Bokelskere.no

Jarle liker skikkelige jenter også, han. Gutten bare tuller det sånn til for seg :) Hva skal jeg si, uten å framstå som en forfatter kun ute etter å forsvare bøkene sine sånn mødre og fedre forsvarer ungene sine - det ene jeg kan si er at jeg ikke har ønsket å skrive fire bøker om Jarle som betrakter ham fra samme ståsted, samme vinkel, med samme optikk, det ville bli repetitivt for både leserne og meg, så jeg har forsøkt, ganske sikkert med vekslende hell, å stille meg på ulik avstand fra ham for å se livet hans på ny for hver gang. Det andre jeg kan si er at han er en intens gutt som gjør mye tåpelig, men alt han gjør blir gjort i stort og fossende alvor, og det er antagelig derfor han virker spennende for meg gang på gang, fordi han er uavklart for meg, et impulsivt, urovekkende følelsesmenneske som jeg ikke har klart for meg hvor beveger seg. Når det gjelder Hasse, som Heidi Solberg Økland kommenterte her i denne tråden, så er han en gutt jeg selv har blitt veldig glad i, en drøy mann, en visjonær (kanskje er Hasse "det gode mennesket" i universet mitt?), og vil dere ha et tips, så kan jeg si at talen hans i Lotte-romanen nok er litt inspirert av Jarl Kulles tale mot slutten av Bergmans "Fanny og Alexander". Ellers, Anne Lunde, så gjør det meg ikke noe om du falt av, jeg har krevd mye av leserne mine ved å ikke snakke med samme stemme i hver bok, jeg er klar over det, men det var nå en gang sånn jeg måtte gjøre det selv for å synes at mannen skulle være interessant gang på gang, i tillegg til at noe av det sentrale med å være forfatter for meg, er å stadig vekk ta på badehetten og badebuksen og oppsøke nye svømmebasseng. Og det er korrekt som Charlotte B sier; jeg har en drøm, briste eller bære, om å følge disse folkene, og andre som måtte dukke opp, til jeg en dag ikke lenger er her, så får vi se hva det resulterer i; det er verdt et forsøk. PS: Arve og Jonas, de hyggelige guttene i Farmor har kabel-tv, finnes også på skoleturen til Jæren i Orheim-boken. Beste hilsen fra Tore

Morsomt at dere diskuterer linjene og utviklingene i bøkene, tenkte bare jeg skulle komme med en saksopplysning: Hasse vil dere finne i Kompani Orheim om dere leser nøye, han og kameraten Pål er med på skoleturen til Jæren hvor Helge og Jarle møtes for første gang, senere dukker Hasse og Pål opp som hovedpersoner i romanen Videogutten, før Hasse får en betydelig rolle både i Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo.

Nydelig. Perfekt. Takk.

Jeg røres så lett av litteratur at det nesten er til å le av; her jeg sitter denne fredagskvekden er det Schlinks Høytleseren som seiler først inn i hodet, av en eller annen grunn, ja, og Fosses Morgon og kveld, ja, og Keiseren av Portugalia av Lagerlöf, og .... ja, nå begynte det å renne på her. God kveld!

Jeg skal hekte meg på den samme følelsen, svært mye bedre er nok Usynlige byer, men å være i starten av 20-årene og åpne Hvis en reisende en vinternatt, var et litterært sjokk, det rystet hele meg, det sugde meg inn i litteraturen som en kosmisk støvsuger, så uansett om jeg i dag tenker ganske annerledes om denne teksten, ja, til og med synes den er temmelig jålete til tider, så er det bare å rekke opp hendene og klappe for hva den gjorde med meg, hva den spredte av kraft og glede, hva den har utrettet, og det for så mange av oss, altså :)

Det er noe på siden av hva jeg hadde tenkt meg, men ofte kommer det beste fra den kanten, gjør det ikke, og dette har vært et av mine favorittdikt siden jeg leste det for første gang da jeg var fjorten eller noe sånt, og sterkere blir det jo bare desto eldre man blir, ikke sant, og nå, idet du trakk det fram i denne sammenhengen, leser jeg brått diktet på ny, for aller første gang, fra en annen vinkel, så å si undervinklet, tyngre, mørkere, enn jeg før har lest det - supert, bare supert. Takk,

t

Å, Mykle. Jeg elsker Mykle. Så bra han var. Takk!

Tore

Topp! Ibsen er et fjell, det er bare å begynne å klatre på ham. Tusen takk :)

Tore

Wow, Kipling! Her ramler det ene overraskende forslaget etter det andre inn dørene, så bra; jeg skal sporenstreks finne fram det diktet og sette meg til for å lese

tore

Ja, ja, ja! Selma! At jeg ikke tenkte på den, veldig bra, her blir det mye å jafse i seg for så å spy det ut igjen :)

Tore

Så friskt, og fra Frankenstein! Salut, dette var deilig, tusen takk

Tore

Ok, dette er kanskje teit av meg, kanskje er det morsomt, uansett tenker jeg å forsøke det, siden det er usvømt vann for meg: Jeg trenger hjelp til en passasje i en bok jeg skriver på. Om dette noen gang kommer ut, om det blir bra, er en annen sak, men jeg sitter fast, og siden det er ekstreme mengder lesende folk her inne og altså kolossalt med gode hoder samlet på et sted, så anser jeg sjansen for å få hjelp som ganske stor.

Her er tre sitater, henholdsvis fra populærkulturen, som alle peker mot den samme menneskelige erfaringen. Det jeg leter etter, er den litterære broren til dette, gjerne en arketypisk historie, gjerne en karakters erfaringer fra en roman eller et drama, evt et sitat fra litteraturen som utsier noe av det samme. Jeg skal ikke si noe om hvorfor jeg leter etter dette, eller hva som er konteksten, for så langt kan jeg ikke slippe folk inn i arbeidet mitt, men jeg er takknemlig om noen kommer på noe. Det bør helst være av et visst format, og desto mer klassisk, desto bedre.

Sitatene:

Thåström:

Jag vet du klättrar väggar, som du inte trodde fanns, just när du trodde allting, hadde fallit ner på plats.

Al Pacino i Gudfaren:

Just when I thought I was out, they pull me back in.

Japan:

Just when I think I’m winning, when I’ve broken every door, the ghosts of my life blow wilder than before

Tusen takk, og beste hilsen fra Tore i Stavanger City Of Love And Greed

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

Leopolds eple så verre ut på bildet enn i mitt hode... Jeg er enige i de som sier at Harry Hole er en klisje og at man vet hva som kommer til å skje, men likevel; boken er utrolig underholdende og vanskelig å legge fra seg.

Ja, jeg er helt enig, jeg har ikke fått nok, venter nå bare på bok 4. Synes fremdeles bok 2 er den beste så langt, men bok 3 hadde absolutt sine høydepunkter. Og det rev meg grundig i hjertet hver gang den jævla faren utviste sin ondskap.

"Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" av Kjersti Annesdatter Skomsvold. En knallgod debut fra 2009.

Skomsvold sitt talent ligger i de ordene hun velger. Hun velger ord med kraft. Og hun sier ikke for mye. Ikke for lite heller. Og så er hun faktisk også veldig morsom – reint språklig. Det er ikke ofte jeg spruter ut i latter når jeg leser. Nei, det er omtrent aldri, men her lo jeg plutselig og mye. Ofte med gråten i halsen.

Folkeeventyrene gikk fra munn til munn i hundrevis av år, og jeg synes den muntlige fortellertradisjonen skulle få leve videre, og at eventyrene slik de er nedskrevet i en nå gammeldags språkdrakt fra midten av 1800-tallet er en "kunstig" bevaring av en tradisjon som i utgangspunktet er muntlig. Jeg synes det er fint å forandre språket i folkeeventyrene. Jeg synes Asbjørnsen og Moe var utrolig kjedelig da jeg var liten. Først da jeg hørte de fortalt av profesjonelle fortellere begynte jeg virkelig å like historiene. Jeg synes ikke språket skal forenkles, men gjerne forandres i forhold til tida vi lever i.

Hm....denne boka leste jeg og sønnen min halvveis i. Vi likte den supergodt. Hvorfor i all verden fullførte vi ikke den boka? Hm...nå må jeg ta den fram igjen.

Maria Gripe ble en av min ungdomstids store forfattere. Kanskje den største. Jeg leste alt av henne, og hver eneste bok var spesiell for meg.

Jeg har ikke lest Gripe på over 20 år, men for ikke lenge siden leste jeg Agnes Cecilia på nytt. Det er kanskje farlig å ta opp igjen litteratur som en gang har betydd så mye. Man forandrer seg som person, og opplevelsene knyttet til en spesiell bok henger sammen med hvem man var den gangen man leste den. Agnes Cecilia leste jeg da jeg var ung, lengtende og relativt uerfaren. Kanskje nettopp derfor traff historien om Noras søken meg så spesielt?

Boka tåler å bli gjenlest, selv om opplevelsen ikke er den samme. Det hadde jeg ikke regnet med heller. Det som er rart, og litt vemodig, er at jeg lettere husker meg selv som 14 åring når jeg leser Agnes Cecilia. Jeg kjenner igjen følelsene fra den gangen jeg leste den. Jeg husker opplevelsen jeg hadde av å lese akkurat denne boka. Det er som jeg kan finne et ekko fra den jeg selv var mellom permene i boka.

Det er rart.

Boka er full av mystikk og spenning. Innholdsmessig er den god, men jeg stusser over til tider dårlig språk. Kan hende det er oversettelsen som er dårlig, eller kanskje det bare er uvant å lese. Ikke vet jeg. Men min Maria Gripe kan ingen ta i fra meg. Jeg er overbevist om at hun har vært med på å forme den jeg er i dag. Det er fint å tenke på.

1) Fint at du endelig har fått svar på hvorfor du bør lese Min kamp. Håper du gjør det.

2) Jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg at "et slikt verk som Min kamp blir debattert" når du en gang ikke har lest det. Hvor kommer denne skepsisen fra, at du leste Ute av verden og ikke likte den? Det er en i tilfelle en argumentasjon jeg ikke skjønner og heller ikke greier ikke å følge. Hvorfor er du så ivrig i å gi Kjærstad rett? Hvilke motiver Kjærstad har vet bare han, og vi kan bare synse, men at det er et forsvar for Knausgård i artikkelen kan jeg overhodet ikke se. Og til slutt, det er vel heller Kjærstad som har sparket i gang en debatt, men vi liker det uansett :-)