Bokelskere.no

Short novel, only 102 pages, about growing up as an ambitious, but poor son of an Italian immigrant in America of the 1930s.

Rapport fra gråsonen.

Forfatteren hørte til de internerte - fanget, men likevel en priviligert gruppe nordmenn i Tyskland 1942-45. Hun brukte sin relativt frie stilling og språkferdigheter til å sette i gang et arbeid for å hjelpe og oppspore landsmenn i fangeleirer og fengsler. Alt dette er levende og spennende fortalt 40 år etter (Boka ble først utgitt 1984). For leseren skaper det noen problemer. Hva er dokumenterbare fakta, og hva er nødvendigvis rekonstruert eller diktet opp i ettertid? Wanda Heger har heldigvis notater, brev og andre beretninger fra 2. verdenskrig å støtte seg til slik at grunnleggende fakta om den fantastiske redningsoperasjonen kan dokumenteres.

Boka fargelegges ellers med fortellinger fra familielivet på en herregård i landsbyen Gross Kreutz utenfor Berlin. Og om hennes første møter med Bjørn Heger -- som hun seinere giftet seg med -- i et fengsel i et utbombet Berlin.

Fordi boka er skrevet på 1980-tallet, kan hun også tillate seg et mer nyansert syn på de alliertes bombing av sivile mål i Tyskland. Det førte til tap av mange menneskeliv også blant krigsfanger mot slutten av krigen. (Se også W.G. Sebald: Luftkrig og litteratur, Oslo 2007) Men naziregimets overgrep mot fangene i konsentrasjonsleirene gjør likevel større inntrykk, også i Hver fredag foran porten.

Frykt og avsky på Manhattan.

Boktittelen er treffende og samtidig en grei advarsel. Dette er ingen feel-good roman. Tvert om blir vi tidlig budt på en 20-siders uavbrutt reise gjennom hovedpersonen Patricks eget rushelvete, 1980-tallets versjon av Dantes Inferno.

Alt skjer på en tredagers tur fra London til New York der Patrick skal hente asken etter sin far og plageånd David Melrose. Trass i de «dårlige nyhetene» er dette en velskrevet, vittig roman. Blant de komiske høydepunktene er Patricks besøk på begravelsesbyrået og en pseudobritisk herreklubb på Manhattan. St Aubin er er sylskarp i sin avkledning av tomprat mellom menn. Men Patricks taleferdigheter har ikke den tilsiktede effekten på kvinnene han møter.

Trass i at Patrick Melrose er døden nær flere ganger, vet vi at han dukker opp igjen som hovedperson i (minst?) tre seinere bøker av St Aubyn.

Push og pull på Østlandet etter krigen

På 1950- og 60-tallet fikk fraflyttingen fra bygdene mye blest gjennom skuespill som Trost i taklampa og pendlerviser på radioen. Denne boka gir et fascinerende bilde av hva som fikk ungdom fra fylkene som idag utgjør Viken og Innlandet til å flytte til Oslo i årene rett etter krigen. Forfatteren går grundig til verks i å ta for seg årsakene til at både kvinner og menn dro fra oppvekststedene sine. Én sak var fattigdommen blant småbønder og skogsarbeidere på Østlandet både før og under krigen, men kanskje viktigst var traktorene og melkemaskinene som erobret landsbygda da krigen først var over. Da forsvant også de dårligst betalte og mest slitsomme jobbene. En mengde gode fotografier viser hvor enkelt jordbruket ble drevet før maskinene kom.

Oslo hadde til gjengjeld jobber å tilby innflytterne. De krevde ikke mye utdanning, men ga lønnsinntekt, frihet og mulilghet for karriere og familieliv. Botilbudet var til gjengjeld elendig før drabantbyer som Lambertseter ble reist på 1950-tallet.

Fossen supplerer sin nøkterne fakta med korte referater av intervjuer han har gjennomført med 25 innflyttere født på 1920- og 30-tallet. Disse muntlige fortellingene gir et levende inntrykk av oppveksten, flukten til byen og livet etterpå. Så godt som alle er fornøyde med valgene de tok og samfunnsutviklingen fram til egen pensjonsalder. Mange støttet Arbeiderpartiet som unge og var aktive i innflytterlag. Når det gjelder framtida derimot er flere skeptiske og beveger seg på 1990-tallet i konservativ retning.

Asbjørn Fossen var innflytter og utdannet jurist. Flukten fra landsbygda - 50 år etter gir et godt bilde av en forholdsvis kort periode i Oslos historie på 1940- og 50-tallet. På et eller annet punkt i boka får Fossen nevnt at oslobefolkningen ikke økte i denne tida. Innflyttingen ble veid opp av de mange som samtidig dro fra byen. Gjennom en rekke bilder utlånt fra Oslo kommune og OBOS får Fossen samtidig vist hvordan byen ble totalforandret.

Fin diskusjon, verdt å følge.

Vakkert! Takk, Julie. Bachs musikk er full av verdighet og sjel, hvis jeg kan beskrive den sånn. Noe jeg dypt savner fra mange statsoverhoder akkurat nå.

Penger og kjærlighet på 1700-tallet.

Hovedpersonen, som vi etterhvert blir kjent med som Roxana, blir forlatt av sin første mann og havner med sine fem barn i desperat fattigdom. Hun kommer ut av den og blir rik ved å innlede en serie forhold til framstående og velstående menn. Kriminaliteten består ikke bare i utroskap, men at hun hele tiden med løgn og bedrag må holde fortiden skjult for sine beilere. For å få til dette har hun god støtte i hushjelpen Amy, som etterhvert avanserer til en betrodd medhjelper og forretningsfører.

Hennes egen dårlige samvittighet sammen med at fortiden tilslutt tar henne igjen, fører til Roxanas dramatiske fall. Den utløsende årsaken er hennes forhold til barna sine, enten de er født i eller utenfor ekteskap. De har hun i stor grad neglisjert, men når hun på et visst tidspunkt føler seg trygg, bruker hun Amy til å støtte dem økonomisk, men unngår å treffe dem selv. Men én av døtrene skremmer Roxana til fortvilelse ved å forsøke å oppsøke henne etter at hun har inngått et respektabelt giftermål. Dette setter det nye ekteskapet i fare.

«Kriminaliteten» i denne tidlige romanen bygger på at hovedpersonen bryter normene og lovene som gjelder mellom mann og kvinne på begynnelsen av 1700-tallet. Men overraskende, midt i boka framstår et likestillingsmanifest. Roxana argumenterer for at hun også i ekteskapet bør ha de samme økonomiske rettighetene som mannen. Da frieren går med på dette, sier hun at en privat avtale dem imellom likevel gjøres umulig på grunn av lovene som gjelder.

Den eventyrlige historien om den «heldige elskerinnen» er omfattende og tung å komme gjennom. Romanen er mer et kulturhistorisk fenomen enn en stor leseopplevelse. Men Defoe la tydeligvis vekt på å skrive på et lett forståelig engelsk. Roxana er aldri gravid eller «pregnant», men «with-Child» eller «a-breeding». Og hva skal man kalle en mannlig jordmor? Det er selvfølgelig en «Man-Midwife».

Min utgave har flotte illustrasjoner og en nyttig innledning. Utgitt av Heritage Press 1994. Originalen ble utgitt 1724.

Klassikere som tar for seg epidemier i tidligere tider. Jeg skulle gjerne ha føyd til noen norske titler. Finnes de? (10.5.20)