Bokelskere.no

Jeg setter i utgangspunktet pris på Lindgren sitt univers, men må innrømme at jeg ble litt skuffet her. Det er noen veldig gode partier, feks når han sitter ved dødsleie til moren, der berører han meg. Men jeg synes ellers at det er mye babling og kjedelig fyllstoff til å være en forfatter av hans kaliber.

Ei nydelig, sofistikert skrevet bok. Les mere her:

http://bokomtaler.blogspot.com/2011/10/spill-av-sigrid-combuchen.html

Den satt! Tre menn på en håpløs ballongferd. De går og går og går i polisen. Og så dør de. Jeg tenkte at dette måtte bli utmerket teater. Kanskje det alt er blitt det?

For meg er dette et nytt forfatterbekjentskap, og boka ga absolutt mersmak. For meg virker d som om forfatteren har gjort en god research, det er en god historie og et godt variert sprāk. Lesverdig.

God idé og liker at spenningen knytter seg opp til gaming i så stor grad. Bra for målgruppa! Men synes det som skulle være selve spenningsintrigen forsvant litt, og da ble opprullinga litt brå. Men det blir ikke vanskelig å finne lesere som vil like denne.

Liker egentlig både det norrøne og selve historien, men det at det hele skulle være så voldsomt intenste hele veien, tok knekken på min leselyst. Det blir ikke spennende når det skal være åndeløst hele veien. Slutten ble også for brå for meg.

Her ble jeg sittende i sofaen under ullteppet og lese og lese. Søndagen gikk. Kjente igjen Barentsburgs stusselige bygninger, kullstøv og vodkaen som er sterkt til stede. Krimgåten holdt meg i ånde - sjøl om det holdt hardt noen steder i laaange forklaringer om forhold på den ukrainske landsbygda. Men jo, Knut sysselmannsbetjent holder stilen, han skjønner lite av det russiske intrigespillet, men nok til at han ordner opp. Han er et trivelig bekjentskap.

Riktig god lettlestbok om fotball. Spennende handling (får Birk være med på laget?), mellommenneskelig konflikt (tåler den tøffe å bli utforda?) og godt, lettlest nynorsk.

Stussa over trått, pedagogisk språk på de første sidene, men har ikke lest den engelske originalen, så kan ikke si om det er Gaiman eller overstetteren. Men boka kom seg. Oi! Som den kom seg! Riktig sjarmerende, faktsik. :-)

En sår historie om sorg, savn , kjærlighet og mangel på kjærlighet, samt om gledesløs og fordømmende kristendomsforståelse og -praksis. Kort sagt - en typisk Margaret Skjelbred-roman. En gammel kvinne forteller om sitt liv til en nyfødt liten jente, den oppvoksende slekt. Kvinnen får endret sitt liv totalt da hennes elskede far dør da hun bare var en ungjente. Ikke nok med at faren dør, moren trekker seg bare unna med sin egen sorg, så det er også et tap for jenta. Det bærer bort fra det nye, fantastiske huset hvor glede og varme var fremherskende, til besteforeldrenes gård hvor hun vokser opp som et svært ensomt barn, omgitt av streng og livsødeleggende religiøsitet. Leseren får innblik i bestemorens (særlig) historie, og det fortelles også i tilbakeblikk om onkelen og moren. Moren og søsteren forsvinner inn i sin egen sorg og den drepende trise kristendomsforståelsen som preger miljøet rundt besteforeldrene. Alva lever mer og mer i sin egen verden hvor hun lager seg egne rom og hemmeligheter. Hun fører lange samtaler med sin elskede, avdøde pappa, og etterhvert også Luna (morens søster som døde so 10-åring). Hun blir syk av mangel på noen å snakke med, noen som ser henne. Bestemoren er den nærmeste, og hun er vel den som forstår henne, hun har også sin egen hemmeligeht som Alva etterhvert får del i. Nemlig Vakkermannen - bestemorens ungdomsskjærlighet som hun aldri fikk. Vakkermannen blir Alvas redning da han tar henne bort fra gården da hun er 15 år. Dette er en vond historie fortalt i en litt for "pludrete" stil innimellom, men her er også vakre poetiske partier. En sånn midt-på-treet-roman, Skjelbred skriver lett og ubesværet om vanskelige og triste ting. Det er kanskje derfor den ikke griper helt taket i meg. Ikke helt troverdig. Men alle Skjelbred-fans får nok det de ønsker seg.

Gripende og sterk roman om en voksen sønn og hans gamle - og stadig sykere, far. Vil nok muligens være mest interessant for godt voksne folk som er i samme livssituasjon som hovedpersonen i romanen. Boka er også et skarpt innlegg i debatten om eldreomsorgen. Men den er mye mer enn et spark til politikerne, det er en kjærlighetshistorie om en far og en sønn.Hvordan faren forandrer personlighet etter hjerneslaget, og hvordan sønnen Emil takler det.Han elsker faren sin, og beskrivelsen av den avmakt og den sorg han føler ved at faren langsomt sykner bort er gripende. Det er så mye vakkert i denne boka, den er nydelig skrevet og den gav meg flere fantastiske leseøyeblikk. Som når man leser en setning som bare står fram som lysende, en formulering så god at man får frysninger. Brutalt, men slett ikke uten en varme og humor. Anbefales på det varmeste!

En voksen sønn sitter i et rom der hans døde far ligger. Sønnen tenker på sin barndom og sitt eget liv i forhold til faren sin og til sine egne sønner.Faren var en arbeidsmann fra Odda, med jobb på smelteverket, båt og fiske som hobby. Sønne (jeg-personen i boka)lengtet etter anerkjennelse og nærhet fra faren, men opplevde svært sjelden å få det. Dewt sterkeste bilde på det skjøre forholdet mellom de to er skildringen av båtturen på fjorden, da de kjører den nye båten fra båtbyggeriet og hjem til Odda, og senere er båten og naustet og fisket det eneste som han og faren har felles. Det er innestengte følelser og uutalte kjærlighetsærklæringer som nager og sliter sønnen - kanskje faren - gjennom hele livet. Enda en av høsten far-sønn-bøker. Alt blir liksom feil, uansett hva hovedpersonen i denne romaen gjør og ikke gjør. Viser ikke følelser overfor faren, viser veldig mye følelser overfor sine egne barn,fordi han ikke vil at de skal oppleve han som en slik far han selv hadde. Men det blir bare så feil. "det sku'vær så godt, så gik det faktisk skidt" lyder det i en dansk vise. Seljestad skriver suggererende og med stadige gjentagelser av det samme, bare på uendelig mange ulike måter. Jeg synes den var sørgelig, men god!

Renbergs beste bok etter min mening! Minner om Knausern til tider,ja - men det gjør ingenting. Rørende hvordan han skriver om barna og sitt forhold til dem, det er minst like sterkt å lese som det opprivende og vanskelige forholdet han har til faren. Far og sønn-forhold er en trend i norsk litteratur for tiden. Det har kommet flere gode bøker bare i høst. De fleste ganske vonde og triste å lese, men det er jo et interessant tema som engasjerer. Renbergs bok er en av høstens store leseopplevelser for meg ihvertfall.

Kunstig, ja - der sa du det. Jeg ga opp etter ganske kort tid, orket ikke all denne utidige blandingen av tekster og opppramsing av ord. Franzen og Kjærstad skriver mye bedre. Leser heller deres bøker. Dessuten må Riley ha fått et solid anfall av PC-syken. Det er altfor lett å bare hamre i vei på tastaturet og kopiere og lime i det uendelige. Her burde forlagsredaktøren satt foten ned og bedt Riley kutte. Da hadde det kanskje blitt til noe mye bedre.

Småartig lydbok med om bibeltolkninger med storpolitiske følger. Masse action, i overkant mye egentlig, det ble slossing og skyting og knivstikking til det kjedsommelige. Men interessant med en amerikansk thriller som ikke er ensidig pro-Israel.