Bokelskere.no

Når borgerkrigen er slutt, skriver Breivik, skal alle kategori A- og B-forrædere umiddelbart arresteres og henrettes i en omfattende operasjon, men «enkelte kategori A og B forrædere kan holdes i varetekt under operasjonen (hvis personell og øvrige ressurser tillater det) i påvente av en offisiell festlynsjing på et senere tidspunkt (for å styrke moralen i våre tropper, etc).»

I et makabert tandem med selvmordsbildene går fokuset på henrettelser som en understrøm gjennom kompendiet. Ordene «henrett», «henrettelse» og «bøddel» går igjen i alle delene, og beskriver justitiariusridder Andrew Berwicks hovedoppgave. Slik sett er han et ekko av Breiviks første avatar, Morg, som i Marvel-tegneseriene var kjent som bøddelen, han som slaktet sitt eget folk. Kanskje er det også en seksuell- eller lystkomponent i denne bøddelfantasien: Morg, med sin enorme falliske tohodede øks, er selve bildet på aggresjon, kontroll og total vold. Det gjentatte fokuset på henrettelser, på å ta livet av forsvarsløse til tilfangetatte mennesker, inkludert barn, gir kompendiet en sadistisk tone.

Breviks forestillinger om en organisasjon av moderne tempelriddere, PCCTS, er preget at fascinasjon for uniformer, mystiske ritualer og intrikate rangordninger og kunne vært modellert på nazistenes bøddelorganisasjon par excellence, SS. Det er ikke bare estetikken Breivik har til felles med SS, dyrkingen av den dominante, aggressive og bevæpnede mannen: den ultimate bøddelen. Brevik er også opptatt av raseteori. Han hevder at den nordiske rase er overlegen andre raser (han viser til Pamela Anderson, som eksempel på et tilnærmet renraset nordisk menneske) og ønsker kulturkonservative avlsprosjekter som skal sørge for å bevare den nordiske rase for fremtiden. Hvis ikke, kan rasen gå under om 150 år.

Hvis noen av adressatene åpnet e-posten sin den ettermiddagen, ville de lese at offeret for den eurabiske konspirasjonen, ifølge Breivik, er den hvite, vestlige mann. Han blir kalt rasist og mannssjåvinist hvis han tar igjen eller forsøker å gjenopprette tapt autoritet, og ender dessuten opp som seksuell taper: «Vi er den gruppen menn som oftest demoniseres og angripes,» siterer han Fjordman, «mens ikke-hvite menn behandles med langt større respekt. Det den hvite mann lærer av det, er at hvite vestlige kvinner foretrekker menn som behandler dem som dritt og ser ned på menn som behandler dem med respekt.» Her er vi tilbake i den seksuelle krigen Rustad skildret, der den vestlige mann kastreres i en langsom knipetangsmanøver, og kanskje i Breiviks egne erfaringer som betahann på Palace.

Kontrajihadistenes «vi» inkluderer ikke bare dem selv, men også de europeiske borgerne som fremdeles ikke har våknet opp og innsett alvoret. Fjordmans «vi» minner litt om hvordan det revolusjonære mindretallet blant de russiske sosialistene kalte seg for bolsjeviker, altså flertallet. Det blåste seg opp som et dyr gjør når det ønsker å fremtre som mer skrekkinngytende enn det er. Tilsvarende fremstår Breiviks bruk av «vi» dels som revolusjonær krigslist og dels som ønsketekning: Når folk flest ikke forstår alvoret, må noen gå foran og vekke dem opp. I kompendiet er Breiviks «vi» en dekkhistorie for «jeg», hans «jeg» er en dekkhistorie for et spørsmålstegn – for hvem er egentlig Anders Behring Breivik?

En forklaring ligger i et fenomen som kalles publikums- eller seerfragmentering. Folk vil oppsøke de nyhetskildene (enten det er TV, aviser, eller websider) som de er på politisk bølgelengde med. Dermed oppstår det parallelle nyhetsnisjer, parallelle medievirkeligheter.
Gjennom informasjonsmessig innavl i disse nisjene splittes folk opp i politiske stammer: FOX News-stammen, Huffington Post-stammen, eller document.no-stammen for å ta et eksempel nærmere Breivik. Overlatt til seg selv, og fulle av gjensidig beundring, blomstrer det en egen flora med forestillinger i forlengelsen av Breiviks «epicenter for politisk analyse».

Men det nye mangfoldet, og den økende kontakten mellom vestkanten og ungdomsmiljøene lenger øst, var ikke bare enkel. Vold og ungdomskriminalitet ble utbredt på en annen måte enn før på Oslo vest. Antallet anmeldte voldsepisoder i Oslo steg med 22 prosent i løpet av en fireårsperiode. På nittitallet, en indikasjon på at Monos opplevelse av tiden på Ris ikke var tatt ut av luften. Klasseproblematikken, som vel aldri hadde vært helt borte, dukket opp igjen, men på en ny og forvirrende måte. Den lua fattiggutten stod med i hånden nå, tilhørte ikke ham selv, den tilhørte deg, og han hadde rappet den. Æresbegrepet dukket opp igjen.

Det finnes en historie som alltid ligger foran en. Så vidt formet. Gradvis knytter man seg til den og gir den næring. Man oppdager ryggskjoldet som vil omslutte ens karakter og sette den på prøve. På denne måten finner man den veien man kommer til å ta i livet.

Jeg sitter i lenestolen min og ser opp i taket. Det er som om jeg trenger en ny dag for å fordøye dagen som er gått, og som om jeg også trenger en dag for å tenke over dagen som ennå ikke er kommet, sånn som man trenger det hvite mellom tegneserierutene.