For tiden rives hvite menn ned av pidestallen både her og der. I denne boka er det en av mine favorittforfattere som får gjennomgå. Som norsk leser av Joseph Conrads Mørkets hjerte fascinerer først og fremst portrettet av den grusomme, hvite handelsmannen Kurtz. (Også hovedskurken i filmen Apokalypse nå). Men Achebe tar her grundig for seg hvordan Conrad samtidig skriver nedsettende og generaliserende om kongoleserne. Sånn sett passer Conrad inn i en litterær og kunstnerisk tradisjon som vektlegger skillet mellom Europa og Afrika, til europeernes fordel selvfølgelig.
Den lille boka inneholder også tre andre gode artikler om Nigeria og Afrika.
Hver morgen ligger dagen på sengen vår som en ren skjorte; denne uforlignelige fine, uforlignelige tette veven av renslig sannsigelse sitter som støpt på oss. De neste fireogtyve timenes lykke avhenger av at vi vet å gripe etter den når vi våkner.
Var så nydelig vårvær at bøkene fikk nesten ligge i fred. Men fikk lest ut De tause av Yrsa- knallgod krim:)
Tittelen viser til forfatterens opplevelse av diskriminering fra hvites side i USA. Særlig den første av de tre artiklene i denne korte boka gir i tillegg leseren innsikt i Baldwins oppvekst og veien han begynte på for å bli forfatter. Så sent som på 1980-tallet mente han at hvite og svarte var skilt av et så godt som ugjennomtrengelig fargeteppe, en variant av den kalde krigens jernteppe.
Jeg var kommet inn i en periode av grå og håpløs tretthet. Jeg var begynt å si til meg selv at det kjentes som om jeg hadde levet nok, som om jeg ikke hadde mer i vente av livet. Men denne innrømmelsen var ikke bare et uttrykk for min opplevelse av en situasjon; den skapte også en situasjon. Trettheten og håpløsheten ble større for hver gang jeg vendte min oppmerksomhet mot den. Inntil jeg en dag leste et eller annet som ga meg en slags selverkjennelse: - Du kommer ingen vei ved å gruble over hva du ikke kan gjøre på grunn av. Det avgjørende spørsmålet er alltid hva du kan gjøre på tross av. Håpløshet er et uttrykk for skuffede forventninger til livet. Men det å leve er ikke å vente seg noe, det er å gjøre noe ut fra nettopp den situasjonen du står i! Din tretthet er i og for seg uinteressant, dèt det spørres om er din holdning til din tretthet. Det spiller ingen rolle om du orker mindre eller lite, din oppgave er alltid å velge den handling som gir mening blant dem som er mulige her og nå.
Selvhevdelsestrangen er vel blant de mest utbredte og minst erkjente motiver for vår innsats og oppførsel. Derfor vil den også så lett bli en hindring for egen styring og frihet, inntil man lærer den å kjenne hos seg selv. Når enkelte påstår at andres mening er dem totalt likegyldig, er det god grunn til å tro at nettopp de er et bytte for sin ubevisste selvhevdelsestrang.
Boka omfatter to tekster først utgitt med ti års mellomrom, 1928 og 1938. Barndom i Berlin er skrevet i jeg-form, mens Enveiskjørt gate er skrevet uten noen klar forteller. Et felles trekk ved begge er at innholdet spenner over både abstraksjoner og hverdagsligheter. Det er heller ingen gjennomgående handling, heller ikke i memoardelen. Det er med andre ord ikke en lettlest bok. Åpenbart har den heller ikke vært enkel å oversette. Min utgave fra 2014 er oversetternes andre forsøk på å gi Benjamins tysk en norsk språkdrakt.
Barndom i Berlin er likevel den mest tilgjengelige. Selv om det er en voksen som skriver, synes jeg at Benjamin har klart å holde på barnets perspektiv. Vi kan selvfølgelig lure på om det er mulig for en voksen å huske så mye fra tidlig barndom, men forfatteren er dyktig til å holde seg unna eller skjule retrospektive fortolkninger og forklaringer.
Enveiskjørt gate er derimot nesten leksikalsk i sine knappe, finpolerte tekstbiter. Inne imellom glimter det til med sitatverdige innsikter og finurligheter. Han skriver for eksempel om hvordan valg av skriftnorm påvirker hva vi skriver. Han ville satt stor pris på det store utvalget av skrifttyper og emoijer som vi kan velge mellom i dagens tekstbehandlingsunivers.
Da en høyskattet, kultivert og elegant venn sendte meg sin nye bok, overrasket jeg meg selv ved å rette på slipset idet jeg skulle åpne den.
Det er sjelden vindstille på Shetland, men denne morgenen virket vinden fornøyd med å hviske, og sjøen lå stille bortsett fra noen små bobler av hvitt skum i vannkanten.
Hei
Har ikke kjøpt noe på mammutsalget i år, synes det ikke var noe som fristet.
I helga har jeg jobbet, og lest. Så ble syv bøker lest i helgen. Bla: Frossent gull av Børjlind, Ekte tigre av Herron, Det du ikke vet av Rhode, Tre dager av Roslund og Closed casket av Hannah Sophie.
I dag blir det langtur med bikkja etter jobb, og så en koseroman etter all krimmen i helga:)
Tretten — jeg hadde en grusom glede av å stanse ved dette tallet. (Marcel Proust som sitert av W. Benjamin)
Rennie er ikke fornøyd. Hun ønsker noe definitivt, usminket sannhet, uansett. Da ville hun vite hva hun skulle forholde seg til, vite neste trekk. Det er dette foreløpige, dette som henger i løse luften, dette halv-livet hun ikke greier. Hun orker ikke å ikke vite. Hun vil ikke vite.
I det minste ved livets avslutning tror jeg de fleste vil føle at den snevre selvrealisering egentlig har vært verdiløs, fordi den forlater verden med en selv. De eneste spor man etterlater seg av betydning for fremtiden er nettopp det man har utrettet i medmenneskelig forstand. Og disse sporene vil overføres videre gjennom tidene, fordi det man har vært eller gjort for mennesker alltid vil sette preg på deres senere møte med andre.
Alle har en fe som kan oppfylle et ønske. Men bare er fåtall er i stand til å huske ønsket de ytret; bare noen få gjenkjenner derfor oppfyllelsen senere i livet.
For samfunnslivets gigantiske apparat er meninger hva olje er for maskiner; man stiller seg ikke foran en turbin og oversprøyter den med maskinolje. Man spruter litt av den i skjulte klinker og fuger, som man må kjenne.
Ja, i mine øyne symboliserte anmerkningen «fravær: etthundreogsyttitre timer» en lang rekke med hederstegn.
Opprivende, men også informativt om hvordan det er å vokse opp i en fattig, svart familie i dagens USA. I Norge forbinder vi gjerne rasediskrimering med de klassiske sørstatene hvor slaveriet eksisterte fram til 1865. Denne selvbiografien gir god, hjerteskjærende innsikt i det konstruktive raseriet som ligger bak Black Lives Matter-bevegelsen. For svarte er Los Angeles en politistat hvor selv barn risikerer å bli arrestert og fengslet for mindre overtredelser. Helsevesenet er svakt utbygd, og psykiatriske pasienter uten midler havner for ofte i en fengselscelle.
Den biografiske delen av boka er nok den beste. Skildringen av foreldrene og brødrene er levende og engasjerende. Selv om forfatteren regner seg om en av de tre stifterne, virker historien om dannelsen av BLM mindre ryddig. Likevel sitter vi igjen med en konsis oversikt over hva bevegelsen står for.
Boktittelen kan virke merkelig, men peker på at betegnelsen "terrorist" brukes svært bredt mot folk som kjemper for samfunnsendringer i USA.
Felicia, 18 måneder. Offer for to voksne mennesker som ikke skulle hatt barn. Snart måtte du ha sertifikat for å kjøre gressklipper. Men ikke for å ha ansvar for et lite vesen, fullstendig avhengig av deg.
We deserve to imagine a world without prisons and punishment, a world where they are not needed, a world rooted in mutuality. We deserve at least to aim for that.
Radetzkymarsjen var også min første opplevelse av Joseph Roth. Den likte jeg så godt at jeg siden har prøvd å få lest andre oversettelser av ham. Ved siden av romaner og fortellinger skrev Roth reportasjebøker fra mellomkrigstiden. Av disse finnes bare Jøder på vandring på norsk (Bokvennen 2015). Lykke til med lesingen. 👍