Bokelskere.no

En god beskrivelse av "Solstad-følelsen". Da jeg begynte på Genanse og verdighet, følte jeg at forfatteren skrev kjedelig med vilje, eller omstendelig, som du uttrykker det, for å vise leseren hvor kjedelig, eller omstendelig, hovedpersonen er, eller fremstår ... og da er det jo ikke kjedelig. Men omstendelig er det.

Jeg har lest Kiellands novelletter flere ganger, og synes de er små perler. Særlig "Håpet er lysegrønt".

Oxford på 1660-tallet: En professor finnes død, en ung kvinne anklages for mord, og gjennom fire forskjellige beretninger veves et bilde av hva som har skjedd. Fortellerne er italieneren Marco da Cola (som hevder å ha funnet opp blodoverføring), Jack Prescott (sønn av en påstått forræder, ute etter å gjenreise farens ære); John Wallis (matematiker, luring og krypotgraf for både Cromwell og Charles II!) , og sjefsbibliotekaren Anthony Wood. Bare én av dem forteller sannheten.

Tiden er fantastisk og revolusjonerende på alle områder. Religionsstridigheter, kongemord, parlamentarisme og medisinsk forskning oppfinnes og utøves av de samme menneskene. Det medisinske gjør et spesielt sterkt inntrykk; dette er fra disseksjonenes første dager, man begynner å forstå den menneskelige anatomi og blodomløpet. Men smittefare vet man lite om ... det er f.eks en scene der den ene professoren forsøker å kurere eksemen han har rundt øyet ved å smøre den inn med hundemøkk ... En annen professor blir regnet for å være ekstremt renslig: Han bader fire ganger i året.

En knallbra og utrolig spennende bok.

Av og til er det noen temaer som går igjen i bøker man leser i en periode. Akkurat nå føler jeg at det har vært litt mye om tømmerstokkstabling.

Jeg også! Er svak for historisk fiksjon som er godt fundert i fakta, men samtidig bruker underholdingslitteraturens knep :-)

Ja, du bør begynne! Men overveldende på både godt og vondt. Jeg synes jeg ble kastet inn i en annen verden. Mye om kastesystemet i India som er til de grader i funksjon fremdeles ... og hva man kan utsette folk for i et slikt system. Men også om livsvilje og dugelighet.

Ai ai ai! Rein skriver så blodet spruter, beina knekker og gulltrygda glinser. Aldri har jeg lest om den norske underklassen på denne måten. Muligens også ny bannskapsrekord i bok 1, Hundedagane (min favoritt, men Grisekoret og Kaninbyen kompletterer bildet av det stavangerske samfunnets mørke sider).

Når jeg leser Solstad får jeg alltid en helt særegen følelse som best beskrives som en blanding av djup irritasjon og fascinert begeistring. Jeg irriterer meg over karakterenes omstendelighet, solstads omstendleighet samtidig som jeg ikke klarer å legge bøkene fra meg og blar om med samme spenning som når jeg leser god fantasy eller krim. Armand V er mest av det siste, og et praktverk med en politisk brodd solstad har latt hvile de siste åra før.

Enda bedre enn mange av romanene hans, og mer som en roman enn flere av dem. Og jeg liker romanene hans utrolig godt. Ogm det handler ikke primært om alkohol, for dem som fikk nok av alt snakket av det under lanseringen.

Ei bok jeg var sikker på at jeg ikke kom til å like. den blei liggende i over et år på grunn av tittel og cover. Så kom Zadie Smith til litteraturhuset, og jeg måtte. Og det var en glede fra ende til annen. det er godt å få imøtegått fordommene sine

Fin bok. Spennende, og mye kult om finland, men jeg syns den falt litt på slutten, ganske mye egentlig

Finnes det noen i hele Norge under sytti som på alvor mener at dette er ei bok verd å lese?

Nå, akkurat nå, tror jeg at jeg får begynt på denne boka, eller i alle fall i kveld eller noe. Gleder meg

Denne las eg om og om igjen gjennom barneåra. Det var favoritten min. Eg trur eg må få lese ho igjen, snart.

Det slår meg at jeg har lest denne, men at jeg virkelig ikke husker noe av innholdet. Bare måten den blir fortalt på. Rart.

Jeg tror ikke jeg skal se den. Dette er kanskje den boken som har gitt meg aller størst leseopplevelse noen gang. McCarthy mante fram så sterke bilder i hodet mitt - og jeg har ikke lyst til å erstatte dem med noen andres bilder. Selv om filmen helt sikkert er bra.

Tor Obrestad sa en gang at han la fra seg bøker som ikke fenget ham etter 50 sider. Og det kan kanskje stemme med alderen han hadde da.

Jeg tror jeg vanligvis leser lenger enn mine pålagte sider før jeg gir opp. Jeg gir virkelig sjelden opp.

Ei av desse bøkene som kan lesast igjen og igjen og igjen.

Overveldende på den gode måten? Jeg har den liggende her nå, og lurer på om jeg skal begynne?

På tide å lese noe AV Vigdis Hjorth og ikke bare OM henne.