette er den seriøse utgaven av Cathh 22, den ultimate krigsromanen, eller rettere sagt antikrigsromanen. Leste den en sommer på hytta for mange år siden, og gikk straks til biblioteket i Suldal og lånte alt de hadde av Mailer. Det var mye, og lite som var verd å lese. Men "Kampen" er også utrolig bra.

Kanskje Solstads beste, i alle fall på topp fem. Og da er den sjølsagt blant det aller fremste som er skrevet på norsk. Første gang jeg leste den var noen av de historiske partiene litt tunge, andre gang var det de som dreiv meg gjennom. Og så skøytetidene da, flere sider med Fjords nitide dekning av sesongoppkjøringen til lokale skøytelhelter fra Lillehammer og det obskure franske skøytelandslagets treningsleir på Savalen en gang på sekstitallet. I 2005 leste Solstad høyt fra denne boka på Lillehammers puber, og tilogmed de lokale alkisene jubla

Washington Times har flere tips om dette, blant annet en enkel formel: Trekk først alderen din fra tallet hundre, og les så mange sider av boka før du gir den opp.

Dødsbra. Den reddet lesestundene i min datters tidligste barndom. Dødsbra. Anbefales til alle foreldre som går i hundene av nok en runde med Tassen eller hva det måtte være.

Vanskelig å argumentere mot at dette er stor litteratur, prosaen velter fram, majestetisk og poetisk; jeg kommer aldri til å glemme villstyringen Blevins. Men for min smak blir denne for udramatisk, i overkant deskriptiv og detaljert. Den mangler flammene fra Child Of God, The Road og Blood Meridian.

Det får være grenser for hva man skal lide seg gjennom. Denne var det mye snakk om. Den kjedet meg i en nesten ekstrem grad. Jeg vet virkelig ikke hvorfor jeg gir den en 2-er på terningen, antagelig fordi jeg fornemmer at forfatteren er både hyggelig og intelligent.

Jeg kjører alfabetisk, eneste som funker for meg. Med unntak av serier jeg har mange bøker i - som f.eks. Everyman's Library, Verdensbiblioteket til Bokklubben eller 100Pages-serien til Hesperus Press. De får stå for seg selv.

Uhyggelig og skarp roman, like modig om rase som om kjønn. Eneste grunnen til at jeg ikke triller 6, er at det foregår et opera-spor i romanen, som er kjedelig og uorganisk. Utpønsket. Som McEwan når han er på sitt mest konstruerte.

Les i vei, du din herlige kommunist. Jeg spår at det kommer til å gå deg som det gikk din kone og Hamsun: Du kommer til å synes det er BÅNN DRIDEN kjedelig om du leser det igjen. Litterær surrealisme synes jeg er like uinteressant som en tur på Ikea, og er det en ting denne romanen ikke var for meg, så var det underholdende (med unntak av i kortere passasjer hvor den gnistrer til). Desto mer jeg tenker på sånne romaner som Mesteren og Margarita - alt det der helsikens allegoriske tøyset - jo mer får jeg lyst til å gå turer på høyfjellet og se ørnen seile over hodet.

Denne boka troner suverent på topp på mi liste over "De Beste Bøkene Jeg Har Lest", med alle de forbehold slike lister er fulle av, siden den siste gode boka jeg leste stort sett er den beste. M&M leste jeg for omlag ti år sida, og koste meg glugg i ihjel fra første til siste scene. Om jeg skjønner alt, er jeg usikker på, om det er noe å skjønne i alt, er jeg også usikker på, men i motsetning til oppskryttheter som Ulysses og den slags, finner jeg denne boka suverent underholdende. Om den handler om noe, så må det være konskevensene av å fornekte menneskenes behov for metafysikk, og forby dem deres religiøsitet. Det kunne sjølsagt Bulgkov skrevet et essay om, om det ikke hadde vært for at han levde under Stalin i Sovjet, og dermed ble det som hos Stefan Heym ekstremt allegorisk. Da er også den tids russiske surrealisme et godt redskap. Jesu siste dage sett fra Pontus Pilatus synsvinkel er et reint bonuskutt. Herregud, jeg blir helt glad inni meg bare av å skrive om boka. Må vist lese den igjen i år.

Dette er rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest.

Jeg leste ferdig denne, men den ble ingen favoritt. Delvis faustiansk fabel, delvis historiefilosofi (den delen om Pilatus likte jeg best) og delvis en nøkkelroman fra kafémiljøet i Moskva i tidlig sovjettid -- jeg lurer litt på hvem av bokens nålevende lesere som med hånden på hjertet kan si at de fatter helt hva dét handler om?

Jeg kan huske at før i tiden, da jeg begynte å lese bøker, så hadde jeg en høflig forestilling om at jeg måtte lese hele boken, uansett. Det tok noen år før jeg klarte å legge den fra meg, og dermed kunne begynne å legge bøker fra meg. Jeg pleier å gi dem en ordentlig sjanse, akkurat som folk man møter, men det må vel være greit å si takk for meg hvis ingenting fungerer etter en halv roman, eller noe sånt?

Ah. Man kan ikke elske alt selv om alle andre gjør det. Stor litteratur? Ja, det er det, selvsagt. Men det er like selvsagt kjedelig, uforståelig, langdrygt og hermetisk.

Å, huff. Og huff. Og huff. Er det sånn det er å bli en eldre mann? Å, huff. Å, så bra litteratur!

Man får være tro mot sitt fortidige selv. Det er nesten tyve år siden jeg leste denne romanen. Jeg hatet den. Jeg syntes det var noe suppete piss. Jeg skal stå for det hatet.

Hvitt, sørgelig, vakkert. Beste novellen er antagelig "Rom i New York". Det er fint lite galt med Frode Grytten, og det er fint lite galt med Odda. Respekt.

Kvasi-intellektuelt tullball.

Fikset en feil der man fikk en 404-feil om man svarte på en privat melding der første meldingen i tråden ikke var forfattet av en selv.

Hvis du har fått en slik feilmelding har svaret ditt allikevel blitt sendt.