Fear of not being understood is the greatest fear I thought lying on the bathroom floor at 11 P.M. Worse than not pleasing people, worse than anything else I can think of. Worse than being cold or alone. Worse than getting old.
A bunch of good-looking suburban guys, 18 or 19, same as me, who all owned cars, trashed me for two reasons: I was drunk, they didn't know me. I wrote my name on the sand with my toe. EILEEN MYLES. Yes, that's who I am. I rubbed it out with my foot.
The titles of her books in her shelves didn't impress me. You could tell she still had her college books. I'm always shocked at what people haven't lost.
I lay on the bed, fascinated by the acrid taste of piss, yet horrified at the inadequacies of my tape collection.
I never wanted to go to hell, but I thought I could date the devil.
[Utenriksminister] Tillerson would merely become yet another example of a subordinate who believed that his own abilities could somehow compensate for Trump's failings.
Det var vår, isen smeltet, det befridde pisset flommet uhemmet. Overalt, i kafeer og bistroer, benyttet man seg av denne spinkle, sinnssyke strimmelen mellom vinteren, som var satans kald, og sommeren, som var satans varm, og spiste middag i det fri på det trange fortauet under kirsebærblomstene. Kvinner kledd i babydoll-kjoler, bånd og sløyfer som ikke harmonerte med deres personlighet, skjemte bort seg selv med årstidens første bregneskudd, og duften av kostbar kokekunst blandet seg med de sure oppstøtene fra drosjer og den kåte T-banepusten som steg opp under skjørtene på de vårkledde jentene og fikk dem til å lure på om det var slik Marilyn Monroe hadde følt det - kanskje ikke helt, kanskje ikke helt.
Selv om systemet var besatt av renhet, utmerket det seg ved å oppdage duften av synd. Det fantes en pirrende trang til å avdekke skyldens og begjærets krefter, til å stikke nåler i resultatene.
[Pence] was also perceived as the weakest vice president in decades, and [ . . . ] an empty suit who was useless in the daily effort to help restrain the president and stabilize the West Wing (dvs. presidentens stab).
Hadde vært morsomt om dette var riktig. Eisenhowers presidentperiode (1952-60) er i ettertid blitt betegnet som «The Hidden-Hand Presidency» fordi han bak en tilsynelatende nøytral fasade viste en sterk politisk vilje. Selv har jeg vanskelig for tro at det samme gjelder Trump.
Kaos og maktkamp innenfor veggene i Det hvite hus utgjør ganske riktig gjennomgangstemaet her. I løpet har ni måneder har president Trump latt hodene rulle i staben. Bortsett fra sine egne nærmeste familiemedlemmer er det bare en 28-åring og 32-åring som har stått løpet ut når Michael Wolff avslutter boka i november 2017.
Partiske kilder
Forfatteren skriver i etterordet at teksten er gjennomgått av andre både med hensyn til faktafeil og mulige injurier, men han må likevel ha tatt seg en del friheter når det siteres fra samtaler hvor han umulig kan ha vært til stede. Dessuten farges framstillingen av at en vesentlig kilde må ha vært Trumps ultrakonservative «strategiske» rådgiver, Steve Bannon. Han blir igrunnen hovedpersonen i boka. Mange av konfliktene ses fra hans perspektiv og med hans kommentarer. Hans hovedmotstandere, ekteparet Jared Kushner og Ivanka Trump, blir bleke skygger i forhold. Sant å si klarer ikke Wolff å holde de to siste fra hverandre og døper paret ganske enkelt om til «Jarvanka».
Begivenhetene raser av sted
Den journalistiske framstillingen fører til at begivenheten bare ruller av sted i stort tempo uten nærmere refleksjon eller analyse slik en historiker eller statsviter ville ha bidratt med. Også de politiske sakene, kommer helt i bakgrunnen eller behandles svært så skissemessig. Det gjelder både innen- og utenrikspolitikk. Det er personstriden som står i forgrunnen, selv om Wolff prøver å få fram en vesentlig konfliktlinje mellom dommedagssynet til den konservative ideologen Bannon og de mer pragmatiske standpunktene til «Jarvanka». Det er tilslutt Bannon som blir skjøvet ut, selv om Trumps politikk - i den grad den eksisterer i det hele tatt - vakler videre. I det hele tatt leser jeg boka som en samling fortellinger om det motsatte av god ledelse. Man kan jo lure på hvorfor noen i det hele tatt orker å arbeide for en slik sjef.
Teksten innholder en rekke pop-kulturelle referanser og til tider kryptisk sjargong åpen for lesing mellom linjene, som når Wolff skriver at FN-ambassadør Nikki Haley hadde en rekke «private» eller hemmelige møter med Trump på tomannshånd. Det har han rimeligvis fått atskillig pepper for, blant annet fra en indignert Haley.
Her er det mye gjentakelser om personer - inkludert Trump - som ikke alle er så interessante. Et høydepunkt er likevel framstillingen av valgkampledelsens møte med russere høsten 2016. Hvordan denne saken ender, vet vi ennå ikke.
Her er en lenke til én av de få personene, Hope Hicks, som har vært med Trump fra starten, også under valgkampen 2016, og fortsatt har høy stilling som kommunikasjonsdirektør i Det hvite hus: Hicks
I gammel tid var uttrykket "forbyttet" nærmest et psevdonym til "forhekset". Når det den gang, som i dag, ble født barn med misdannelser eller kromosomforstyrrelser, kunne forklaringen være at barnet var forbyttet, at de underjordiske hadde kommet seg inn i huset om natten og erstattet et velskapt spebarn med et underjordisk avkom.
Uttrykket har i seg en annen nyanse: Barnet, byttingen, er ikke ekte. I en tid hvor man skilte strengt mellom ekte og uekte barn, var byttingen den minst ekte av alle.
Kjenner du til begrepet resiliens? Det brukes innen barnepsykologi. Tidligere snakket man om løvetannbarn. Resiliens betegner evnen til å håndtere stress, og et barns motstandskraft mot å utvikle psykiske problemer. Pappa har god resiliens. Det er indre faktorer. Det er til tross for-faktorer. Personligheten eller arven som ikke lar seg ødelegge av miljøet.
De døde har rett til å ta sine svar med seg i graven, slik de levende har rett til å stille sine spørsmål.
Someone wants you to be a machine or else they think its just a passing phase. Lesbian per se. For their benefit I should be a mannequin—no, I never think of fucking men—they're never cute I think they smell, etc. Then you don't talk to them and it gets worse like nobody's real. I mean I am a dyke per se but unless I squelch all my ambiguities—be like a guy who won't admit another guy is cute or he'd be a faggot—Oh, no. Well I don't care. I just intend to carry on. I'm not going to worry about my persuasions or everyone's intentions—I know just how real I am. Honestly. Money in the bank.
Det er mørkt i verden
når verden er mørk
denne kroppen er av kjøtt
denne kroppen er av kjønn
hvor skal jeg gå med den
kunnskapen
gud skapte oss til mann og kvinne
så lettlurte vi er
gud er et ord
i en himmel som blir stadig mørkere
Gjennom vintermørket
har jeg ordlyset, svartere enn kull.