Bokelskere.no

Gresselig. Jeg kunne virkelig ikke utstå Drageløperen. Overtydelig og overdreven.

Dessverre litt ujevn, men byr likevel på mange perler

Ypperlig novellekunst

Her bommer Fosse for en gangs skyld synes jeg, dette var rett og slett kjedelig. Men han får 3 prikker for at han heter Jon Fosse og vanligvis er jævlig bra.

Godt tenkt om Solstadfølelsen Aslak, langt på vei enig med deg der. Men her synes jeg han var mest irriterende.

Kanskje min favoritt av Solstad. Kjør debatt!

Var i utgangspunktet litt spent på hva en av de fremste eksponentene for den såkalte "nye romanen" hadde å by på, virket som et interessant prosjekt, men satt dessverre igjen med et skuffet trynet etterpå. Hva var dette for noe søl? Var dette så jævlig viktig? Vel, ikke for meg, men den får likevel to prikker for jeg mener å huske at det var et par ting jeg fikk ut av det. Akkurat hva husker jeg ikke.

Har ikke lest så mye av denne gamle døde mannen, men denne rev opp sjelen og stampet meg grundig i hjertet. GLIMRENDE!

Ja det var stor stas å lese denne på 90-tallet, klok og morsom på en gang.

Djupt uenig igjen. Can skriver om noe viktig, så langt er jeg enig. Men han skriver rørende, berørende og med en patos som nok stammer mer fra Kurdistan enn fra Sverige. Jeg brukte noen titalls sider på å vende meg til adjektivene og, den som sagt litt fremmede patosen, men derfra og ut var boka en opplevelse. Jeg skjønner ikke hvorfor den skal sammenlignes med en roman, på samme måte som Åsa Linderborgs bok, opplever jeg den først og fremst som en fortelling om kjærlighet mellom forelder og barn

Det var vanskelig å vurdere denne boken. Den er ikke veldig godt komponert, heller ikke veldig godt skrevet, den har ikke så mange poeng, den repeterer alle emosjoner og bevegelser og refleksjoner i alt for stor grad. Men er det jeg som sitter her og stiller skjønnlitterære krav til en bok skrevet av en journalist, som jo ikke gir seg ut for å være en roman? Kanskje. Det er viktige ting han skriver om, Can. Men, liksom, holder det? At det er viktig, det man skriver om?

Hurra for denne boken. Et jævla hurra for denne boken. Jeg leste den i 96 og 98 og nå kjenner jeg det er på tide å lese den igjen snart. Jeg har full tillitt til at den har stått seg som en påle.

”117 menn og 75 kvinner ligg i den jorda eg står på.” Oddas tøffeste datter går gjennom skogen ved Valen sjukehus. Hjertet hennes slår doble slag og hun forsøker å forstå hvor hun er og hva det gjør med henne at hun er der, på en forsvinnende gravlund hvor det har blitt begravd mennesker siden 1910. Essayet står i Samtidsruiner, blant mange andre gode essays om Ekofiskfeltet, om Odda, om Solfonn Høyfjellshotell. Dette er – kanskje – det beste av dem, der Eikemo trår på undrende steg i den gotiske skogen i Kvinherad kommune. Hun skriver om norsk lobotomi- og psykiatrihistorie, hun skriver om Olav H. Hauges sykdomsperiode, og hun skildrer sin egen tur til gravlunden, hvor hun setter seg ned på huk og fjerner mold og gress fra steinene, og sveiper et respektfullt lys over det hun skimter av historier bak de tause steinene. Jeg leser sjelden essays, jeg er antagelig for glad i romaner. Men dette var befriende, det var skarpt, og det var empatisk. Eikemo har en gjenkjennelig stemme i alt hun skriver, enten det er dette knippet av essays hvor hun forsker i ruinene av vår nære fortid, eller i den friske debutromanen Mellom oss sagt fra 2006. Hun er ofte indignert, trassig og opprømt (”Snakk for dykkar eigne smålige interessar! Ikkje inkluder meg, hører de!”?”), hun er ofte morsom (”Det er heilt utrolig kor dei fuglane skrik. Ka vil dei?”), og rett som det er setter hun seg ned for å gråte. Hun har en god poetikk, som står i starten av Samtidsruiner: ”... eg ber på mine kne når eg skriv: La det bli levande setningar! La det vere folk i setningane”! Jeg liker at hun kjører på med utropstegn. Jeg liker at hun er drøy. Hva er det med Odda? Hvorfor har Odda sluppet så mange gode folk ut fjorden sin?

Urk. Denne er gruforferdelig.

Det utrolige er at hovedpersonen faktisk ikke utvikler seg i det hele tatt gjennom fire bøker.

Utvalgt av The Independent:

Karpesashimi og nybrettet kimono til frokost?

Dette må jeg si høres ypperlig ut. Jeg vil snarere kalle dette tidløst enn datert! :-)

Jeg likte godt denne.

Supre illustrasjoner i serien, det er jeg enig i. Men boka har store og gode fotografier av maten, og det er også bra :-)

Jeg tvang meg motvillig gjennom denne, og ble også veldig overrasket over hvordan den sluttet (har heller ikke lest noe av McEwan før).

Slutten gjorde det hele verdt det.

Han kom for tidlig. Ekteskapet over.