Bokelskere.no

Fra lystgård for overklassen til museum for alle
Denne praktboka har også en leseverdig tekst. Forfatterne fletter sammen historiene om familien, gården og bedriften til en almenn, interessevekkende kulturhistorie fra 1600-tallet til vår tid. Linderud ble bygd som en lystgård til bruk om sommeren, men det øknomiske grunnlaget lå i gårds- og tømmerdriften. Ved urbaniseringen av Groruddalen på 1950-tallet og utover, forsvant dette grunnlaget. Hovedbygningen og hageanlegget ble da overført til en stiftelse som nå inngår i Museene i Akershus. Vel verdt et besøk!

I forordet har en Mathiesen-arving skrevet en kryptisk henvisning til Og bakom synger skogene, Kanskje han viser til de store ballene på storgården Borgland som Gulbrandsen skriver om? Begge gårder har mange stuer i 1. etasje og en stor festsal i 2. etasje.

Etter en svært treg start fant jeg denne boka svært så spennende med en god intrige forankret i Spanias nyere fortid. Mens den konvensjonelle etterforsker er en relativ outsider, viser det seg her at inspector jefe Falcon selv er dypt involvert i kriminalgåtens forhistorie. (Lest 2013).

Niels Chr. Geelmuyden er verdt å lese også for sine portrettstudier av norske kvinner og menn. For eksempel Sataniske portretter og Gud og hvermann.

Hogne Hongset skrev denne boka i 2016.
Den er helt rå og avslørende når det gjelder kraftbransjens manipulerende lobbyvirksomhet. Vi merker de sørgelige virkningene av denne kyniske lobbyvirksomheten i dag, med de høye strømprisene vi nå har fått.
Det har gått akkurat slik som han beskriver det, etter at kraftmafiaen har fått det som de ville, de lurte politikerne trill rundt med strømkrisemaksimeringen, med påstander om de "nødvendige" utenlandskablene,
som nettopp har ført til mye høyere strømpriser i Norge, for det er vi strømkundene her i landet som betaler dyrt for dette gildet ...
Det viktigste med denne boka er nettopp de avsløringene av kraftbransjen, alle løgnene og fortielsene om nødvendigheten/utførelsen/resultatene av kabelutbyggingen og vindkraften, politikernes udugelighet og den samfunnskritikken som boka egentlig handler om.

Etterordet bakerst i boka er egentlig den viktigste teksten i hele boka, og den vil jeg ta med her, til ettertanke,
sitat:

Energi er en fundamental forutsetning for moderne samfunn. God tilgang på energi, og også prisen på energi, er helt avgjørende for et lands konkurransekraft. All næringsvirksomhet er avhengig av energi, ikke minst industrien. Og en velfungerende industri er et lands sikreste basis for verdiskapning og utvikling av arbeidsplasser.
Vannkraften vår er evigvarende, kanskje også den enkeltfaktoren som har vært mest avgjørende for at vårt land er utviklet til et verlferdssamfunn.

I 1990 ble norsk energipolitikk lagt drastisk om. Men hvordan begynte det hele? Og når? I et historisk perspektiv er det ikke veldig lenge siden.
Det første kommersielle vannkraftverket i Norge ble bygd i 1885. Hundre år senere var elektrisk energi en selvsagt del av hverdagen for alle, hjemme og på jobb. Ble strømmen borte, stoppet alt. Det ble kaldt og mørkt, radioen ble taus og TV-skjermen svart.
De siste tre tiårene har så forbrukerelektronikken tatt oss for alvor. I dag er det selvsagt at PC-en, lesebrettet og smarttelefonen fungerer, internett gir oss tilgang til verdens kunnskap og at vi kan strømme og laste ned musikk og filmer. Men PC-en kom ikke før i 1985, internett i 1995 og Steve Jobs første iPhone kom i 2007.
Uten elektrisiteten ville vår tilværelse vært svært annerledes.

Det begynte i Skien. Og det begynte med Gunnar Knudsen, den senere legendariske statsminister Gunnar Knudsen. I 1885 etablerte han et vannkraftverk på Laugstol Brug, som han hadde vært med på å starte året i forveien. Som statsmninister i to perioder (1908-10 og 1913-20) ble Gunnar Knudsen den viktigste pådriveren til å sikre offentlig eierskap til vannkraftressursene, gjennom konsesjonslovene. Disse lovene sikret at samfunnet overtok eiendomsretten til kraftverkene gjennom hjemfallsordningen. Det innebærer at kraftverk som ble bygd av private aktører, blir overtatt vederlagsfritt av staten etter konsesjonsperiodens utløp. Denne perioden var opprinnelig 50 år, er senere utvidet til 60, og i 2007 til 75 år. Slik ble fellesskapets eierskap til vannkraften sikret. Bakgrunnen for konsesjonslovene var at utlendinger, først og fremst tyske interesser, tidlig hadde startet oppkjøp av norske fallrettigheter i stor skala. Under siste krig fulgte naziregimet opp arbeidet med å få norsk vannkraft til Tyskland, for å bidra til den tyske krigsindustrien. Rikskommisær Josef Terboven var en ivrig forkjemper for dette. Så arbeidet med å sende norsk vannkraft ut av landet, har lange tradisjoner.

Kraftbransjen har i løpet av 25 år tatt godt vare på de mulighetene energiloven av 1990 åpnet opp for bransjen. Erling Diesen sier det treffende på slutten av kapittel 55:

"-Vannkraften var fram til 1990 et fundamentalt fellesgode for folk flest i dette landet. Med Kvarmes energilov ble vannkraften over natten en kommersiell handelsvare, på linje med pizza, sydenturer, poteter og biler."

La meg her takke Erling Diesen. Han er en særdeles velorientert 84-årig pensjonist, tidligere direktør i Buskerud Energiverk og mangeårig NVE-sjef. Siden han forlot NTH som fersk sivilingeniør i 1956, det er 60 år siden(!), har han samlet mer kunnskap enn de aller fleste om norsk vannkrafts utvikling, fram til det den er i dag. Han har gjennom flere samtaler gitt mer førstehånds innsikt i det som skjedde da energiloven ble vedtatt. Han har selvsagt lest gjennom og har godkjent det han er sitert på i denne boken. Så takk til deg, Diesen! Så er det riktig å legge til følgende: I vår samtale sa ikke Erling Diesen Kvarmes energilov, han brukte det reelle navnet på den energiministeren som fikk loven vedtatt.

Det er utrolig kortsiktig av oss som nasjon, dersom vi lar kraftbransjen skusle bort den åpenbare konkurransefordelen rimelig vannkraft er. For det er det som vil skje, om vi bygger flere utenlandsforbindelser enn nødvendig for å sikre oss tilstrekkelig energi i tørrår. Til dette formålet har vi allerede lenge hatt langt mer utvekslingskapasitet enn det som trengs.
Når kraftbransjen vil ha flere kabler til utlandet, er det dessverre en kynisk strategi for at vi skal importere høyere strømpriser. Forslaget til endring av energiloven som Tord Lien la fram 15.april 2016, skal åpne for nettopp det. For det er her i landet bortimot all el-kraft selges. Når kraftselskapene er spesielt ivrige etter å få bygge kabler til Storbritannia, er det fordi prisene er betydelig høyere enn både her og på kontinentet. De prisene vil kraftselskapene importere.

Stortinget arrangerte en åpen høring om regjeringens forslag fredag 10.juni 2016. I denne høringen opptrådte blant andre administrerende direktør i Energi Norge, Oluf Ulseth. Han uttalte blant annet at regjeringens lovforslag

"- - legger til rette for å utvikle verdiskapingspotensialet i den regulerbare norske vannkraften, og er til fordel for konsumentene i Norge i forhold til forsyningssikkerhet".

Det han ikke sa, er at den økte verdiskapningen han snakket om, ikke vil komme fra økt krafteksport, men i all hovedsak fordi flere kabler vil presse strømprisene opp, i Norge. For deg, meg og alle andre private forbrukere. Og for all næringsvirksomhet. Det som blir eksportert i de nye kablene, vil først og fremst være konkuransekraft og arbeidsplasser.
Ulseths påstand om at nye kabler er en fordel med hensyn til forsyningssikkerhet, er godt over grensen til manipulerende bruk av fakta. Selv uten de to kablene som er under prosjektering/bygging, har vi allerede mer enn tilstrekkelig utvekslingskapasitet for å sikre oss strøm nok i tørrår. At vi skulle trenge flere kabler av hensyn til forsyningssikkerhet, er faktisk en ren løgn.
Ulseth og andre som ønsker seg flere kabler, påpeker ofte at nye kabler har en positiv miljøeffekt, fordi vi bidrar med ren energi inn i fossilbasert energimarked. Dette er også en høyst tvilsom påstand. For det første har vi ikke mye overskudd å eksportere. Økt produksjon av fornybar energi i Norge betyr også i praksis i all hovedsak mer vindkraft. Denne kraftproduksjonen er dessuten svært kostbar, og det er snorme kostnader forbundet med å frakte den til for eksempel Tyskland. En stor del av energien tapes underveis. Og hvis det trengs mer vindkraft i Tyskland, hvorfor skal de vindmøllene bygges i Norge?

Samme dag som høringen om lovendringen fant sted i Stortinget, hadde konsernsjefen i Agder Energi, Tom Nysted, en artikkel i Dagens Næringsliv. Der formante han Stortinget om at adgangen til å bygge private kabler må åpnes så raskt som overhodet mulig. (Agder Energi er sammen med Lyse Energi klar med søknad om konsesjon!) Også Nysted brukte miljøargumentet for alt det er verdt. Hans hovedargument er at våre vannmagasiner kan bli back up for utlandets vind- og solkraft, vi kan bli Europas "grønne batteri". For å få til dette vil Nysted ha mange flere kabler, og han vil ha det fort.
Våre vannmagasiner er riktignok store i vår lokale målestokk, men som balansekraft i europeisk energisammenheng betyr de svært lite. Dette vet Nysted, men nevner det ikke. At flere kabler primært vil drive strømprisene opp for alle her i landet, nevner han selvsagt heller ikke. Nærmere direkte løgn er det vanskelig å komme.

I tillegg til kraftselskapenes politiske råkjør for å få presset strømprisene opp her i landet, går det en parallell prosess. Den er også interessant å følge. I arbeidet med Høyres valgprogram for neste fireårsperiode, har Nikolai Astrup foreslått at det skal programfestes å åpne for delprivatisering av Statkraft, som i dag er helstatlig. Regjeringens plan har altså to ledd. Nye kabler til utlandet skal få kraftprisene opp. I neste runde skal så kapitalsterke private aktører, i og utenfor Stortinget, få anledning til å forsyne seg av de økte inntektene.
En delprivatisering av Statkraft vil dessuten i realiteten redusere den offentlige kontrollen av kraftbransjen, slik den tilsvarende prosessen i Statoil har svekket myndighetenes kontroll med oljebransjen.

Gunnar Knudsen var venstremann, og en politiker vi alle bør prise oss lykkelige for at landet fostret i en avgjørende tid. Vi står nå overfor et nytt, og like avgjørende valg på energiområdet. Hvis regjeringen skal få flertall for å åpne for private kabler til utlandet, og for å la private aktører få forsyne seg av vårt felles arvesølv, må den få flertall ved hjelp av minst ett av støttepartiene i Stortinget. Det blir spennende å se om dagens venstreleder, Trine Skei Grande, skal gi regjeringen flertall for å rive ned det Gunnar Knudsen sto i spissen for å bygge opp.
August 2016
forfatteren

Gripende og kritisk om Nordsjø-katastrofe.
Boka om Aleksander L. Kielland-ulykken 1980 består av to deler. Første del, «Katastrofe,» gjengir førstehåndsberetninger fra oljearbeidere som overlevde og noen av deres redningsmenn. Det er gripende lesning selv om minnene først ble samlet av Marie Smith-Solbakken flere år etterpå. Fanebust har redigert dem på en nennsom måte som gir et godt bilde av katastrofens omfang.

I andre del, «Korrupsjon,» foretar historikeren Fanebust en kritisk gjennomgang av granskingsarbeidet og oppgjøret som fulgte i kjølvannet av ulykken. Han retter kritikken både mot myndighetene og oljeindustrien som han mener samarbeidet om å begrense konsekvensene av ulykken ved hjelp av hemmelighold og fortielseskultur. Tilgangen til en rekke nye dokumenter, både norske og utenlandske, underbygger konklusjonene han trekker.

Boka er solid, lettlest og velskrevet.

Omtalen bygger på anmeldereksemplar levert av forlaget.

Skarpt søkelys på politiinnsatsen 22. juli 2011
Grundig gjennomgang av politiets håndtering av terroristanslaget 22. juli 2011. Forfatteren tar seg styrker og svakheter ved politiets beredskap før hendelsen. Deretter tar boka for seg hvordan politiet håndterte den massive strømmen av informasjon på hendelsesdagen. Boka preges av å bygge på Renås doktoravhandling på engelsk. Det betyr at det teoretiske rammeverket nevnt i tittelen virker massivt, til tider overveldende. Dette oppveies av en grei oppsummering av konklusjonene i siste kapittel. Boka egner seg derfor best til undervisningsformål, men det er prisverdig at Renå har skrevet denne norske utgaven, som setter nytt lys på mye av det som hendte i de mest kritiske øyeblikkene.

Omtalen bygger på anmeldereksemplar levert av forlaget.

En hyllest til bylivet, neppe.
Takk til Hanne for treffende kommentar og gode spørsmål.

Omtalen min om Og bakom synger skogene er med vilje ganske spisset. De fleste leserne har merket seg Gulbrandsens fine skildringer av naturen og arbeidslivet i skogsbygda. Den framheves på bekostning av både bredbygda og byen. Dermed er det lett å lese boka som en hyllest til den mest tradisjonsrike delen av landsbygda.

Bylivet
Om byen har Gulbrandsen lite positivt å si utenom en fin beskrivelse av kjøpmannsgården til Holder-familien. Den svarer til tilsvarende beskrivelser (og tegninger) i Odd Brochmanns verk Bygget i Norge fra 1979. Selv om offisersfamiliene har høy sosial status lever de på kanten av stupet økonomisk. Typisk er at enker og ugifte døtre lett havner i fattigdom. Men offisersfamiliene lærer seg sosiale ferdigheter som gjør dem så velkomne på Bjørndal. Når gamle-Dag endelig åpner seg, skjer det i en nattlig samtale med kaptein Klinge. Bykvinnene klarer i det hele tatt å få til fornyelse på Bjørndal samtidig som de viderefører tradisjonene. Therese tar seg god tid til å skrive ned - og dermed systematisere - skikkene på gården. Byjenta viser seg som den mest dugelige av karakterene i boka.

Pengene rår
Selv om Gulbrandsen er svært opptatt av pengenes betydning, unngår han i motsetning til f.eks. Balzac og Trollope å nevne konkrete beløp. Men mot slutten av boka er han inne på at skogsbygda synes sterkere rustet mot økonomiske svingninger enn byen og bredbygda. Riktignok skyldes det delvis fornuftige disposisjoner som gammel-Dag har gjort for å sikre blant annet en kornreserve på gården. Men det kan også skyldes at Bjørndal har flere økonomiske bein å stå på enn gårder som Borgland i bredbygda. Den siste er muligens for avhengig av ensidig korndyrking. Men det blir spekulasjon fra min side.

Hardt arbeid, harde ansikter?
Får vi egentlig noen gode forklaringer på hardheten hos Bjørnstad-folket? Det er vel ikke noe som tyder på at de har tyngre arbeid enn på bredbygda. Den franske historikeren Braudel skriver at introduksjonen av omfattende korndyrking i Italia på 1600-tallet førte til mer slit og fattigdom blant bøndene. Man skulle tro at det ville føre til en viss hardhet hos folk. Men det blir enda en spekulasjon fra min side.

Det er med andre ord flere måter å lese Gulbrandsen på.

Trauste menn i bygda allierer seg med livsglade kvinner fra byen
Noen hevder at romanen er en hyllest til villmarkslivet og naturalhusholdet. Slik ser ikke jeg det. Tvertom, rikdommen på utmarksgården Bjørndal bygger på datidens pengehushold, som salg av tømmer og eierens inntekter fra finansielle investeringer. Disse verdiene er på sin side arv fra en kjøpmannsfamilie i byen. Også på andre måter er Bjørndal avhengig av kontakt med byen og byfolk.

Om mennene, men også om noen av kvinnene, i denne skogsbygda blir vi stadig minnet om at ansiktene deres er harde, kalde og mørke og uttrykker ensomhet. Men ugifte bykvinner uten selvstendig økonomi, blir likevel tiltrukket av disse innesluttede mennene.

Mens mannfolkene er innelåst i sin trausthet og konservatisme, er det byjenta Therese som får sving på gårdsdriften etter giftermålet med den eldre Dag Bjørndal. En rekke andre byjenter bidrar også til gjøre gårdslivet trivelig. Bjørndal er dessuten så lønnsom at sønnen Dag kan spille bort tiden sin på jakt i skogen. Han utvikler store problemer med å lære seg sosiale ferdigheter, ikke minst i forhold til kvinner.

Språk og skrivestil
Gulbrandsens kronglete skrivestil har jeg etterhvert vendt meg til. Det er ellers påfallende hvordan han endrer den, når handlingen blir spesielt spennende, som under kappkjøringen til kirken en første juledag. Da er det plutselig full flyt over setningene!

Det er ellers morsomt hvor presis Gulbrandsen kan være i detaljene. De mange offiserene har fått tysk-danske navn som Kruse, von Gall, Klinge, Barre og von Margas. Bøndene har helst navn etter gårdene sine.

Inngikk som felleslesning i Lesesirkel 2021.

Trygve Gulbrandsen bruker en rekke sjeldne norske ord i «Og bakom synger skogene.» Ikke alle finnes i ordbøkene, men det kan det gjøres noe med. I dag fikk jeg dette svaret fra NOAB:

Den 7. jun. 2022 kl. 09.45 skrev Hanne Lauvstad:

Takk for forslaget! En artikkel for ordet «vekstringsjente» vil bli publisert 21. juni. Du finner for øvrig første ledd, «vekstring» i NAOB (se betydning 2): https://naob.no/ordbok/vekstring

Vennlig hilsen

Hanne Lauvstad
dr.art.
hovedredaktør for Det Norske Akademis ordbok
naob.no

Omsider har jeg kommet meg gjennom Og bakom synger skogene.
Noen hevder at romanen er en hyllest til villmarkslivet og naturalhusholdet. Slik ser ikke jeg det. Tvertom, rikdommen på utmarksgården Bjørndal bygger på datidens pengehushold, som salg av tømmer og eierens inntekter fra finansielle investeringer. Disse verdiene er på sin side arv fra en kjøpmannsfamilie i byen. Også på andre måter er Bjørndal avhengig av kontakt med byen og byfolk.

Om mennene, men også om noen av kvinnene, i denne skogsbygda blir vi stadig minnet om at ansiktene deres er harde, kalde, mørke og gir uttrykk for ensomhet. Men bykvinner uten selvstendig økonomi, blir likevel tiltrukket av disse innesluttede mennene.

Mens mannfolkene er innelåst i sin trausthet og konservatisme, er det byjenta Therese som får sving på gårdsdriften etter giftermålet med den eldre Dag Bjørndal. En rekke andre byjenter bidrar også til gjøre gårdslivet trivelig. Bjørndal er dessuten så lønnsom at sønnen Dag kan spille bort tiden sin på jakt i skogen. Han utvikler store problemer med å lære seg sosiale ferdigheter, ikke minst i forhold til kvinner.