Bokelskere.no

Gåtefulle historier.

Noen av dem har ganske riktig preg av eventyr med handlingen lagt til en fjern fortid. I én historie har sågar en samekvinne fra Bodø en magisk fortid som sjøfugl på de store hav.

De øvrige novellene virker tilsynelatende mer moderne og realistiske siden de er lagt til 1800-tallet. Likevel gir den nyromantiske fortellerstilen inntrykk av at det også her dreier seg om riktig gamle dager. Mange av karakterene er bundet av konvensjoner og vankelmodighet som hemmer dem i å søke lykken i forhold til det annet kjønn. Paradoksalt opptrer en fransk, erotisk danserinne som den mest frigjorte og heroiske personen i denne boka — i fortellingen «Heloise» fra den fransk-tyske krig 1870-71. Den mest rystende historien tar for seg et ungt ektepar som vil oppfostre en foreldreløs gutt fra Københavns verste slum.

Blixen gir malende beskrivelser av det danske landskapet til forskjellige årstider. Det er mer variert enn vi vanligvis forestiller oss det. (Jeg leste boka på dansk).

Underfundig bok dette, skrevet med stor fabuleringsevne. Den tradisjonelle, skråsikre fortellerstemmen er erstattet av røsten til en historiker med rimelig skepsis både til muntlige og skriftlige kilder. Her er det tatt mange forbehold om hva som egentlig hendte og hva som ble sagt da en fremmed uventet dukket opp i byen. Den røde tråden i romanen blir da også stadig avbrutt av sidefortellinger om de mange pussige bipersonene, mest menn. Her er det det mye satire over småbylivet på et mytisk tidspunkt i fortida.

Innsiktsfulle intervjuer med kunstnere og politikere

I disse intervjuene klarer Geelmuyden å få de intervjuede til å si noe viktig om seg selv som ikke framgår av CVer og fødselsdagsomtaler. Det skyldes åpenbart at han forbereder seg godt og stiller gode spørsmål. Selv så lenge etter utgivelsen gir boka derfor et livlig inntrykk av de portrerterte, for eksempel Jens Stoltenberg noen år før han ble statsminister. Lurer en på hvor Gunnar Stålsett får sine prinsippfaste standpunkter fra, finner leseren svaret her. Ellers synes jeg intervjuene med forfattere og kunstnere er de mest leseverdige.

Forfatterjournalisten er også tydelig til stede i intervjuene med sine ordspill og stort sett milde ironi. I noen tilfeller - som i intervjuet med Stålsett - vipper dessverre ironien over i sarkasmer som det er vanskelig å se noe grunnlag for. Ikke noe rart at Stålsett unnlot å stille opp til fotografering, og dermed forhindret at intervjuet kom på trykk. Denne boka derimot er uten bilder.

Jeg fant boken til salgs her og her. Håper du får tak i den. Lykke til.

Hovland er ute med ny, tilsvarende bok i høst, men Kunsten å komme heim ... har holdt seg særs godt, synes jeg.

Riktig ei bok for leseløver.

Her kjem perlene på rekke og rad; mest om bøker og forfattarar - og litt om andre emne som ferjer og prestegardar. Hovland har ein vittig, men entusiastisk og lun skrivestil som går rett heim hos meg som lesar. Det hjelper sjølvsagt at Hovland er begeistra for mange av dei same bøkene som eg sjølv set pris på. Det gjeld ikkje minst barnebøker som Mark Twains Tom Sawyer og Stuart Mus av E.B. White. Hovland syner òg dei vaksne kan ha stort utbyte av å lese dei og andre klassikarar på ny.

Hovland er òg god på samtidslitteratur av forfattarar litt eldre enn han sjølv, gjerne dei som jonglerer med språket og skriv i den meir fabulerande sjangeren som mellom andre Tor Åge Bringsværd og Rolf Sagen. Han er òg ein god vegvisar til amerikanske og franske forfattarar frå 1950-talet og utover.

Dei store forfattarane frå tidlegare generasjonar er Hovland ikkje fullt så interessert i. Johan Borgen vert avspist med omtale av ei lita sumarbok frå 1947; berre Duun får respektfull omtale. Dei korte tekstane om hans eige forfattarskap fortel at den lette skrivestilen nok er hardt tilkjempa.

Leste 'Brev fra en vantro' i mars 2011, mens jeg var på Filippinene, et område i verden som er fullt av mange religiøse bevegelser og motsetninger, og der svært mange mennesker tradisjonelt er svært overtroiske.
Vil anta at den er minst like aktuell i dag, da verden fremdeles er full av mange forskjellige religiøse motsetninger.
Jeg vil anbefale denne boka på det varmeste til både unge og eldre som vil filosofere over tro, overtro og vandrehistorier, og som gjerne stiller kritiske spørsmål til alle påståtte "sannheter", og som setter en del spørsmålstegn ved alle våre trosretninger. Særlig vil jeg anbefale boka til yngre mennesker, som ennå "ikke har funnet seg selv", som kanskje vakler mellom tro/ikketro, og som tviler på den troen de har vokst opp med.
Jeg syns boka er meget godt skrevet. Den er både lettlest og interessant.
Det er mange personlige refleksjoner forfatteren kommer med, og det er mange gode refleksjoner også. Det aller meste av det teksten i boka stiller spørsmålstegn ved og de konklusjonene forfatteren kommer med når det gjelder religioner og dogmatiske uttalelser og læresetninger, samstemmer så godt med mine egne refleksjoner når det gjelder disse temaene.
Jeg er av den oppfatning at denne boka med fordel burde kunne brukes i skolesammenheng, som et tankevekkende stoff til diskusjoner og drøfting i f.eks. livssynsundervisninga eller samfunnsfag.

Tre urovekkende fortellinger.

Tittelnovellen plasserer handlingen i en dyster, avstumpet versjon av Paris og dens innbyggere på 1815-tallet. Her hersker en overflatisk kynisme i forhold til det meste. Sånn forberedes leseren på at hovedpersonens energiske jakt på den skjønne, men så bortgjemte Pasquita neppe kan ende med romantisk lykke. Likevel innebærer slutten et brutalt og overraskende vendepunkt. Sett under ett tar alle de tre novellene i denne boka for seg den mannlige hovedpersonens tap av illusjoner.

Den engelske utgaven inneholder både en opplysende innledning og en rekke nyttige forklaringer til teksten.

Nostalgi av et høyere slag; levende skrevet.

Det er et dikterverk hvor presise minner formidles ved språklig skaperkraft og poesi. Alt i sitt første eksil, som student i Cambridge søker Nabokov å fastholde minnene fra sin russiske oppvekst. Fordi den russiske revolusjonen til de grader snudde om på samfunnet, er det snakk om en fortid mer tapt enn hos Proust og Zweig.

Den tidlige barndommen i St. Petersburg og på godset Vyra framstår som bekymringsløs. Gutten får utfolde sine brede interesser med god støtte av foreldrene og en serie huslærere og utenlandske guvernanter. De skildres alle med sterk innlevelse, også med sine eksentriske sider. Det er først i gymnasalder Nabokov begynner på en ordinær skole.

Ved utbruddet av første verdenskrig brytes idyllen gradvis. Bolsjevikkuppet i november 1917 sender familien på flukt, først til Krim og deretter til Vest-Europa. Men typisk nok handler Nabokovs versjon først og fremst om 18-åringens romantiske forhold til den ett år yngre Tamara - ikke fullt så mye om revolusjonen og borgerkrigen som fulgte.

Som flyktning i England, Tyskland og Frankrike er han mildest talt dårlig integrert. Nabokov holder seg til det russiske eksilmiljøet helt til han reiser med kone og barn til USA i maidagene 1940. Men det er i denne eksiltiden han utgir sine første romaner på russisk, som etterhvert er oversatt til norsk, som «Forsvaret», en bok som bygger på hans interesse for sjakkoppgaver. I USA gikk Nabokov over til å skrive på engelsk som i denne boka, men «Speak, memory» slutter ved dampskipskaien i St. Nazaire, Frankrike 1940.

Nabokov reiste aldri tilbake til hjemlandet, men på familiegodset sør for St. Petersburg er det idag et museum viet til forfatteren. På norsk har «Speak, memory» fått den noe dvaske tittelen «Min europeiske ungdom».