Bokelskere.no

Kaos og maktkamp innenfor veggene i Det hvite hus utgjør ganske riktig gjennomgangstemaet her. I løpet har ni måneder har president Trump latt hodene rulle i staben. Bortsett fra sine egne nærmeste familiemedlemmer er det bare en 28-åring og 32-åring som har stått løpet ut når Michael Wolff avslutter boka i november 2017.

Partiske kilder
Forfatteren skriver i etterordet at teksten er gjennomgått av andre både med hensyn til faktafeil og mulige injurier, men han må likevel ha tatt seg en del friheter når det siteres fra samtaler hvor han umulig kan ha vært til stede. Dessuten farges framstillingen av at en vesentlig kilde må ha vært Trumps ultrakonservative «strategiske» rådgiver, Steve Bannon. Han blir igrunnen hovedpersonen i boka. Mange av konfliktene ses fra hans perspektiv og med hans kommentarer. Hans hovedmotstandere, ekteparet Jared Kushner og Ivanka Trump, blir bleke skygger i forhold. Sant å si klarer ikke Wolff å holde de to siste fra hverandre og døper paret ganske enkelt om til «Jarvanka».

Begivenhetene raser av sted
Den journalistiske framstillingen fører til at begivenheten bare ruller av sted i stort tempo uten nærmere refleksjon eller analyse slik en historiker eller statsviter ville ha bidratt med. Også de politiske sakene, kommer helt i bakgrunnen eller behandles svært så skissemessig. Det gjelder både innen- og utenrikspolitikk. Det er personstriden som står i forgrunnen, selv om Wolff prøver å få fram en vesentlig konfliktlinje mellom dommedagssynet til den konservative ideologen Bannon og de mer pragmatiske standpunktene til «Jarvanka». Det er tilslutt Bannon som blir skjøvet ut, selv om Trumps politikk - i den grad den eksisterer i det hele tatt - vakler videre. I det hele tatt leser jeg boka som en samling fortellinger om det motsatte av god ledelse. Man kan jo lure på hvorfor noen i det hele tatt orker å arbeide for en slik sjef.

Teksten innholder en rekke pop-kulturelle referanser og til tider kryptisk sjargong åpen for lesing mellom linjene, som når Wolff skriver at FN-ambassadør Nikki Haley hadde en rekke «private» eller hemmelige møter med Trump på tomannshånd. Det har han rimeligvis fått atskillig pepper for, blant annet fra en indignert Haley.

Her er det mye gjentakelser om personer - inkludert Trump - som ikke alle er så interessante. Et høydepunkt er likevel framstillingen av valgkampledelsens møte med russere høsten 2016. Hvordan denne saken ender, vet vi ennå ikke.

Her er en lenke til én av de få personene, Hope Hicks, som har vært med Trump fra starten, også under valgkampen 2016, og fortsatt har høy stilling som kommunikasjonsdirektør i Det hvite hus: Hicks

så har vi en annen observatør, en erfaren herre som kan
ha valgt andre kilder og synsvinkler.
Han tenker seg vel at presidenten ikke akkurat prioriterer
å imøtegå journalister som selv 'konkurrerer skarpt' i
faget hjernelammelse, med det ensidig karikerte
pressebildet av småsenil, skrytende president som de mer
mafiøse media har klart å røksløre tv-kanalene med..

snarere morer presidenten seg med å spille litt klovneri
med vulgærmedia, heller enn presis å dele ut sine
detaljerte analyser. Frigjør dermed tid til å utføre
sitt mer krevende arbeid, i møte med en krypskytende
skjult krigslist av så å si gaterevolusjonært omfang.

En skjønner Elin Brodin med sin 'gammelkinesiske forbannelse':
"Måtte du leve i interessante tider"

Edward Klein

Hadde vært morsomt om dette var riktig. Eisenhowers presidentperiode (1952-60) er i ettertid blitt betegnet som «The Hidden-Hand Presidency» fordi han bak en tilsynelatende nøytral fasade viste en sterk politisk vilje. Selv har jeg vanskelig for tro at det samme gjelder Trump.

Ikke helt realistisk med en faktisk ikke-klovnsk president...?

Har vi da vant oss så kraftig til at demokratiske valg, og
styre over stormakter bare skal være klovnebutikk ?
( for det er vi vant med hjemmefra...? )

I den grad at det brått virker som en odde tanke at
maktsetet skal kunne ha blitt inntatt av en kar som kunne,
hypotetisk vise seg å være utfordringene voksen -

mer enn det har behaget underholdningsbransjen å
la oss få inntrykk av ?

Akkurat de to president-konkurrentene, intrigant-duellantene som
folket skulle få velge blant, var jo naturligvis presis de to høyest
kvalifiserte av hundrevis-millioner lærde og opplyste
sluttprodukter, av Pedagogikken og Utviklingen vi alle
er opplært i å abonnere på.
Eller ...?

Men mellom disse ypperste profeter - Lincolns og dømmekraftens
disipler, og oss / folket

er det uansett montert et isolerende og harselerende skikt --
Mediabransjen, hvor klovneri er hva man forstår og står for ?

Hvor trygge er vi da på at øretuter-etatene som har rikest
adgang til våre høreapparater, må være de ledende i
sannferdighet mot og rett -
øvelser folket engang var opplært i å hedre og praktisere,
det var før klovneriet og harselatet tok over styret.
_

Men USA-presidenter som gjør for besluttsom jobb i retning av
utbedret rettferdighet, blir erfaringsmessig attentatmyrdet
idet handlingsprogrammet kommer for dagslyset :

som en nå hjemkalt hedersridder har sine tanker om -> .

Om det da føles påliggende å plotte "to destroy Trump" -
hva kan ligge bak?
hvem kan ha stått for føleriet, forfølelsene ?

hva er verd å dø for, om man er valgt statsleder.